Hopp til innhold

Inga Marte Thorkildsen på Barnehageforums konferanse om tidlig innsats i barnehagen.

Foto: Trine Jonassen

– Du ser det ikke før du tror det

– Skal du jobbe med barn, må du orke den vanskelige samtalen, sier Inga Marte Thorkildsen.

Av: Trine Jonassen
20.11.2015

Inga Marte Thorkildsen har skrevet en bok om overgrepsutsatte barn. Ja, ikke bare en bok, men rett og slett et kampskrift for barns rettigheter.

Under Barnehageforums konferanse om "Tidlig innsats i barnehagen", presenterte hun kampskriftet «Du ser det ikke før du tror det» med en klar oppfordring til 500 barnehagefolk:

– Når vi antar noe om barnet, blir det gjerne sannheten uten at vi undersøker ytterligere. Mitt budskap er å roe litt ned. Vi er så snare med å anta at det er barnet det er noe galt med og sette inn tiltak deretter. Ikke minst er politikerne rå på dette, sier Thorkildsen vel vitende om at hun kaster stein i glasshus som nyvalgt politiker i Oslo byråd med ansvar for eldre-, helse- og sosialtjenester.

Føler skam og skyld

Hun kan ikke forstå hvorfor overgrep mot barn ikke er noe vi snakker om.

– Vi kan fokusere på metoder eller hvilke kartleggingsverktøy vi skal rulle ut over landet, men det hjelper ikke hvis vi ikke tror på barna. Vi må ha noe i ryggraden og spørre oss om dette er rett? Ville dette vært akseptabelt for vårt barn? Hvis vi ikke har dette grunnsynet i bunn, mister vi bakkekontakten, mener Thorkildsen.

Barn som er intervjuet om grusomme opplevelser i barndommen, forteller ikke om dette fordi de tror det er normalt. At alle har det slik. Så når de oppdager at det ikke stemmer, forteller de ikke fordi de føler skam og skyld. Om ikke andre barn også har det slik, må det være min feil.

– Da vi intervjuet barn som er med i prosjektet Forandringsfabrikken, blåste oppveksten deres lufta ut av oss. Det eneste lyset i mange av disse oppvekstene, var blålys. De vanskelige temaene er kun vanskelig for oss voksne. De er ikke vanskelig for barna bare de får sjansen til å fortelle. Så må du finne ut om du orker, for om du skal jobbe med barn må du nemlig det, påpeker Thorkildsen.

Etterlyser barnehjernevernet

Ifølge organisasjonen Utsatt mann, er det få menn som innrømmer at de er utsatte for overgrep. De vil faktisk heller si at de er navere og får gjerne stemplet lat. Særlig av skolen, som stempler guttene i stedet for å lage et rom der det er greit å snakke fritt med voksne som viser omsorg.

– Vi vet at enkelte barn opplever barndommen som så vond at de gjemmer opplevelsene langt inne i hjernen. Vi vet også at rus og misbruk ofte er to sider av samme sak, sier Thorkildsen og etterlyser ressursbruk på det hun kaller barnehjernevernet.

– Det er hjernen det går mest utover. Erfaringer setter seg i nervebanene og disse barna kan møte oss på en ekstremt utfordrende måte. For det er lettere å avise enn å bli avvist for barn som kun kjenner det ene. Det vi må vite, er at disse barns er hjertelig til stede i alle landets barnehager. De får sin dose av tiltak og vurderinger og kartlegging, for å si det sånn, uten at det nødvendigvis blir oppdaget hvordan de har det hjemme. Mange gjør alt de kan for å skjule hvordan de har det og er ekstremt snille og stille. En jente jeg kjenner ble ikke flytta fra hjemmet før bekymringsmelding nummer 75! Bikkja ble flytta etter den første…, kommenterer Thorkildsen spisst.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Inga Marte Thorkildsen med boka "Du ser det ikke før du tror det" sine tre hovedpunkter.
Trine Jonassen

– Gi dem noen å snakke med!

For hvis ingen ser disse barna – ikke engang dem som ser dem hver dag – hvordan skal de komme seg unna forelderen, treneren, naboen?

– Vi må gi barna noen å snakke med! Blant annet er dette et økt fokus hos tannlegene, der det er foreslått at barna får en time uten foreldrene. Flere og flere overgrep oppdages hos tannlegen, sier Thorkildsen og forklarer de tre hovedpoengene i boka:

– Vi har ikke tatt inn over oss hvor stort problem dette er, hvor hjelpeløse barn faktisk er. Vi har systemer lagd av voksne, for voksne, som snakker med voksne. Vi lever i en tabukultur der vi ikke tror sånt skjer med barn vi kjenner og møter og vi lærer heller ikke særlig mye om det. Dette må inn i utdanningen! Barnehagelærerne holder en flik av disse barnas liv i sine hender og kommer ikke dette inn i utdanningen, risikerer vi å svikte barna, presiserer Thorkildsen.

Sett ord på magefølelsen

– Sannheten er at jobb med overgrep er ildsjelarbeid som ikke er satt i system. Overgrep skjer nå og det er et kjempeproblem. Hvorfor har vi for eksempel ikke barnevernøvelser i barnehagen? Det er helt absurd at det raser inn med beredskapsplaner for ting som kan skje. Men det vi vet at faktisk skjer, det har vi ingen plan for. Dette er et kjempeproblem! Dere må ha en plan og dere må øve! Som dere gjør med brannvern!

Det aller viktigste er å sørge for at du har en person du kan snakke om magefølelsen med. Kari Killén påpeker hvor viktig det er å sette ord på magefølelsen. Deretter må dere avgjøre om du skal gjøre noe videre. Er det grunn til bekymring?

– Finn ut hvem som jobber i barnevern og barnehus og ha tett kontakt med disse. Du er ikke alene, sier Thorkildsen.

Spør barn og foreldre

Det er viktig å gjøre seg kjent med apparatet i din kommune og ha en plan. 350 til 400 000 nordmenn er utsatt for overgrep i oppveksten. Likevel er ikke dette integrert i barnehagelærerutdanningen.

– Det man skammer seg over vil man ikke at noen skal se. Hemmeligholdelse fører ikke til hjelp. Vi må spørre barna. Bring temaet på bane, snakk om det, vis dem at dere bryr dere om dem! Snakk om at noen barn ikke har det bra, sett ord på ting, la dem vite at de ikke er alene. Skap en bro over til det å faktisk våge å si noe. Selv om de ikke har blitt utsatt for noe, så er dette viktig for barn å vite at de blir hørt. Vi må tørre og spørre de voksne også, på svangerskapskontroll og  helsestasjonen.

– Mistenker du noe, så spør barnet og foreldrene først. Kanskje blir de glade fordi noen ser at de trenger hjelp. Vi har mye kunnskap om hvor mange barn som blir utsatt for vold og overgrep, likevel behandles dette som et marginalt folkehelseproblem. Hvorfor? spør Thorkildsen.

Barndom med lav status

Det ender gjerne med at vi tror det er barnet det er noe galt med. Det utagerer og har læringsproblemer, men foreldrene framstår som ryddige og omsorgsfulle. Da har vi ikke nok informasjon. Barnehagelærere er spesielt flinke til å bli kjente med barn. Thorkildsen mener dette må brukes for å avdekke overgrep.

– Barndommen har for lav status. Det er mye viktigere med penger til asfalt, sier Thorkildsen stille.

Hun stiller seg også kritisk til at folk barna aldri har sett før skal komme inn og finne fakta om barnets situasjon. Det har skjedd mye på intervjuteknikker for barn de siste årene, men Thorkildsen mener det er helt feil å la en fremmed snakke med barnet om det vonde.

– Stikk ut puppene!

– Man må ikke bli så forelska i teknikker og metoder at vi glemmer ungen. Møtes ungen med barnevernsmaska og et fremmed språk, skremmer vi vettet av den. Dette er så vanskelig at vi ikke kan overlate det til fremmede. Men barnehagen må alltid samarbeide med fagfolk. Vi må dele, samarbeide, åpne opp og alltid huske på at dette handler om barna.

Hun oppfordrer alle som jobber i barnehagen om å stikke ut puppene og stå på for ungene, og kreve et støtteapparat.

– Det er så uendelig mye som har høyere status enn barnehagen. Barnehagelærerne må stå opp for faglighet og for barna, det er de som har barnesynet i bunn som må ligge til grunn for alt vi gjør, sier Thorkildsen og blir stille noen sekunder.

– Noen må være glad i alle barn. Alle må ikke være glad i alle, men alle barn skal ha noen som er glade i dem. For dette skal du som jobber med barn vite: Du kommer til å møte et voldsutsatt barn.

Har Inga Marte Thorkildsen rett? Må vi snakke mer om overgrep? Si din mening i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden