Hopp til innhold

Det kan være vanskelig å se hva som ligger bak atferden til barn. Men det er så uendelig viktig at barnehageansatte faktisk gjør det.

Foto: Istock

– Jeg er ikke vanskelig. Jeg har det vanskelig

Det er gjerne en grunn til at «vanskelige» barn er nettopp det. – Klarer du å se bak barnets atferd, spør barnehagelærerstudent Nathalia Rabiah Butt.

Av: Barnehagelærer Nathalia Rabiah Butt
03.03.2016
Barnehagelærerstudent Nathalia Rabiah Butt.
Privat

Jeg ser deg. Jeg ser hvordan du nesten himler med øynene dine når du legger merke til at jeg og pappa kommer inn døra. Noen ganger kan jeg høre deg også, der jeg står ved porten og knapt klarer å titte over.

– Han er så vanskelig, jeg blir så sliten av å ha ham her.

Jeg er ikke vanskelig jeg, men jeg har det vanskelig.

Legger du ikke merke til det? Hvordan det knapt gjør meg noe at pappa leverer meg til deg og går sin vei. Hva kan vel du vite, du og pappa har jo en så god tone. Du liker pappaen min, du liker mammaen min også, de er så herlige har jeg hørt deg si om dem. Du skulle bare visst hvor herlige de egentlig er.

Ja jeg skriker, ja jeg slår de andre og ja jeg lager opprør. Men vet du hvorfor jeg gjør det? Vet du egentlig hvorfor jeg er så vanskelig? Har du noen gang stoppet opp og tenkt på hvorfor jeg er som jeg er?

Jeg er bare tre, og jeg har opplevd mer enn det en treåring kan håndtere. Jeg vet ikke hva som er galt, men jeg vet at noe er galt. Jeg kjenner det på kroppen min, jeg kjenner bare ikke til ordene. Hva kaller man det, hvordan sier man det? Snakker man om det? Eller lar man det bare skje? Det er jo mamma og pappa, de tar jo vare på meg ikke sant?

Jeg er liten, jeg vet ikke mer enn det jeg blir lært til. Det nærmeste jeg har er mamma og pappa, de er tryggheten min. Men denne tryggheten skurrer veldig, den gjør meg redd. Det er vel ikke slik det skal være?

Jeg går ofte rundt og tenker at det er meg det er noe galt med, jeg er sikkert slem. Jeg gjør nok mange dumme ting, det er derfor de slår meg. Det er derfor jeg noen ganger må legge meg uten mat i magen, fordi jeg ikke er en snill gutt. Slemme gutter får ikke mat før de legger seg, sånn er det med alle gutter på min alder, er det ikke?

Jeg slår de andre barna når de gjør noe jeg ikke syns er bra, er det ikke sånn det pleier å være da? At man blir slått av de som ikke syns noe om det du gjør? Jeg ser hvordan de andre barna reagerer, de tar opp armene sine og prøver å beskytte seg selv, jeg gjør akkurat det samme hjemme. Det hjelper aldri.

Dere kommer fort og drar meg bort fra de andre, dere snakker strengt til meg og holder meg hardt. Ja, jeg slår tilbake fordi jeg tror dere skal slå meg, er det ikke slik det er? At alle voksne slår? Jeg er bare tre, det er det jeg er vokst opp med. Det er det jeg vet.

Jeg skulle ønske du i barnehagen kunne stoppe opp litt og virkelig se meg. Jeg skulle ønske du kunne prøve å forstå meg, men du gjør ikke det. Fordi mamma og pappa er jo så snille, de kommer på hvert eneste foreldremøte, de tilbyr seg å hjelpe til under dugnad, de hjelper med transport om det trengs. De kan det vel ikke være noe galt med?

Jeg trenger hjelp, jeg trenger å bli sett, hørt og lagt merke til. Jeg har behov for omsorg, ordentlig omsorg, hvor tryggheten ikke skurrer, hvor trygghet er godt. Kan du prøve å lytte? kan du prøve å lese meg uten å dømme meg etter handlingene mine så innmari fort? Kan du gi meg en hånd? Kanskje det kan hjelpe meg med å åpne meg opp for deg?

Snart er det helg, jeg gruer meg. Skal de låse meg inne i rommet? Skal de slå meg flere ganger? Skal de la være å gi meg mat? Er det sånn det er å være liten? Er det sånn å være barn? Det er vel det, det er vel sånn for alle barn tenker jeg.

Har du meninger om kronikken, så del gjerne i kommentarfeltet under. Og har du noe ekstra på hjertet, kan du sende det til red@barnehage.no.

comments powered by Disqus

På forsiden