Hopp til innhold

Anette Svendsen er barnehagelærer i Vlaskjold barnehage i Sarpsborg.

Foto: Privat

– Hvis ikke vi hjelper barna, gjør ingen det

– Min største frykt er ikke at jeg skal melde noen feilaktig til barnevernet. Min største frykt er at det skal komme et menneske til meg som jeg har jobbet med som liten, og spørre meg hvorfor jeg ikke ville hjelpe, skriver barnehagelærer Anette Svendsen.

Av: Anette Svendsen, barnehagelærer i Asak kulturbarnehage
08.06.2016

Vi klarer ikke stoppe alt og vi klarer ikke hjelpe alle, men vi skal jo gjøre alt vi kan for at barn skal kunne stole på voksne rundt seg. Vi skal hjelpe dem. Vi skal si ifra når barn ikke har det bra! Er det for vanskelig og er du for usikker, så gjør noe annet!

For nei, det er ikke for alle å jobbe med barn. Absolutt ikke. Men da bør du finne ut av det. Gå i deg selv og tenk etter hvorfor det er så vanskelig å si ifra på barnas vegne? Hvorfor vi har så sinnssykt respekt for foreldrene og det de gjør som ikke er greit?

Hva er det du er så forbanna redd for? Hva er det som er så forbanna vanskelig?

Tenk om du tar feil? Tenk om det barnet sa ikke stemte? Vel, det er ikke vår jobb å avgjøre dette. Det er vår jobb å si ifra om vi er bekymret. Og så er det barnevernet og politi som avgjør hva som skjer videre.

Endelig fikk Stine Sofies Stiftelse den oppmerksomheten de fortjener. Endelig fikk vi frem det viktige arbeidet de gjør og fokuset de har. Vi kan sitte og få vondt i magen, vondt i hjertet og tenke at det er så utrolig hva voksne mennesker kan gjøre mot barn. Og vi kan tenke at vi ikke orker å høre mer fordi det er så fælt å høre på.

SERIØST! Det er så fælt å høre på?

Hvor mange voksne som jobber med barn har ikke sagt at de ikke klarer eller orker å lese boka om Christoffer fordi det er så fælt å lese om.  Hvordan tror du det var å være Christoffer da? Hvordan tror du det er å være barn og bli misbrukt av de nærmeste menneskene rundt seg. De som skal beskytte deg mot hele verden. Og så synes du som voksen det er vanskelig å høre om!?

NÅ er det på tide at vi bretter opp ermene. Legger stoltheten til side. Og tør å se. Tør å høre hva barna prøver å fortelle.

Hvis du jobber i barnehage og tenker at du fortjener en klapp på skulderen fordi dere har vært så flinke og heldige. Dere har sluppet å sende en bekymringsmelding. VEL. Da har dere IKKE gjort jobben deres. Hvert tiende barn opplever å bli misbrukt på en eller annen måte av voksne. Og ja, hadde det bare vært din barnehage som ikke hadde sendt den meldinga så hadde det kanskje stemt. Men det er så veldig mange som vegrer seg. Som er usikre. Som ikke tør. Som tenker at: Nei! Ikke de voksne der. De er jo så hyggelige og så ordentlige.

DE HAR IKKE PÅ SEG SKILT! Det kan være hvem som helst.

Hvis du jobber i barnehage og føler du ikke kan nok, vet nok. Ikke vet hva du skal se etter. Hva som er kjennetegn, eller hvordan du skal snakke med barn som prøver å fortelle deg noe. Da hjelper det ikke å sitte med henda i lomma og håpe at noen andre ordner det.

SPØR NOEN DA! Få lederen din til å prioriterer dette. Få inn noen som kan noe om det. Og, du må forstå hva som faktisk skjer. Voksne mennesker gjør så mye stygt mot barn, og det må du bare innse. Slutt å tenke at du tråkker noen på tærne om du sender en bekymringsmelding. DET ER JOBBEN DIN!

Vi er barnas stemmer. Og hvis ikke vi hjelper dem så gjør ingen det.

Jeg er så drittlei av å lese alle dere som kaster dere på alle grupper som er imot barnevernet så fort dere får sjansen.

JA! Barnevernet gjør feil. Som alle andre i ALLE yrker. Og det finnes mennesker som er uegnet for jobben der som alle andre steder. Dessverre, sånn er det. Men husk nå på at alle som jobber med barn har taushetsplikt. Som privatperson kan du henge ut barnevernet og alle som jobber der og i barnehagen så mye du vil, og de har ikke lov til å si noen ting. Og hvis du lurer så er det ikke sånn at barnevernet sitter og drikker kaffe i pausen og tenker at de skal dra hjem til noen for å hente barna til noen. Det er en lang prosess. Og det er ikke engang barnevernet som avgjør dette. Og prøv å forstå at folk vil hjelpe barna. Det er ikke for å straffe foreldre, men for å hjelpe barn! Noen ganger har det blitt gjort feil, men tenk på alle de gangene det ikke har blitt gjort noe fordi voksne ikke tør å blande seg! Det er da mye verre.

Min største frykt er ikke at jeg skal melde noen feilaktig til barnevernet. Min aller største frykt er at det skal komme et menneske til meg som jeg har jobbet med som liten, og spørre meg hvorfor jeg ikke ville hjelpe. Hvorfor jeg ikke hørte på det hun eller han prøvde å si. Det er mitt mareritt som barnehagelærer.

Derfor vil jeg så veldig gjerne at du begynner å tørre. Tør å hjelpe barn. De trenger det så inderlig!

Vi må si ifra. Vi må bli tøffere. Vi må stå for det vi tror på og den jobben vi har. Den jobben vi har sagt vi skal gjøre for og med barn. Det er jo derfor vi gjør dette. Vi jobber jo hele tiden for at barn skal ha en bra hverdag. En god og trygg oppvekst i relasjoner med både barn og voksne som vil gjøre alt for å beskytte og gi barna en hverdag de har krav på og fortjener.

Flere av Anette Svendsens friske meninger kan du lese på bloggen Bokstavfolk.

comments powered by Disqus

På forsiden