Hopp til innhold

Trine Solstad er førsteamanuensis ved Institutt for språkfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge. 

Foto: Silje Wiken Sandgrind

– Legg til rette for samtaler underveis i høytlesingen

– Barna forhandler om mening, leker med mening og dikter fram ny mening i bildebøkene, sier Trine Solstad som har forsket på hvordan barn leser bildebøker i barnehagen.

Av: Silje Wiken Sandgrind
27.04.2016

– Å lese skjønnlitteratur må ikke bli en tredemølle for å trene språk. Det bør først og fremst handle om å hjelpe barn til å få en god leseopplevelse. Hvis man ikke får gode leseopplevelser blir man ikke glad i å lese, og noe av koden for å utvikle et godt språk er nettopp å lese mye, sa førsteamanuensis Trine Solstad ved Institutt for språkfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge, under sitt foredrag på Nasjonal konferanse om lesing i Stavanger.

Hun har skrevet doktorgradsavhandling om hvordan barn leser bildebøker i barnehagen og presenterte funn fra denne under konferansen.

Studerte barnas samtaler

Solstad ønsket å finne svar på hvordan barns samtaler gir forståelse for deres meningsskaping under høytlesning av bildebøker.

– Jeg har et samhandlingsperspektiv så jeg har ikke interessert meg bare for hva ett og ett barn gjør, men hva de gjør sammen. Og om hva slags kvaliteter det har å være sammen om å lese og snakke sammen underveis, forteller hun.

Forskeren benyttet seg av videoobservasjoner av barn som deltar i høytlesning i barnehagen og har studert de samtalene som da utspilte seg spontant.

Barnehagelærere fra tre barnehager leste for små barnegrupper på inntil tre barn, og i alt 15 barn i alderen fire til fem år deltok i studien. Bildebøkene som ble lest er Døgnet rundt på flyplassen (Harrison, 2005), Garmanns sommer (Hole, 2006), Bukkene Bruse på Badeland (Rørvik & Moursund, 2009), Emilie selger en gutt (Ersland & Brøgger, 2011) og Diktatoren (Stark, Bondestam, & Hagerup, 2012).

– La barna få tenke selv

Siden det var barnas perspektiver Solstad var interessert i, ble barnehagelærerne instruert til ikke å stille mange spørsmål under høytlesingen, men heller uttrykke sin interesse for barna og deres uttalelser gjennom blikk, gester, smil og nikk.

– Voksne stiller ofte mange didaktiske spørsmål til barn om teksten, for eksempel: «Vet dere hva dette betyr?» Vi stiller disse spørsmålene av god vilje, for å hjelpe barn til å oppfatte tekst og bilde. Men hva skjer hvis vi ikke stiller spørsmål? Blir utbyttet av høytlesingen dårlig da? spør Solstad barnehagefolket i salen.

Nei, mener forskeren. Solstads studie viser at barna under lesestunden, utvikler samtaler seg imellom og med voksne.

– Det er ikke nødvendigvis barnehagelæreren som utvikler denne samtalen, og som skal starte den. Jeg opplever at barn har kapasitet til dette selv, sier forskeren.

– En høytlesingssituasjon behøver ikke å være at du skal stille barna spørsmål om de har skjønt ditt og datt, og hjelpe til med fortolkningen, legger Solstad til.

Forskeren mener det er viktig at barna får anledning til selv å finne ut hvilke ord og elementer i teksten de ønsker forklaring på.

Pendler mellom lek og ikke-lek

Solstads analyse av barnas samtaler under høytlesningssituasjonene, viser at barna ikke bare lever seg inn i bøkene på en fantasifull måte, men også forholder seg kritisk resonnerende til ord og bilder. De velger ut og løfter frem sider ved ordene, bildene, eller begge deler som de finner grunn til å stille spørsmål ved eller diskutere seg imellom.

Barna forhandler om mening. De spør, svarer, definerer, påstår, foreslår og kommenterer, forteller førsteamanuensisen.

– Barna forhandler om hva bildene forestiller og betyr. De forhandler om bildenes narrative funksjon, altså hvordan bildene forteller, og om bildenes evne til å fremstille den samsvarige verden. De kan for eksempel trekke i tvil at det er mulig å ta tennene ut av munnen og legge dem i et glass med vann, slik de gamle tantene i Garmanns sommer gjør før de skal sove, sier hun.

Solstad fant også at det oppstår lek som en integrert del av barnas samtaler om bildebøkene.

– De inntar roller, skaper en scene, har replikkvekslinger og dramatiserer midt inne i boken, forklarer hun.

Under lesestunden pendler barna mellom lek og ikke-lek. Denne evnen til å forstå når noe er lek og når noe er alvor er helt vesentlig, mener forskeren.

– Uten denne kompetansen har du for eksempel ikke humor. Derfor er det kjempeviktig å skjønne når du skal forstå noe bokstavelig eller når du skal forstå det som tull eller lek. Ungene i studien sklir helt uproblematisk mellom disse nivåene hele tiden, sier Solstad.

– Leken tydeliggjør at barna tar pauser fra bøkenes narrative forløp. Dette forløpet settes på vent mens leken lekes. Derfor leser ikke barna kun for å pakke opp én mening fra bildebøkene, men mange, sier førsteamanuensisen.

Ulik forhåndskunnskap

Studien viser videre at barna dikter frem ny mening i bildebøkene:

– De dikter videre på en handling, eller dikter opp sin egen tekst og kommer med forslag til hva som er i spill i illustrasjonene i boken, forteller Solstad.

Forskeren fant også at lesegrupper hvor deltakerne hadde ulik kunnskap om bøkene fra tidligere lesninger, virket stimulerende både for den som kjente boka fra før, men også for den som leste boka for første gang.

– Ulik informasjonsfordeling blant deltakerne utløser ulike roller i lesesituasjonen og ulike handlinger. Barneinitiert lek oppstår kun i de tilfellene hvor ett eller flere barn har kunnskap om boka fra før, forteller hun.

Analysene av barnas samtaler viser i tillegg at de som har lest boka tidligere, ser ut til å ha en økt sensitivitet overfor reaksjonene til dem som ikke har lest boka før.

– Dette fører til interesse både for egne synspunkter på teksten som artikuleres inn i samtalen, og for hvordan andre barn reagerer i forhold til tekst og bilde, sier Solstad.

– Kan lære av barnas perspektiver

Solstad mener at samtaler barn imellom underveis i høytlesingen, representerer en særlig kvalitet. Derfor bør barnehagepersonell lese høyt for små barnegrupper og legge til rette for samtaler underveis i lesingen, slik at barna aktivt kan dele sine opplevelser av litteraturen med andre.

På denne måten kan personalet også øke sin forståelse av hvordan barn skaper mening i det som leses for dem, mener førsteamanuensisen.

– Jeg tror at vi må lære noe om barns perspektiver for å kunne utvikle en pedagogikk og didaktikk som matcher barna, sier Solstad.

Og, det er ikke så farlig om man ikke rekker å lese boken ferdig i løpet av lesestunden.

– Lesepraksisen i barnehagen trenger ikke være knyttet til at vi skal bli såkalt ferdige. Poenget er at man skal leve i fiksjonen, avslutter Solstad.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden