Hopp til innhold

Barns hjerne utvikler seg i takt med fysisk aktivitet. Her balanserer Sara (6) på line i Vågønes barnehage i Bodø.

Foto: Trine Jonassen

Barns hjerne utvikler seg i takt med fysisk aktivitet

– Det skjer ikke om de bare ligger på gulvet og stirrer opp i taket, sier professor i psykologi Audrey Van Der Meer.

Av: Trine Jonassen
14.08.2013

Forskning viser at fysisk utfoldelse henger uløselig sammen med hjernens utvikling. Jo mer fysisk aktivitet, jo bedre blir hjernen til å ta i mot og behandle informasjon. Derfor er det så viktig å slippe barna løs slik at de kan utfolde seg i trygge omgivelser, sier professor i psykologi ved NTNU i Trondheim, Audrey Van Der Meer.

Audrey Van Der Meer er professor i psykologi ved NTNU i Trondheim.

Hun har forsket på effekten av aktivitet hos små barn gjennom undesøkelser utført ved Nevrovitenskapelig utviklingslaboratorium ved NTNU, og resultatene viser at barn som krabber eller er fysiske på andre måter, behandler informasjon fortere enn mer inaktive barn.

– Krabbing stimulerer hjernen på en positiv måte. Vi ser at barn som krabber klarer å skille mellom objekter som nærmer seg hurtig og de som nærmer seg sakte, og dermed velge hvilke objekter de skal reagere på først. Slik lager de seg bedre tid. Etter noen uker med krabbing ser vi at denne prosessen går fortere og at hjernens evne til å ta i mot informasjon utvikler seg i takt med motorikken, sier professoren.

Det norske paradoks

I Norge er det opplest og vedtatt av barn skal ligge på rygg til de lærer å rulle selv, at de ikke skal settes opp før de kan sitte og at nakken skal beskyttes mot bruk. Men gjør vi barna våre en bjørnetjeneste i vår norske iver etter å beskytte dem? Et interessant spørsmål, mener nederlandske Van Der Meer.

– Våre babyer bruker en del tid på å ligge på gulvet og stirre opp i taket. Det stimulerer ingenting. I andre kulturer – også i Europa – er det vanlig å bære barnet fra de er små, gjerne i alle mulige posisjoner eller i en sele eller slynge. De barna blir stimulert motorisk på en helt annen måte enn norske barn. De får øve på øye- og hodekoordinasjon og å strekke armene mot tyngdekraften. De får stimulert den delen av hjernen som forteller dem og hva som rører på seg og hvor fort de kommer og går. Og de får sette lyder i sammenheng med det de ser. Dette er en helt annen og mye mer stimulerende verden enn å se i taket eller himmelen, sier Van Der Meer.

Vel vitende om at hun kanskje tråkker på noen helsestasjontær.

– Og ikke vær redd for å legge barnet på magen når det er under oppsyn. Dette er en aktivitet som etter hvert til føre til krabbing.

Liten risiko for overbelastning

Det er et bekymringsfullt fenomen at enkelte av dagens barn rett og slett hopper over krabbestadiet. Det betyr at de går glipp at en viktig del av hjernens utvikling.

– Mange barn i dag krabber også senere enn foreldregenerasjonen. Det eksisterer få bevis for at barn blir overbelastet av å bli støttet opp i vippestoler, sitte i bilstol eller gåstol, så lenge dette ikke blir et sted å oppbevare barna, sier Van Der Meer.

– Kan vi da se på skolebarn hvem som var tidlig ute motorisk?

– Ja, til en viss grad. Vi vet jo at barn som får lov til og utforske verden utvikler hjernen raskere. Så dette henger helt klart sammen.

Professoren presiserer hvor viktig det er at spesielt barn med motoriske utfordringer får bevege seg.

– For eksempel blinde barn. Foreldre som oppmuntrer disse barna til og utforske og bevege seg til tross for vanskene de har, vil se at barnet utvikler egenskaper som det trenger for å bedømme verden rundt seg. Det er viktig å få disse barna ut av sin isolasjon. Funksjonshemmede barn har jo også det problemet at de ikke kan forflytte seg fritt for og utforske hva som befinner seg bak objekter og utforske rommet fra forskjellige vinkler - dette kan hemme den kognitive utviklingen og føre til forsinket tolkning av sanseopplevelsene.

Treenigheten

Det er når vi ser hjernens utvikling i direkte sammenheng med barns motoriske utfoldelse at barnets vekst skyter fart.

– Denne utviklingen er en prosess vi ikke kan se hver for seg. Ved å lære å kjenne på grenser og muligheter blir barna trygge og selvsikre på seg selv og sine omgivelser. Derfor må barna få klatre, disse, krabbe og utforske, sier Van Der Meer.

Dette er utviklingens treenighet; utviklingen av hjernen, sanseoppfatningen og motorikken går hånd i hånd.

Å lære hjernen å behandle informasjon og sanseinntrykk er for eksempel uvurderlig når det gjelder møte med trafikkbildet. Hvor er barnet plassert i forhold til det som kommer rett mot det, og det som passerer?

– Vi må gi barna lov. Slippe dem løs, rett og slett. Slik får vi trygge og selvsikre barn, oppsummerer Audrey Van Der Meer.

comments powered by Disqus

På forsiden