Hopp til innhold

Edward Keilman er konsulent i en interkommunal barneverntjeneste og brenner spesielt for samarbeidet mellom barnehage og barnevern.

Foto: Privat

Føles vanskelig å melde til barnevernet

«Er du bekymret for et barn, er det bare å sende melding til barnevernet». Det er en setning som ofte formidles til barnehageansatte. Men er det virkelig så enkelt?

Av: Trine Jonassen
17.10.2016

Edward Keilman er konsulent i en interkommunal barneverntjeneste og brenner spesielt for samarbeidet mellom barnehage og barnevern. I forbindelse med en masteroppgave, intervjuet han 11 pedagogiske ledere om bekymringsprosessen og de utfordringer det fører med seg å bli bekymret for et barn i barnehagen. Svarene han fikk bekreftet det han allerede tenkte; det er en krevende prosess som kan bli så utfordrende at de ansatte lar være å melde. Noe de ofte angrer på.

Det er denne krevende bekymringsprosessen og utfordringene pedagogiske ledere i barnehager som vurderer å melde bekymring til barnevernet, Keilman har sett nærmere på.

Norsk lov er tydelig på at barnehagepersonell må melde mistanker om skade på barns helse og utvikling, til barnevernet. Forskning og statistikk viser at barnehager i liten grad melder bekymring sett i forhold til deres mengde av kontakt med og mulighet for innsikt i barns og familiers hverdag. Selv om antall bekymringsmeldinger barneverntjenesten mottar fra barnehager stiger raskere enn antall barn som får barnehageplass, mistenker mange fortsatt at det foreligger vesentlig underrapportering.

Utfordrende prosess

Keilmans intervjuer viste at underrapporteringen blant annet skyldes mangel på kompetanse, frykt for å skade samarbeidet med familien, liten tiltro til barneverntjenestens arbeid og mangelfullt tverretatlig samarbeid.

– Hva skjer nå relasjoner blir belastet, holdninger blir testet og kompetanse blir satt på prøve, alt fordi de ansatte i barnehagen gjør jobben sin? spør Edward Keilman.

Han fant ut at den pedagogiske lederen utsettes for mange utfordringer i løpet av en bekymringsprosess og at disse utfordringene påvirker prosessen i ulik grad.

Underrapportering

– Det er viktig at kollegaer, styrer og ikke minst barneverntjenesten er klar over at dette er et vanskelig tema for den som er bekymret og at det ikke nødvendigvis er så enkelt som at: «Er du bekymret så sender du en bekymringsmelding, verre er det ikke», sier Keilman.

I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.

Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen.

Blir for personlige

– De ansatte ble i en slik situasjon mer personlig opptatt av barnet, noe de mente gikk ut over profesjonaliteten. Det ble vanskelig å skille mellom det profesjonelle og det personlige, sier Keilman.

Reaksjonen fra foreldre når de fikk vite at barnevernet var involvert, er også et tema.

– Hvordan blir det å møte dem i etterkant? Noen av dem jeg intervjuet hadde vært igjennom dette og fortalte om både sinne og takknemlighet.

Mangler kompetanse

– Hva er det som gjør at denne frykten overskygger meldeplikten, tror du?

– Det ligger i kompetansen, eller manglende kompetanse. De ansatte synes det er vanskelig å se etter tegn. Når er det omsorgssvikt? De finner det utfordrende å tolke tegn på riktig måte og er usikre på hva de ser etter. Det bunner i erfaring. De som har jobber noen år i sektoren, finner dette lettere. De nyutdannede pedagogene fortalte om praksissjokk og hvordan de var uforberedt på å håndtere omsorgssvikt. Dette manglet i utdannelsen deres, sier Keilman.

Som ansatt i barnevernet, mener han at de fleste barnehager venter for lenge med å melde, noe reaksjonene deres ofte bekrefter.

– De sier gjerne at de burde meldt i fra for lenge siden, at de burde sett det før. Det er sjelden vi mottar meldinger som vi henlegger fordi de ikke er alvorlige nok. I min erfaring, er det motsatt. De har ventet for lenge.

Bedre samarbeid

– Hva skal til for å snu den negative trenden?

– Bedre samarbeid mellom barnevern og barnehagesektoren. Noen kommuner er flinkere enn andre, men dette må vi jobbe jevnt og trutt med. For eksempel kan vi være med på foreldremøter, personalmøter og reise rundt i barnehagene og opprette dialog og gi den enkelte barnehage et ansikt i barnevernet. Vi kan delta på treff i regi av pedagogiske ledere og lytte til deres ønsker og behov. Hva trenger de av barnevernet? Vi kan bidra med mye kompetanseheving og informere om tegn på overgrep og vold, sier Keilman.

Men det aller viktigste punktet ligger hos barnevernet:

– Barneverntjenesten må erkjenne at den pedagogiske lederen står i en vanskelig posisjon når han/hun er i en bekymringsprosess. Med større respekt og mer forståelse for denne posisjonen kan barneverntjenesten i større grad veilede og hjelpe den pedagogiske lederen gjennom prosessen om det er behovet.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Lettere å forebygge

Han innser at dette er et ressursspørsmål, men mener bestemt at det er nødvendig å bruke tid på dette arbeidet. Og barnevernet er lovpålagt å drive forebyggende arbeid.

– Ja, det blir merarbeid i starten, men på sikt vil det komme de utsatte barna til gode. Det er lettere å hjelpe en treåring med atferdsvansker enn en 15-åring som har begynt å ruse seg.

I intervjuene hans, snakket Keilman med mange ansatte fra små steder der alle kjenner alle. De ansatte var spesielt bekymret for å møte foreldre og barn privat og å få høre om bekymringsmeldingen fra andre.

– De kan ha unger sammen på fotballtrening og det kan fort bli komplisert og vanskelig å melde i fra. Samtidig sier de at de til syvende og sist tenker på barnets beste. Men det er klart at i disse situasjonene er kunnskap og kompetanse spesielt viktig, avslutter. Edward Keilman.

Ny kompetanse

I et nytt punkt seks i forskriften til rammeplanen for barnehagelærerutdanningen heter det:

«Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og hvordan sette i gang nødvendige tiltak etter gjeldene lovverk.»

Forskriftsendringen trådte i kraft fra 1. august 2016.

Synes du det er vanskelig å melde til barnevernet? Si din mening i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden