Hopp til innhold
– Jeg skulle ønske du som passer på meg når du er i barnehagen kunne fortelle meg hva voksne har lov til å gjøre og ikke gjøre.
Istock

– Ikke fortell noen om det pappa gjør

Kronikør Nathalia Rabiah Butt skriver om mange barns brutale hverdag og hvor viktig du i barnehagen er for de sårbare barna.

Av: Nathalia Rabiah Butt, barnehagelærerstudent
27.08.2016

Jeg elsker å komme til deg, du smiler alltid og du tar meg imot. Du gir meg en trygghet som jeg ikke får hjemme. Du skulle bare visst hvor mye du betyr for meg.

Jeg heter Markus og er 4 år. Når du ser meg i barnehagen ser du en glad gutt som ikke er så vanskelig å ha med å gjøre. Jeg har venner, jeg leker, jeg tuller og jeg ler, men det du ikke vet er hemmeligheten jeg går rundt og bærer på. En hemmelighet jeg gjerne vil dele med deg, men jeg får det aldri til. Det er så vanskelig å si det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det.

Mamma og du er veldig gode venner virker det som, og mamma er alltid glad når hun kommer til barnehagen for å levere meg. Mamma er snill, jeg vil ikke at hun skal bli lei seg. «Ikke si noe om det pappa gjør til noen Markus, for ellers må pappa i fengsel og da blir mamma veldig lei seg». Det sier mamma til meg hver dag i bilen på vei til barnehagen.

Pappa slår, han skriker og han roper. Han roper veldig mye, noen ganger får jeg så vondt i hodet at jeg begynner å gråte. Da kaller han meg en pyse. Han sier jeg er en baby, at jeg ikke tåler noen ting. Det gjør veldig vondt inni magen min når han sier det, men ikke like vondt som når han tar knyttneven sin i den. Det er vondt det. Da skriker jeg til og med. Men pappa er ikke sur bestandig, han er snill også. Noen ganger leser han nattaeventyr for meg og noen ganger lekeslåss vi og ler høyt. Da liker jeg pappa, han er verdens beste da. Da ser jeg opp til han og ønsker han kunne være slik bestandig. Men det er han ikke. Plutselig blir han sint og slår meg og mamma uten grunn.

Jeg vet ikke hvordan de andre i barnehagen har det hjemme. Jeg tror de har det som meg. Kanskje de har det, kanskje ikke. Jeg skulle ønske du som passer på meg når du er i barnehagen kunne fortelle meg hva voksne har lov til å gjøre og ikke gjøre. Jeg vet ikke hva som greit. Jeg vet ikke når jeg skal be om hjelp. Jeg vet ikke om jeg skal be om hjelp.

Barnehagen er mitt fristed, der har jeg det godt, slik jeg ønsker å ha det hjemme. Jeg kan spise brødskiven min akkurat som jeg vil og om jeg søler med yoghurten så fiker du ikke til meg og slenger meg ned på gulvet for å tørke det opp. Jeg har det fint hos deg, hos dere. Dere gir meg en trygghet jeg ikke får hjemme, jeg trenger det.

Jeg håper vi en dag får litt tid sammen, du og jeg. Kanskje vi kan tegne. Jeg liker å tegne. Jeg tegner ofte bamsen min. Du synes den er fin, men du spør aldri hvorfor. Spør meg hvorfor, for da vil jeg fortelle deg at den gir meg trygghet hjemme. Og kanskje du da spør meg hvordan den gjør det og hvorfor. Og da kan det hende jeg forteller deg hemmeligheten min. Vit at du kan hjelpe meg. Så hjelp meg.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden