Hopp til innhold

Barnehagelærerstudent og kronikør Nathalia Rabiah Butt setter ord på smerten til en redd, liten gutt.

Foto: Istock/privat

– Jeg er liten, redd og har det vondt

Kronikør og barnehagelærerstudent Nathalia R. Butt skriver sterkt om voldsutsatte barn og hvor viktig det er med barnehageansatte som ser.

Av: Kronikør og barnehagelærerstudent Nathalia R. Butt
13.02.2017

Det tar meg litt tid før jeg forstår at jeg ligger trygt sammen med de andre barna i barnehagen. Jeg finner frem kosedyret under den varme dyna som Asma har gitt meg. Asma er så snill mot meg, hun koser meg alltid på hodet og synger til jeg og de andre barna sovner. Jeg har det godt her hos henne og de andre voksne i barnehagen. Og det beste er at jeg sover dypt og lenge.

Hjemme er det annerledes. Hjemme er soverommet mørkt og dyster, jeg kan høre mamma, pappa le i stuen:

– Han er helt udugelig, den dummeste ungen jeg vet om, og enda tisser han i sengen.

Jeg er tre år, jeg vet ikke hva feilen min er, men det virker som at alt jeg gjør hjemme er galt. Jeg tisser på meg, mange ganger. Jeg er redd, jeg er liten og jeg har det vondt. Jeg sover ikke godt hjemme, for plutselig kan døren til soverommet slå seg åpen og der står pappa. Jeg blir dratt ned fra sengen, lugget og slått. Så går han igjen. Og jeg gråter stille til jeg blir vekket på samme måte dagen etter.

Vi kommer alle sammen blide til barnehagen, jeg får alltid noe godt å spise på veien fra mamma. Det er den beste tiden på dagen, for da er hun slik som mammaer skal være. Ikke et skremmende monster som plutselig fillerister meg når jeg sitter og leker med Lego.

Lily tar meg imot når jeg kommer, jeg gir klem til mamma før hun går fordi jeg har sett at det er slik de andre barna tar farvel med sine foreldre. Jeg liker å ha tid på fange til Lily. Det hender hun noen ganger må sette meg fra seg når noen andre barn kommer, men hun tar meg alltid med seg. Det er nesten som hun vet hva jeg trenger.

Jeg er ikke annerledes enn de andre barna, jeg leker og tuller og noen ganger kommer jeg i uenigheter. Men det løser seg alltid, uten at noen voksne slår og skriker til meg.

Jeg har alltid ville fortelle det til noen, fordi det ikke føles riktig, det som skjer med meg.

– Nei men, disse brødskivene så litt gamle ut, Georg.

Lily ser på meg med et smil. Jeg hater å spise muggete brødskiver, men hver kveld må jeg det. Det er den eneste maten jeg får før jeg skal legge meg. Men jeg har blitt vant med smaken. Jeg forter meg og tar opp brødskiven før Lily rekker å fike til meg slik som pappa. Men Lily gjør det aldri. Istedenfor tar hun meg med til kjøkkenet og smører to ferske brødskiver med leverpostei. Beste pålegget jeg vet om. Det får jeg alltid hos mormor. Jeg ser på Lily og smiler, hun er så snill mot meg. Skulle ønske hun kunne være den jeg ble med hjem hver dag.

Der går døren til soverommet opp igjen.

– Hva er det jeg hører, spiste du ikke matpakken din i dag i barnehagen?

Den blir slengt mot meg.

– Spis den opp, jeg skal ikke se at det er noe igjen når jeg kommer tilbake.

Døren blir lukket, jeg kryper ned fra sengen med lyset fra månen som fanger opp matboksen min. Jeg gråter, setter meg ned og tar en bit. Jeg tygger alt jeg kan slik at jeg kan spise den opp fort. Han kan komme tilbake når som helst.

Der er Lily, jeg løper til henne og klemmer henne hardt. Endelig er jeg i barnehagen igjen, der jeg kan være i en verden som er trygt og godt. I dag er det få barn på avdelingen, omgangssyke, sier de voksne. Jeg håper ikke jeg får det, da vil det bli enda mer kjeft og smell hjemme.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Vi sitter og tegner, Lily, Asma og Turi. Turi er like gammel som meg. Hun tegner blomster for det er så fint, synes hun.

– Hva tegner du Georg? spør Lily med et smil.

– Soverommet mitt, svarer jeg.

– Det var da mørkt, synes du ikke? spør Lily.

– Det er det alltid, det er alltid mørkt. Noen ganger ser jeg ikke hvor pappa skal slå fordi det er så mørkt.

Jeg fortsetter å tegne, men fargeleggingen til Lily stopper. Jeg legger ikke merke til når Asma tar Turi og går fra bordet. Vi blir sittende og prate, Lily og jeg. Og jeg slipper å bli en del av den usynlige statistikken som kommer og går hver dag til og fra barnehagen uten å bli lagt merke til.

Si din mening i kommentarfeltet under eller send til oss på red@barnehage.no, om du har mer på hjertet.

comments powered by Disqus

På forsiden