Hopp til innhold

Royne K. Berget er daglig leder i Smedhusåsen barnehage i Rygge kommune.

– Ta barns vennskap på alvor!

– Mobbing og utestengelse er en utfordring for ansatte, en tragedie for barn og et stort ansvar for de folkevalgte, sier daglig leder i Smedhusåsen barnehage, Royne K. Berget.

Av: Royne K. Berget, daglig leder i Smedhusåsen barnehage
05.09.2016

Å ha en venn skaper trygghet og gir økt selvfølelse. Venner er viktige for barns trivsel og utvikling. Men det er dessverre ikke like lett for alle barn å få seg en venn. Det er ikke alle barn som forstår kodene som trengs for å få kontakt eller innpass hos andre barn, og noen barn havner utenfor fellesskapet.

Mobbing og utestengelse er noe vi alle har opplevd i en eller annen form. Enten selv, at det er du som har mobbet eller at du passivt har observert mobbing. At mobbing er noe av de vondeste som finnes, er det liten tvil om. Alle kan bli utsatt for mobbing eller utestengelse og konsekvensene kan bli fatale, men mye kan forhindres av tilstedeværende voksne som tør å bry seg og som er gode rollemodeller.

Det er vi som er voksne, ansatte i barnehagen og foreldrene, som har ansvaret for å se hvert enkelt barn, være gode forbilder, veilede og bistå. Alle barn trenger hjelp til å finne ut av følelsene sine og noen av barna trenger også hjelp til å finne en venn eller komme inn fellesskapet.  Det handler om å få muligheten til å bli inkludert, og få gode opplevelser sammen med andre. Noe som gradvis bidrar til å bygge et personlig fundament, bestående av tro på seg selv og at en er verdt noe. God selvfølelse fører til trygghet, det viktigste i et menneskes liv.

Empati og omtanke for andre er avgjørende faktorer for å bli likt og for å behandle andre godt. Barna må få en opplevelse av å være en del av felleskapet og barnegruppa, at han eller hun er betydningsfull og har en rolle å fylle. Som ansatt i barnehagen må vi vise barna vei, gjennom å handle ut fra respekt og tenke over hvordan andre mennesker omtales. Som ansatt i barnehagen skal du møte barna på en måte som innbyr til tillit og trygghet. Som barn skal du føle deg trygg i barnehagen. Hva lærer et barn hvis en voksen snakker nedlatende til eller om andre personer?

For å ivareta og møte hvert enkelt barn i barnegruppa, er vi nødt til å være observante, nysgjerrige og tilstedeværende. Vi må få et innblikk i barnas verden. Det som tilsynelatende ser ut som god lek på avstand, kan være alt annet enn greit når du nærmer deg og hører hva som blir sagt. Det kan det dreie seg om utestengelse, å stadig bli tildelt de minst attraktive rollene i leken, ufine og krenkende kommentarer om utseende og klær eller trusler om ikke å få være med i leken eller komme i bursdag, hvis barnet ikke gjør sånn og sånn. Selv om vi erkjenner at mobbing til tider kan forekomme i barnehagen, betyr ikke det at mobberne gjør det fordi de er ondskapsfulle av natur.

Dette kan for eksempel handle om å teste grenser for å se hvilke reaksjon de får, det kan være at de ønsker å oppnå noe, eller det kan handle om at de vil bli sett. Noe som er viktig å tenke på, er at barn i barnehagealder ikke nødvendigvis er i stand til å se konsekvensene av det de gjør. De vet kanskje hva de ønsker å oppnå og hva slags reaksjon de kan forvente å få, noen av de eldre vil forstå de kortvarige konsekvensene, men ikke den langvarige effekten av mobbing og utestengelse.

Flere vil sikkert mene at mobbing ikke forekommer hos barn i barnehagealder, men forskning viser det motsatte. Forskningsprosjektet «Hele barnet, hele løpet. Mobbing i barnehagen», et samarbeid mellom Foreldreutvalget for grunnskolen, Foreldreutvalget for barnehagen, Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder, ledet av Ingrid Lund, forsker og førsteførsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Agder.

«Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet.» Hentet fra forskningsrapporten.

Rapporten fra 2015 viser blant annet at den største frykten for små barn er å bli utestengt fra leken, det å ikke få være med eller ikke høre til et sted. Det er ikke lystig lesning, da 67 prosent av de ansatte sier at mobbing foregår i deres barnehage. 49 prosent av foreldrene sier at mobbing foregår og 34 prosent sier at deres barn har vært involvert i mobbing. Dette er høye tall, samtidig tenker jeg at det er litt spesielt at 33 prosent av de ansatte hevder at mobbing overhode ikke forekommer i sin barnehage. Kan det være fordi det setter barnehagen i et dårlig lys om de innrømmer at det kan forekomme uønsket adferd hos dem?  At det ville gitt barnehagen dårlig omdømme? Er det fordi de voksne selv er med på å stigmatisere og snakke nedlatende om andre, og at det handler om å feie problemet under teppet? Er rett og slett ikke de ansatte til stede der barna befinner seg? Eller er de ansatte så tilstedeværende at all uønsket adferd blir veiledet og luket vekk med en gang?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var perfekt i barnehagen min, men sånn er det ikke. Med jevne mellomrom får vi en ny «rabagast» eller «syndebukk» i barnegruppa. Gjerne en litt robust, høylytt og fysisk gutt, som vi må jobbe ekstra med. Kanskje spesielt med omgivelsene, sånn at de også ser de positive sidene hans, ikke bare all uroen. Det er ikke spesielt godt for hjertet å høre at navnet til denne gutten bli nevnt hver gang noen har gjort noe galt, selv om ikke gutten er i nærheten, eller i barnehagen for den saks skyld.

Da har det gått for langt, og som personale har vi da en formidabel jobb foran oss. Denne gutten kan fort bli sett på som både mobberen og mobbeofferet. Andre som er utsatt for å havne i en mobbesituasjon, er de stille barna som ikke gjør så mye ut av seg, som alltid firer på kravene og får tildelt de minst attraktive rollene i leken. Og så har du barna som skiller seg ut på grunn av utseende, klær, renslighet eller fysiske forutsetninger. Hos de eldste jentene ser jeg ofte at det dannes klikker der noen til stadighet blir satt på sidelinjen, mens andre har stort behov for å bestemme og ha kontroll.

Unger er brutalt ærlige. Det er ikke alltid spørsmålene og kommentarene de stiller er like morsomt å motta. Men det er viktig å huske at mobberen kan ha det vel så vanskelig som offeret, selv om det kan være vanskelig å se det mens det pågår. Mobberen kan være like utrygg som mobbeofferet, men det slår så forskjellig ut i praksis. Ingen av barna som befinner seg i disse kategoriene har et godt selvbilde og det finnes heller ikke noen «quick-fix».

Tiltakene for å forebygge og hindre mobbing eller annen uønsket adferd i barnehagen, er egentlig ganske enkle. Det handler om kompetente og tilstedeværende ansatte som er der både fysisk og psykisk, som har kunnskap om hvordan de skal arbeide preventivt, hva de skal se etter og hvordan de skal agere når uønsket adferd oppstår. Det handler om flere ansatte sånn at barna blir sett og hørt i hele barnehagens åpningstid, ikke bare i kjernetiden når alle ansatte er på jobb samtidig. Det handler om bevisstgjøring i personalgruppa om hva vi skal se etter, hvilke barn vi skal følge ekstra godt opp og hva som kan være lurt å gjøre for det enkelte barn.

Vi må bli godt kjent med alle barna, ikke bare de som er lett å komme i kontakt med. Og det handler om god dialog med foreldrene, sånn at ulike sider belyses, samtidig som det kan legges felles strategier i felleskap. Godt foreldresamarbeid er helt avgjørende da mobbing og utestengelse er et ømtålig og vanskelig tema. Det er ikke enkelt å være forelder til verken en som blir mobbet eller mobber andre.

Den største utfordringen for meg og mine kollegaer per i dag er rammebetingelsene våre. Vi strekker rett og slett ikke til gjennom hele dagen. Hos oss har vi overoppfylt kravet om pedagogisk bemanning med over 50 prosent pedagoger. I tillegg har jeg en personalgruppe som er usedvanlig oppegående med et brennende ønske om å gjøre en god jobb. Kompetansen og evnen til å arbeide godt med forebyggende tiltak mot mobbing er med andre ord absolutt til stede. Problemet er bare at dagens urettferdige finansieringsmodell, kombinert med en ubrukelig bemanningsnorm og dårlig kommuneøkonomi slår veldig dårlig ut for oss som driver barnehager i akkurat vår kommune. Og jeg har ingen grunn til å tro at vi befinner oss i den eneste kommunen som sliter med dårlig økonomi, og dermed får dårligere rammevilkår.

Vi har blitt tvunget til å ha større barnegrupper enn vi ønsker, rett og slett for å få hjulene til å gå rundt rent økonomisk. Det betyr flere barn per ansatt og mindre tid til oppfølging av hvert enkelt barn. Som ytterste konsekvens betyr det at barna som er i faresonen for, eller er utsatt for mobbing og utestengelse i en eller annen form, kanskje ikke får den hjelpen de trenger. Å si at dette er frustrerende er alt annet enn en overdrivelse. Det er både trist og provoserende at myndighetene ikke gjør noe for å bedre tingenes tilstand. Kompetanseheving er viktig, men hos oss har vi kompetansen, så det vi mangler er armer, bein, øyne, ører og flere fang. Eller muligheten til å gå ned på antall barn per ansatt, men det passer vel dårlig når en samtidig skal sørge for full barnehagedekning til en hver tid.

Vennskap mellom barn må tas på alvor. Samtidig som vi skal hjelpe barn som sliter med å få innpass i lek eller finne sin rolle i barnegruppa, må vi også la barn med nære vennskap få lov til å dyrke dette vennskapet. Akkurat som vi voksne har ulik kjemi med hverandre, og dermed ikke knytter vennskapsbånd med alle. Vi må også være oppmerksomme på de barna som har mye empati og stor omsorg for andre, så vi ikke alltid bruker dem som medhjelpere i arbeidet med de som faller på utsiden. De skal også få være barn på sine premisser og få leke med de barna de trives best sammen med.

Jeg har bare så vidt skrapet borti problematikken rundt mobbing, og det finnes utallige aspekter og viklinger å ta tak i. Det er faktisk sånn at hovednøkkelen til bedre og mer systematisk forebyggende arbeid mot mobbing i barnehagen befinner seg hos politikerne på Stortinget. For hver krone de velger å investere i barnehagesektoren, viser forskning at gevinsten vil kunne være ti ganger større enn kostnaden. Så her kommer et enkelt spørsmål til dere som fastsetter rammevilkårene våre. Hvorfor «får dere ikke ut fingeren» og gjør noe konkret som faktisk hjelper?

Det koster å være kar heter det, men her kan det faktisk lønne seg å være spandabel.

comments powered by Disqus

På forsiden