Hopp til innhold

Foto: Getty Images/Privat

Selve livet?

Jeg slår meg ikke til ro med at den digitale verden skaper undring, læring og samspill som ikke kan ivaretas like godt på andre vis. Når ettåringen overlates til skjermer og tastaturer, kjenner jeg bare tristhet, og det kribler i meg etter alternativer, skriver Per Bjørn Foros.

Av: Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis NTNU
25.10.2017

«Vi må innse at sosiale medier er selve livet». Denne påstanden møter vi som overskrift på en reportasje i Adresseavisen (krever innlogging) om «den digitale barndommen». Dagen etter følges det opp på kommentarplass, med nokså uforbeholden støtte til digitalisering av barnehage og skole. Og for et par uker siden var budskapet: «Lær kidsa koding!». Hvorfor føler jeg så sterk uro når jeg leser dette?

Å opponere mot trender og nye sannheter er en risikosport, og jeg er smertelig klar over fallhøyden. Motforestillinger avfeies som nostalgi eller teknoangst, og hvem vil vel stå igjen når toget går?

Vi kan ane to sider ved den digitale barndommen: hvordan den preger barns liv og hvordan den legger grunnen for det som er til nytte. Sosiale medier trekker i retning av det første, læringsmedier i retning av det andre. La oss starte med livet – og hvordan det bestemmes fra tidlig barndom.

Jo, jeg tror det går an å si at noe var bedre før, og at barndom og oppvekst i dag kan være vanskelig. Dette avspeiles i eskaleringen av psykiske lidelser blant unge. Som årsaker blir det pekt på økende prestasjonspress og sosiale forventninger – til hvem du skal være og kan bli – ikke minst skapt gjennom skole og sosiale medier.

Bruken av sosiale medier kan ikke vurderes bare som «kommunikasjon», «interaksjon», «relasjoner» og «sosiale ferdigheter». Det står og faller med holdningene, budskapene og verdiene som spres og fremmes. Sensur og forbud løser ikke problemene – heller ikke «bevisstgjøring» eller «digital kompetanse» alene. Det stikker dypere, og det handler om kulturelle trender og invadering av barns hverdag.

Problemet er ikke bare at iPaden tar tid fra noe annet (samtalen, høytlesningen, sangen – men også byggeklossene, tegning og maling, fysisk leik og utfoldelse); små barn lærer at det andre er mindre verdt – og utdatert. For det nye omgir seg med en aura av betydning, og det gir mersmak, ingen ting er mer vanedannende enn skjermen. Besteforeldre på besøk har lite å tilby i konkurranse med denne verdenen.

Så kan vi strides om hva som er barnets vesen. Jeg slår meg ikke til ro med at den digitale verden skaper undring, læring og samspill som ikke kan ivaretas like godt på andre vis. Når ettåringen overlates til skjermer og tastaturer, kjenner jeg bare tristhet, og det kribler i meg etter alternativer. Og nå snakkes det om programmering og algoritmer i barnehagen. Selve livet?

Hva så med den påståtte nytten når det gjelder læring og kognitive ferdigheter, det som er underteksten i både reportasjene og kommentaren i Adresseavisen? Og som vanskelig kan frikobles fra kompetansekrav og prestasjonsforventninger.

Det fins alltid forskning, viten og erfaringer som kompliserer enkle bilder, slik også i dette tilfellet. Forskningsjournalisten Bjørn Vassnes snakker om «datafaktaresistens», der han refererer til forskning fra hold som vanskelig kan kritiseres for å spre «fake news», og som i alle fall må supplere bildet. Det mest oppsiktsvekkende er rapportene fra OECD (Students, computers and learning, 2015). På landsnivå viser det seg at landene med mest utstrakt bruk av IKT i skolen opplevde stagnasjon og tilbakegang i viktige fag  – basert på PISA-data. “Levels of computer use above the current OECD average are associated with significantly poorer results». Landene som brukte minst IKT, gjorde det best. På skole- og klassenivå viser en norsk undersøkelse om engelskfaget (Arnesen og Skeiseid 2014) at klasser der lærerne brukte minst IKT i klassen og i liten grad baserte hjemmearbeidet på IKT, gjorde det best i faget. På individnivå viser studier at studenter som leser tekster fra papir, lærer og husker bedre enn de som leser tekstene fra skjerm (Baron 2010), og at informasjon som er tilgjengelig fra nettet, ikke lagres like godt som annen informasjon (Hayles mfl. 1999). Evnen til å lese ansikts- og kroppsspråk svekkes ved mye bruk av skjermmedier (P. Greenfield mfl. 2001).

Det er verdt å lytte når ekspertene på området kommer med sine advarsler. Bjarne Stroustrup, oppfinneren av programmeringsspråket C++, sier: «Man skal kunne bruke den (datamaskinen) når der er bevis for at man får bedre resultater enn ved å snakke sammen eller bruke penn og papir» (Information 27.03.2017). Og hva skal vi si når dataekspertene i Silikon Valley sender barna sine på Waldorf School, kjent for å sky datamaskiner og heller sette elevene i aktivitet på annet vis, mentalt, kunstnerisk og fysisk? (Daily Mail 24.10.2011). Dermed er vi tilbake til hva som er «selve livet».

Det forskes inngående på hvordan skjermkulturen virker på kropp og hjerne. Nyere studier viser at omfattende databruk hos små barn skaper søvnproblemer (Nature Scientific Reports 7, 2016). Mer alvorlige, men også kontroversielle, er påstandene om at massiv skjermbruk – uavhengig av innhold – virker direkte inn på hjernen, med avhengighet, konsentrasjonsvansker og hyperaktiv atferd som konsekvenser (S. Greenfield 2015), toppet av advarselen om «digital demens» (Spitzer 2012).

Jeg skal ikke gå god for alt dette; poenget er at det fins kritisk forskning og motkulturer vi hører lite om. Og at det kommer snikende en endring i barndom og barnekultur som vi ikke kjenner konsekvensene av. Eller for å vri på statsministerens utsagn: «Summen av det vi er for, kommer vi kanskje til å være imot». Og våre barnebarn har ikke stemt i saken. Dette forbeholdsløse ser ur til å være særlig utbredt i Norge; vi har da også råd til alt.

«Jeg vet at jeg må godta det», skriver Adresseavisens kommentator. Noen og enhver kan kjenne det slik. Likevel spør jeg: Er «kritisk refleksjon» og «evne til motstand» – som det heter i skolens læreplaner – noe vi overlater til våre barn, i forventning om at de en gang skal finne ut av det vi ikke klarte?

  • Kronikkforfatter Per Bjørn Foros fra Trondheim har i mange år arbeidet som førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU. Han har undervist i pedagogikk og miljøfag. Han har også skrevet en rekke bøker.
  • Denne kronikken er først publisert i Adresseavisen. Vi gjengir den her med forfatterens tillatelse.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

 

comments powered by Disqus

På forsiden