Hopp til innhold

Fra venstre: Heidi Eriksen Losnedal og Marion Ophaug fra Statens Barnehus Bergen. Her i aksjon under konferansen onsdag.

Foto: Silje Wiken Sandgrind

– Snakk med barna om gode og dårlige hemmeligheter

Hvordan kan du se og forebygge vold og overgrep mot barn? Dette var temaet da Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager inviterte til konferanse i Bergen.

Av: Silje Wiken Sandgrind
09.06.2017

Nasjonalt kunnskapssenteret for barnehager inviterer denne sommeren og høsten til regionale konferanser om overgrep mot barn, i Bergen, Trondheim, Bodø, Stavanger og Oslo. Med seg på laget har de Statens Barnehus, Kripos og PBL.

Bergen var først ut, og onsdag var 90 barnehageansatte samlet for å lære mer om hvordan man kan se og forebygge vold og overgrep mot barn.

– Dette er et viktig tema. Mange barn blir ikke sett og fanget opp. I den nye rammeplanen for barnehager som skal gjelde fra høsten står det at personalet skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages, sier arrangør og prosjektleder Vibeke Mæhlum ved Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager.

– Vi vet at dette er et etterspurt tema. Derfor arrangerer vi disse fem konferansene, fortsetter hun, og opplyser at det fortsatt er ledige plasser på konferansene til høsten, i Trondheim, Bodø, Stavanger og Oslo.

Et tilbud til barn og ungdom

Blant foredragsholderne under konferansen onsdag, var Marion Ophaug og Heidi Eriksen Losnedal, begge seniorrådgivere ved Statens Barnehus i Bergen.

Statens Barnehus Bergen er et av 11 barnehus her i landet. Barnehusene er et tilbud til barn og ungdom opp til 16 år som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, der det foreligger en politianmeldelse. Tilbudet er også for voksne med en psykisk utviklingshemming.

Barnehusene tilbyr mottagelse og tilrettelegging for de som kommer til avhør og deres følgepersoner, medisinske undersøkelser i barnevennlige omgivelser, tverretatlig samarbeid før, under og etter avhør, vurdering av behandlingsbehov, oppfølging og behandling, støtte og veiledning til barn og pårørende, rådgiving og konsultasjon til offentlige aktører og privatpersoner i anonyme saker som er uavklarte, og fagutvikling og kompetanseheving om vold og seksuelle overgrep, opplyste Ophaug og Losnedal.

Les mer om Statens Barnehus her.

– Viktig med rutiner

Under sitt foredrag kom Ophaug og Losnedal blant annet med råd til krisehåndtering i barnehagen ved vold og seksuelle overgrep.

Heidi Eriksen Losnedal understreket viktigheten av å ha rutiner og prosedyrer i den enkelte barnehage for hva man skal gjøre dersom krisen skulle oppstå.

– Det må utarbeides rutiner. Disse må oppdateres og løftes frem jevnlig, sa hun og minnet om at det også finnes statlige veiledere om temaet.

– Man må vite hva man skal gjøre når krisen oppstår. Man må ha ulike prosedyrer ved mistanke. Både når det gjelder enkeltsaker der man har mistanke om at et barn har blitt utsatt for noe utenfor barnehagen, og for personalsaker. Det er vanskelig å opprette prosedyrer når krisen først er der, så ha dem på plass på forhånd. Krev det hvis det ikke allerede er på plass i barnehagen din, oppfordret Losnedal.

– Må tåle å stå i det

Også kollega Marion Ophaug understreket viktigheten av å ha gode rutiner.

– Du skal ikke være alene med bekymringen, snakk med nærmeste leder. Noter ned hvis det kommer et utsagn fra et barn som du reagerer på. Drøft saken anonymt med barnevernet eller et barnehus, og meld fra når du får en alvorlig bekymring og har grunn til å tro at det er noe som har skjedd. Da inntrer meldeplikten. I saker der man er enig med styrer er det greit at det er styrer som melder til barnevernet, sa hun.

Som barnehageansatt må man tåle å stå i denne typen saker, påpekte Ophaug. Man må tåle å stå i den motstanden man opplever. Dette må man også ha prosedyrer på.

– Det er mye verre for et barn å være utsatt for overgrep og vold enn det er for ansatte i barnehagen å møte fortvilte og sinte foreldre etterpå. Vi må være profesjonelle, fortsatte hun.

Prøveballonger og gulltråder

Det kan være svært vanskelig å avdekke at et barn har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Under sitt foredrag nevnte Ophaug og Losnedal noen tegn og symptomer barnehageansatte kan se etter:

- Forandringer hos barnet, for eksempel når det gjelder søvn, humør, appetitt eller atferd.

- Uttalelser: Prøveballonger og gulltråder.

– Noen ganger gir barn små hint for å se an hvordan de voksne reagerer på det de ønsker å fortelle. Da er det viktig at vi fanger opp disse. Det er veldig avgjørende for at barnet skal våge å ta neste skritt. Barnas tegninger kan også være et tegn, rådet Heidi Eriksen Losnedal.

- Seksualisert atferd som er upassende for alderen. Hyppighet av denne upassende seksualiserte atferden. Og tvang og trusler (at barnet tvinger andre barn til å gjøre ting de ikke ønsker).

- Fysiske merker på kroppen. For eksempel blåmerker der det ikke er naturlig at barn får blåmerker.

– Hvis man ser blåmerker der det ikke er naturlig at barn har blåmerker, kan man ta en telefon til barnevernstjenesten eller barnehuset for å drøfte det og spørre hva man skal gjøre, sa Losnedal.

– Det er summen av de enkelte delene som gir bekymringen, påpekte Losnedal.

Barnesamtalen

Er man bekymret for at et barn kan ha vært utsatt for vold eller overgrep, bør man snakke med barnet for å prøve å finne ut om bekymringen stemmer.

– Når barna gir disse gulltrådene sine, disse hintene, er det viktig at vi tar en oppfølgingssamtale. Vi må våge å spørre, sa Losnedal, men understreket samtidig at barnehagen ikke skal ta rollen som politi og sette i gang en etterforskning av saken.

– Noen ganger velger barnet å fortelle noe, andre ganger ikke. Og noen ganger vil barnet avkrefte bekymringen, sa hun.

Når man setter seg ned med barnet er det viktig at man tåler å høre historien barnet forteller og at man viser at man tåler det.

– Prøv å ta på deg en maske, for den har en funksjon som gjør at barnet våger å fortelle det videre. Hvis vi viser vemmelse eller følelsesmessige reaksjoner kan det resultere i at de «lukker døren». Trygge voksne gir trygge barn som våger å fortelle videre. Drøft samtalen på forhånd med nærmeste leder eller en annen som kan fungere som veileder og gjør deg klar til samtalen, rådet Losnedal.

– Ikke bryt sammen eller bli veldig sjokkert. Stålsett deg. Ikke begynn å gråte. Og ikke si at du skal holde det som blir sagt hemmelig, la Marion Ophaug til.

Losnedal og Ophaug har også følgende råd når det gjelder barnesamtalen:

- Still bare åpne spørsmål: Ta utgangspunkt i det barnet har sagt; «fortell mer om det/det vil jeg vite mer om».

– Vi opplever dessverre fra tid til annen at voksne har lagt ord i munnen til barnet og det er veldig dumt. Det finnes ingen oppskrift på hvordan denne samtalen skal gjennomføres, men vi er nødt til å ha en profesjonell tilnærming til den, understreket Marion Ophaug.

- Noter ned det som blir sagt.

- Stopp i tide!

– Når man får vite at det har skjedd noe som barnet ikke skulle ha bli utsatt for, stopp. Man trenger ikke å spørre mer. Si til barnet at det er bra det har fortalt dette og at du skal hjelpe slik at andre voksne kan hjelpe barnet. Barn blir ofte fort ferdig med å fortelle. De trenger ikke fortelle hele historien for at du skal melde fra til barnevernet, rådet Heidi Eriksen Losnedal.

Gode og dårlige hemmeligheter

De to representantene fra Statens Barnehus Bergen oppfordret barnehageansatte til å snakke med barna om at det finnes gode og dårlige hemmeligheter.

Gode hemmeligheter gjør at man føler seg glad og trygg, og er hemmeligheter man gleder seg til å fortelle. Dårlige hemmeligheter gjør at man føler seg dårlig, redd, trist, sint og lei seg, og er hemmeligheter man gruer seg til å fortelle, opplyste de.

– Man kan snakke med barna om dette for eksempel i samlingsstunder, foreslo Losnedal.

Opplæring i forhold til egne og andres grenser er blitt en del av den nye rammeplanen for barnehagen som skal tre i kraft fra august. Det er veldig bra, mener Losnedal og Ophaug. De oppfordrer også barnehageansatte til å snakke med barna om kroppsregler.

– Noen barnehager har utarbeidet egne regler på personalmøter i forkant av at man prater med barna, mens andre lager reglene sammen med barna. Man kan laminere dem og henge dem opp på veggen, sa Losnedal.

Eksempler på slike kroppsregler kan være:

«Det er ikke lov å slå, skremme, true eller gjøre noen noe vondt.»

«Det er ikke lov å røre noens tiss, rumpe eller bryster.»

«Den voksne skal vite hva som er rett og galt. Si fra til de voksne.»

Kroppsregler – unntak:

«Voksne kan røre på barns private deler hvis de trenger hjelp (for eksempel i toalettsituasjoner).»

«Barn kan røre sine egne private deler hvis man er alene og det kjennes godt.»

– Skjer i alle samfunnslag

De to seniorrådgiverne ved Statens Barnehus Bergen avsluttet med å minne om følgende:

  • Overgrep trenger ikke gjøre vondt.
  • Barna kan ha et veldig godt forhold til en som begår overgrep.
  • Barn sier ikke alltid fra om overgrep, selv ikke i avhør som er godt tilrettelagt.
  • Også kvinner begår overgrep mot barn.
  • Også barn og unge kan utøve skadelig seksuell atferd mot andre barn.

– Når man jobber i barnehage kan det være lett å ha blikket rettet mer mot familiene som er ressurssvake enn de ressurssterke familiene. Det er viktig å vite at det skjer mange overgrep i alle samfunnslag og ikke la seg blende av foreldrenes ressurser, understreket Heidi Eriksen Losnedal.

comments powered by Disqus

På forsiden