Hopp til innhold

Lars Gulbrandsen er forsker ved velferdsforskningsinstituttet NOVA og Høgskolen i Oslo og Akershus.

Foto: Istock/Øyvind Johansen

Barnehagene er utvokst

Norske barnehager er større i dag enn ved årtusenskiftet. Men nå har veksten stoppet, skriver NOVA-forsker Lars Gulbrandsen.

Av: Lars Gulbrandsen
14.06.2017

De siste årene har en viktig bestanddel av den rådende norske barnehagediskursen vært at barnehagene stadig har blitt større. Effektivitetshensyn, knappe økonomiske midler og behovet for å oppfylle barns og foreldres rett til plass har vært trukket frem som viktige drivkrefter bak denne utviklingen.

Men hva er en liten eller en stor barnehage, og hvordan kan vi best beskrivelse størrelse dersom vi skal si noe om alle barnehager i Norge?  Størrelse uttrykkes best ved hjelp av antall barn i hver enkelt barnehage.

Skal man si noe om størrelsen til alle barnehager, kan man bruke målet decil. Dersom vi ordner alle barnehager fra den minste til den største, kan den fordelingen vi da får inndeles i ti like store grupper, og disse kalles deciler.  Antall barn i den barnehagen som skiller tiendeparten av de minste barnehagene fra de øvrige, kaller vi første decil. I tabell 1 er dette antallet å finne i kolonnen med overskrift 1 d, og har variert mellom 16 og 18 barn i perioden 2002 til 2012. 

Antallet som deler barnehagene i to like store grupper, kalles på samme måte femte decil (5 d), ofte også kalt median. I samme periode har denne verdien økt fra 35 til 47 barn. Tiendeparten som utgjør de største barnehagene skilles ut ved hjelp av niende decil (9 d). Som vi ser av tabell 1, var det denne verdien som økte mest, fra 65 barn i 2002 til 83 barn i 2012.

At norske barnehager er større i dag enn for eksempel ved årtusenskiftet, er derfor et ubestridelig faktum. Mellom 2002 og 2012 gjennomførte NOVA representative undersøkelser av visse kvalitetsindikatorer i norske barnehager. Som vist i tabell 1, oppviste barnehagene en sterkt vekst mellom 2002 og 2008. Mellom 2004 og 2008 ble det etablert et betydelig antall nye store barnehager. Men også de barnehager som allerede var i drift, tok inn flere barn enn før (Gulbrandsen og Eliassen 2013:30). Sammenliknet med den tidligere perioden, var veksten mellom 2008 og 2012 langt mer beskjeden.

Tabell 1. Norske barnehager fordelt etter antall barn i barnehagen. Grenseverdier for deciler (2002-2012: Utvalgsundersøkelser gjennomført for NOVA, A 2012 – A 2016: Totalstatistikk. Kilde: Utdanningsdirektoratet)

 År

1 d

2 d

3 d

4 d

5 d

6 d

7 d

8 d

9 d

2002

16

21

25

30

35

43

49

56

65

2004

17

20

25

31

37

44

53

61

70

2008

15

21

29

36

46

54

62

70

83

2012

18

25

32

41

47

54

62

70

83

A 2012

17

25

32

40

48

55

63

73

89

A 2016

17

26

33

41

50

56

64

74

90

 

Som ledd i et oppdragsprosjekt for PBL, har NOVA fått tilgang til Utdanningsdirektoratets totaldata om barnehager fra de siste årene. Dette er data basert på barnehagenes årsmeldinger og en glimrende kilde til forskning og statistikkproduksjon der barnehagene som sådan er i fokus. Så vidt vites, er det aldri noen gang ved hjelp av data om alle barnehager blitt publisert den type tabell som NOVA tidligere har publisert på grunnlag av utvalgsundersøkelser.

Utvalgsundersøkelser vil alltid være forbundet med usikkerhet nettopp fordi de representerer et utvalg. NOVA fikk i 2012 trukket et utvalg på 1000 av de 5449 ordinære barnehager som fantes på dette tidspunkt. Et annet, og potensielt større problem, er svarprosenten. Selv om NOVA fikk svar fra 65,9 prosent av barnehagene som ble invitert til å delta, kan det alltid være skjevheter i frafallet som påvirker resultatene i gal retning.

Ved hjelp av totalstatistikken, kan vi nå kontrollere dette. Totalstatistikken fra 2012 finner vi i raden merket A 2012 i tabell 1. Ut fra størrelse målt som antall innskrevne barn, må NOVAs utvalgsundersøkelse kunne sies å være så representativ som man med all rimelighet kan forlange.

Mellom 2012 og 2016 er antall ordinære barnehager blitt redusert med 152. Fordeler vi alle barnehager fra den som har færrest barn til den som har flest, får vi tilnærmet samme fordeling i 2016 som vi hadde i 2012. Vi kan altså konkludere med at barnehagene har sluttet å vokse.

Men det er ikke bare barnehagene som har sluttet å vokse. Det gjelder også hele barnehagesektoren. I 2016 var det nesten 1000 færre barn i barnehagene enn året før. Dette skyldes primært at fødselstallene er på vei nedover. I 2016 ble det født nesten 3000 færre barn enn i 2009. Sammenlikner vi tallene for 2015 og 2016, er det likevel blitt flere ett-åringer i barnehagene. Dette skyldes utvidelse av retten til plass til også å gjelde de barna som ble født i september og oktober året før. En umiddelbar følge av dette var at det ble 1234 flere ett-åringer (barn født i 2015) med plass i 2016 sammenliknet med 2015. Samtidig ble antall barn i alderen tre til fem redusert med 2823.

Stortinget vedtar med all sannsynlighet regjeringens forslag om å utvide ett-åringenes rett til plass til også å gjelde barn født i november året før. Men når dette har skjedd, er det høyst tvilsomt om det vil skje noen ytterligere sterk økning av etterspørselen etter plass. Det blir derfor demografi alene som bestemmer etterspørsel og dermed dimensjoneringen av sektoren.     

Referanser:

Gulbrandsen, Lars og Erik Eliassen. Kvalitet i barnehager. Rapport fra en undersøkelse av strukturell kvalitet høsten 2012. NOVA-rapport nr. 1/13. www.hioa.no/content/download/46182/678284/file/6157_1.pdf

Om artikkelforfatteren:

Lars Gulbrandsen er forsker ved forskningsinstituttet NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han jobber for øyeblikket med et oppdragsprosjekt for PBL om ressursrapportering i barnehagesektoren.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

 

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden