Hopp til innhold

Barnehageansatte bærer et stort ansvar på sine skuldre.

Foto: Istock

– Stol på magefølelsen!

Ansatte i barnehagen sitter ofte med en magefølelse om at noe er galt, men sender færre bekymringsmeldinger enn andre instanser. Er vi i barnehagen rustet til å se mulige varseltegn?

Av: Anette Bjørneby, Susanne Karlsen og Aida Stuen Bennia, 2. årsstudenter
19.04.2016
Anette Bjørneby, Susanne Karlsen og Aida Stuen Bennia er studenter ved Høgskolen i Østfold
Privat

I Norge går rundt 290 000 barn i barnehage, i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Mange barn tilbringer mye av tiden sin i barnehagen og personalets evne til å se og gi barnet det de trenger er derfor utrolig viktig. Kari Killen, forsker ved Nova, sier at forskning viser i større grad enn tidligere hvilken enorm betydning barnets omsorgssituasjon de første årene har for psykisk helse og funksjon. En slik kunnskap stiller store krav til barnehagen som samfunnsinstitusjon og til alle som arbeider med barneomsorg i den ene eller andre sammenhengen.

Hva gjør du dersom et barn forteller deg noe bekymringsverdig? Vi stilte dette spørsmålet til vår praksisveileder i barnehagen, hun brukte god tid før hun svarte. I følge statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BLD) lukker fortsatt personalet i barnehagen både øyne og ører i mange tilfeller slik vi opplever det.

Kun fem prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet kommer fra barnehager, ifølge SSB. I følge BLD ble foreldrenes manglende foreldreferdighet trukket frem i 16 prosent av årsakene. Nest hyppigst er vold i hjemmet, som nevnes i 11 prosent av årsakene. Barnehagen melder ofte om vold i hjemmet eller at barnet er utsatt for fysisk mishandling.

Til sammen dreier 31 prosent av alle årsakene som oppgis i meldinger fra barnehagen, seg om vold eller fysisk mishandling av barnet. Det er også en høyere andel av meldingene fra barnehagen som dreier seg om en mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep enn for resten av melderne. Det er på tide at vi voksne i barnehagen lytter etter barnehvisk, istedenfor å snu det andre kinnet til.

Elisabeth Backe- Hansen, forsker ved Nova sier barnehageansatte kvier seg for å ta kontakt fordi flere allerede har opplevd at man ikke blir behandlet ordentlig som samarbeidspartner av barnevernet. Hvis samarbeidet ikke har fungert èn gang, kan det være vanskelig å ta kontakt igjen. Det snakkes mye om viktigheten rundt tverrfaglig samarbeid, både i studiet og i praksis, og vi har selv hatt en tverrfaglig dag sammen med barneverns-, vernepleier- og lærerstudenter hvor vi drøftet caser på tvers av profesjonene.

Men hva med å ha dager utplassert hos barnevernet, for å se hvordan de jobber og få en mer innsikt i deres arbeid? Kanskje det kan hjelpe med å ufarliggjøre det å ta kontakt med barnevernet, samtidig som vi får mer tverrfaglighet inn i barnehagelærerstudiet.

Et annet dilemma er foreldresamarbeidet og den nære kontakten barnehagen har med familien. Det er tross alt slik at vi som personal treffer foreldrene daglig, og at både vi og foreldrene må håndtere de følelsene som kan oppstå i forbindelse med en bekymringsmelding. Vi har selv vært med i prosessen ved å sende en bekymringsmelding, og det vanskelige møtet med foreldrene i forkant. Man kan fort bli usikker på om det man gjør er riktig, men samtidig må man stole på magefølelsen, kjennskapet til barnet og å tørre stå i en vanskelig situasjon.

Vi må tåle at foreldrene reagerer og at reaksjonen fort blir rettet mot oss. Vi skal være der for barna og er deres advokat. I en kartleggingsrapport av samarbeid mellom barnehage og barnevern, sier Backe-Hansen at barnevernet bør være mer synlig. Et eksempel kan være at barneverntjenesten deltar på foreldremøter i barnehagen, mer generelt åpen kommunikasjon og åpent samarbeid mellom barnevern, foreldre og andre hjelpeinstanser. Videre foreslår flere at barnehagene bør ha en fast kontaktperson i barneverntjenesten, så det kan bli lettere å ta kontakt.

Kvello- prosjektet er et prosjekt som jobber med nettopp dette. Det er et prosjekt som fokuserer på tidlig innsats ved hjelp av samarbeidsmøter mellom blant annet barnevern, helstestasjon, PPT og barnehage hvor bekymring og observasjoner kan drøftes anonymt. Dette prosjektet har vi selv erfart fra barnehagepraksis i Fredrikstad kommune, og er et prosjekt flere kommuner burde satse på etter vår mening.

Vi sitter selv med en bekymring i henhold til hvor rustet vi selv er, som fremtidige barnehagelærere, til å stå i slike dilemmaer og et slikt ansvar. Vi mener selv at vi lærer alt for lite om varseltegn i henhold til vold og overgrep. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier det er avgjørende at lærere som møter barn og unge har kunnskap om hvordan de skal se og fange opp ofre for vold og overgrep. Regjeringen har endret forskriften til lærerutdanningen, slik at barnehage- og lærerutdanningene skal sikre at deres studenter får kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, inkludert vold og seksuelle overgrep mot barn.

Dette gjelder studenter som starter på lærerutdanning fra høsten 2016. Denne endringen ser vi veldig positivt på, tross at vi selv ikke får utbytte av den i like stor grad som kommende kull. Med mer kunnskap innen vold og overgrep vil fremtidige barnehagelærere ha flere knagger å knytte en eventuell magefølelse eller bekymring til, og dermed stå stødigere i sin rolle som barnas advokat.

Er studentene for dårlig rustet til å håndtere overgrep og vold mot barn? Si din mening i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden