Hopp til innhold

Høgskolelektor Katrine Giæver ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Foto: HiOA

– Barnehagen kan ikke være fargeblind

– Det er stor forskjell på å være majoritetsspråklig barn som har gått i barnehage fra de var ett år, til å være en ny, minoritetsspråklig femåring, sier høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Katrine Giæver.

Av: Trine Jonassen
17.11.2016

Gode relasjoner til andre barn og voksne er grunnleggende for flerspråklige barns språkutvikling, og språkarbeidet i barnehagen bør ha utgangspunkt i tilknytning og trygghet.

– Flerspråklige barns møte med barnehagen bør starte med fokus på gode relasjoner og trivsel, slik at andrespråket kan utvikles gjennom gjensidige, meningsfulle dialoger, sier høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Katrine Giæver.

Men hva er egentlig det vi kaller flerkulturelt? Barns identiteter er skiftende, og de identifiserer seg med mange forskjellige grupper samtidig. Barn kan for eksempel være fotballspiller, femåring, glad i å gå på tur, iraker og nordmann samtidig. Men å si at «i vår barnehage er vi fargeblinde» er ikke veien å gå. Tvert i mot.

– For noen barn oppleves barnehagen som mer ny og skremmende enn for andre barn. Det som er hverdagslig for ett barn, kan være helt nytt og fremmed for et annet. Et nytt språk, nye lukter og smaker, fremmede rom. Norske barn kjenner igjen dette i barnehagen, men for noen er det helt nytt.

En ferdig, etablert verden

Ifølge Giæver er det noen grunnleggende hensyn som må være på plass ved barnehagestart. Er barnet vant til å være ute? Hva er det vant til å spise? Hvordan er sovemønsteret?

– For barn som er nye i det norske språket kan det være en utfordring å ta i bruk alt barnehagen har å tilby, fordi huset og rommene oppleves som store og uoversiktlige. De holder seg gjerne på det rommet som føles trygt. Så selv om du er en dreven pedagog, må du spørre deg selv om du gjør det rette for dette barnet. For samme hvem de er, kommer de inn i en verden som allerede er ferdig etablert for dem, sier Giæver.

Hun nevner to måter for å tilegne seg et nytt miljø:

  • Barna har rett til å tilnærme seg det nye på sin helt personlige måte.
  • Profesjonsutøveren må ta utgangspunkt i barnets opplevelser.

Gi barnet rom

– Å begynne i barnehagen er vanskelig nok for dem som kan språket. Du har ikke en sjanse uten hjelp fra de voksne. Det er så lett å si at «nå må vi lage tydelige rammer og regler slik at alle vet og kjenner dem». Men det er en metode som gir veldig lite rom for et barn som opplever alt som fremmed. Gi dem rom til å prøve og utforske med utgangspunkt i seg selv. Det bidrar til å styrke relasjonene i gruppen de skal inn i, forklarer Giæver.

– Det er stor forskjell på å være majoritetsspråklig barn som har gått i barnehage fra de var ett år, til å være en ny, minoritetsspråklig femåring.

Norske unger er vant til å gå i skogen med matpakke i sekken. Dette er noe vi kjenner godt og forventer at andre også skal kjenne til.

– Enkelte opplever det som irriterende når et barn kommer med en boks ris som skal varmes. Men som ansatt i barnehagen har du ingen rett til å handle ut fra en slik irritasjonen, sier høgskolelektoren tydelig.

Sette deg inn i barnets situasjon

Pedagoger skal og må handle ut fra et profesjonelt syn. Når barnet tilhører en religion, kan ikke pedagogen avfeie dette med at det er uviktig.

– Du skal ikke gå på akkord med deg selv, men du skal heller ikke gå på akkord med barnet. Da tar du dette heller opp med foreldre og ledelsen i barnehagen, og setter deg inn i hvordan situasjonen oppleves for barnet.

– Hvordan er det å være det barnet som opplever at foreldrene på forskjellige måter bryter med barnehagens normer, det være seg mat, påkledning eller oppholdstid i barnehagen? Ja, det er en krevende jobb. Du kan ikke forlate situasjonen for å telle til ti. I barnehagen skjer ting i en strøm av hendelser som gjør det nesten umulig å løfte blikket, sier Giæver.

Pedagogenes to toner

Så hvordan får vi til en god dialog og relasjon med det fremmedspråklige barnet midt oppe i alt dette? Det handler om noe så enkelt og vanskelig som det å være tilstede.

Giæver viser til Charlotte Palludans forskning. Hun har observert to toner pedagoger bruker i samtaler med barn;

– Undervisningstonen der pedagogen ønsker å lære barnet noe. Den voksne prater og barnet lytter og svarer på den voksnes spørsmål. Så er det utvekslingstonen, når barn og pedagog er samtalepartnere. Begge parter er subjektive initiativtakere og utveksler viten, erfaring og meninger. Når pedagogen bruker utvekslingstonen er man åpen for hva barnet kommer med og er likeverdige partnere, men når pedagogen bruker undervisningstonen, er man lukket. Da er pedagogen kun interessert i å få rett svar.

– Alle barn skal veve sitt mønster

Så viser det seg altså at flerspråklige barn oftere blir snakket til i undervisningstonen. En undersøkelse viste at de majoritetsspråklige barna var fysisk nærmere ansiktet til de ansatte, fordi de er trygge og fordi alt er kjent. Språk læres via utveksling.

– Det barn lærer via en god relasjon, sitter. Undervisning er noe man må pugge, sier Giæver.

– Så hva om den voksne og barnet faktisk ikke forstår hverandre? Kan det foregå en utveksling da?

– Pedagoger må ha kunnskap om hva man skal gjøre når man ikke kan ha en verbal samtale med barna. Jo synligere du er i barnehage, jo mer vil barna invitere deg inn. Jo mer du legger igjen av deg selv, jo mer vil barna lytte til deg. Det er pedagogens jobb å passe på at absolutt alle barna får veve et mønster i barnehageveven, og vi må skape et klima der alle barn får bidra, sier Giæver.

Ikke gi umulige beskjeder

Det skjer mye i løpet av en barnehagehverdag, og mye handler om norsk språk og beskjeder. Giæver nevner et eksempel hentet fra Camilla Andersens forskning:

– La oss si at de som har noe rødt på seg skal vaske hendene. Men de flerspråklige barna må få hjelp til å se hvilke farger de har på seg. Det er ikke noe gøy å sitte der og være barnet som ikke skjønner hva som blir sagt eller å aldri få være det gode eksemplet. Her må personalet skape arenaer for non-verbal kommunikasjon.

Som hva? Jo, formingsaktiviteter, for eksempel. Her har personalet mulighet til å synliggjøre at barna kan noe uten å sette ord på det. De kan skape noe sammen og får et pusterom der de ikke trenger å lete etter ord.

Musikk aktiverer hjernen

– En annen god aktivitet, er musikk. Gi barna muligheten til å bruke norsk språk i kor med andre. La dem tre inn i språket med ord de har hørt mange ganger og la dem lære språket gjennom noe som er gøy! Læring handler ikke om tempo, men om trivsel i et godt miljø der alle er trygge. Da lærer barn, konstaterer Giæver.

Dette er noe som kan gjennomføres i for eksempel samlingsstunden. Å synge de samme sangene, om og om igjen.

– Giæver viser til Nora Kullsets forskning som viser at mange barn tar i bruk norsk språk for første gang i sang. De får lov til å synge den samme linjen mange ganger, og det er lettere å synge en setning enn å konstruere den. De får kommunisere via handling, i stedet for ord. Musikk aktiverer hjernen til barna, oppfordrer Giæver.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Respekter barnets språk

I Stortingsmelding 19 om kvalitet i barnehagen, er det mye fokus på språk. Det er viktig å kunne norsk når du begynner på skolen. Men hva er deadline her? Og hvilken metode skal barnehageansatte bruke for at barn skal lære?

– Jeg mener at å støtte opp om morsmålet gjør at barnet bedre forstår det som skjer rundt dem. Det er lettere å bygge relasjoner slik. Litt morsmålsstøtte kan hjelpe barna inn i lek og samvær med andre barn, for barn bruker gjerne flere språk når de leker. Slik kan barn være en språklig støtte for hverandre. Å få bruke morsmålet kan bidra til økt deltagelse, for når barna blir kjent med innholdet i leken på morsmålet, blir det lettere å forstå hva som blir sagt på norsk.

Giæver minner om at personalet i barnehagen må forstå og respektere at barnet har et språk fra før som de voksne ikke kan.

– Men jeg har på det verste sett at barn ikke får bruke morsmålet i barnehagen. Da kutter du rett og slett relasjonene. Ja, barn skal bli glad i norsk, men de skal også ha et godt forhold til morsmålet, sier Giæver.

Lek og tilegnelse av språk har viktige fellestrekk når det gjelder å komme inn i fellesskapet. Barn trenger felles referanserammer for å leke. For å underbygge dette, kan pedagogen styrke parallelleker som fysisk lek, sang og regler. Dette inkluderer flere barn og skaper gjensidige læringsprosesser.

– En inkluderende læringsarena synliggjør mangfoldet i barnegruppen. La barna leke butikk, knutemor, fiske i det røde hav og mer. La dem leke leker der de ikke trenger å forstå språket for å skape gode relasjoner. Alle barna i barnehagen skal føle at de deltar på likt. Hver dag, avslutter Giæver.

comments powered by Disqus

På forsiden