Hopp til innhold

Ingeborg Tveter Thoresen var tidligere førstelektor og rektor ved Høgskolen i Vestfold. Nå er hun forfatter og pensjonist.

Foto: Per Gilding

Tidlig innsats: De yngste barna i et politisk spenningsfelt

– I politisk retorikk og politikk er «tidlig innsats», det vil si tidlig barnehagestart og fulle lange barnehagedager, blitt «barnets beste», sier Ingeborg Tveter Thoresen.

Av: Ingeborg Tveter Thoresen, tidligere førstelektor og rektor ved Høgskolen i Vestfold
26.10.2017

Vi vet at vi ikke kjenner konsekvensene av omfattende tidlig barnehagestart. Vi vet at mange av de minste er i flere timer i barnehagen enn foreldre er på jobb. Vi vet at tilvenningsperioden for barn, slik den praktiseres, er kort. Vi vet at det ikke er nok fagpersoner i barnehagene.

Vi vet lite om de bygningsmessige rammene som barna gis, og deres betydning (meget store barnehager, basebarnehager med mer). Vi vet også at de ansatte gjør så godt de kan, under de rådende omstendigheter.

I politisk retorikk og politikk er «tidlig innsats», det vil si tidlig barnehagestart og fulle lange barnehagedager, blitt «barnets beste». Jeg har valgt å innlede kronikken med ovennevnte tankestillere for videre å løfte fram noen momenter om omsorgen for de yngste fra kritiske forskere, flere utenom det barnehagefaglige miljøet. På den bakgrunn spør jeg om kunnskapen om vilkårene, som de yngste barna får i vårt samfunn, er i overensstemmelse med myndighetenes forpliktelse til å ha barnets beste for øye når de gjør sine vedtak.

Barnehage for de aller yngste barna

Tidlig barnehagestart har skjedd raskt. Endringene har skjedd raskere enn sektoren - for ikke å si politikerne - har kunnet skaffe kunnskap om betydningen av, og konsekvenser av denne politikken for de yngste barna.  Full barnehagedekning også for ettåringer, har vært en politisk målsetting i de siste ti år uansett politisk farge. Per i dag omfatter rundt 283 000 barn:

  • Andel barn mellom ett til fem år: 91,0 prosent.
  • Andel barn mellom ett til to år: 82,0 prosent.
  • Andel barn mellom tre til fem år: 96,8 prosent.

Med nesten hele kullet i barnehagen, er det også stor variasjon i barnas forutsetninger for å være i et så krevende miljø, som en barnehage er.

Selv fagfolk innen barnemedisin og psykologi har, slik jeg har forstått det, vansker med å følge med i kunnskapsutviklingen om de minste. Hvordan skal da barnehagens ansatte, især nytilsatte, makte å holde seg faglig oppdatert for å kunne kompensere for det eventuelle tapet som barna måtte ha ved tidlig barnehagestart? Dette er en utfordring for både myndighetene, utdanningsinstitusjonene og barnehageeiere.

Det har vært en allmenn oppfatning at den nordiske, sosialpedagogiske, helhetlige barnehagemodellen er god, og at barnehagen har god kvalitet - også for de yngste barna. Det har foreldre kunnet regne med.

Kunnskap og Forskningsfunn

Hva er det som kreves i en barnehage for de aller yngste? Å ivareta de minste barna på adekvat vis, er en stor utfordring for barnehagene (Drugli, 2014). De ansatte må ha, samt videreutvikle sine omsorgsevner. De må også tilegne seg lydhørhet overfor barn uten verbalspråk, barn med individuelle uttrykksmåter når de er engstelige og redde, lei seg eller sinna, når de trenger oppmuntring til aktivitet, eller trenger rolig kroppskontakt med en foretrukken voksen.

Når det gjelder de minste barna, som har begrenset verbalt og personlig språk, må også de voksne lære å tilpasse seg, finstille seg i møte og samvær med det enkelte barn. Barna lærer ved å samspille med en oppmerksom og tilknyttet voksen. En voksen som barnet foretrekker, som følger opp barnets signaler og initiativ - eller mangel på initiativ.

Det er en voksen som hjelper barnet til å tåle sine opplevelser, følelsesregulering, som tilknytningspsykologien tenker seg det. Det er en voksen som støtter barnet i å utforske omverdenen trygt når barnet er klar for det, hjelper barnet å finne ord for det han/hun er opptatt av, stimulerer eller roer barnet, hjelper det gjennom aldersadekvate utfordringer, eller tilbyr en varm og rolig favn i den tiden som trenges, hvis det er rasende, overdrevent oppspilt, eller trenger trøst, (Abrahamsen, 2005).

Spørsmålet er om barnehagene er godt nok rustet, både når det gjelder antallet voksne, og deres kvalifikasjoner i dette kvalitetsarbeidet, og er det rom - og rommelighet - i hverdagen for dette?

I januar 2016 presenterte forskere i et par store forskningsprosjekt om de minste barna, noen delresultater. De spør, på bakgrunn av sine funn, om kvaliteten er god nok? De svarer selv; norske barnehager er ikke gode nok på den varme, fysiske kontakten med de minste barna. En av forskerne, Ellen Os, uttrykker blant annet: «De store endringene i barnehagesituasjonen i Norge, krever at vi omstiller oss. I hele Skandinavia uttrykkes det bekymring for endringen og den manglende kunnskapen om de minste. Vi er ikke så gode som vi liker å tro».

Funnene har gitt utfordrende overskrifter i fagpresse og andre medier som for eksempel: «Barnehagen ikke så bra som ventet.  Barnehagetilbudet til barn under tre år har en rekke svakheter og kvaliteten varierer fra barnehage til barnehage».

I oppslaget nyanseres det noe, med funn som er viktige for foreldre: «Grunnleggende omsorg er god. Forskningsundersøkelsen viser at den grunnleggende omsorgen for barna er god. De ansatte er både nærværende og omsorgsfulle overfor barna. Barna får rom til å fremme egne meninger og tanker. Barnehagene ser dermed ut til å være tilpasset barnas behov og interesser. De ansatte i barnehagene støtter imidlertid ikke like tydelig opp under barns nysgjerrighet og utvikling, for eksempel når det gjelder språklig, tankemessig, sosial, motorisk og kreativ utvikling», sier Bjørnestad.

Noen resultater er mer bekymringsfulle enn andre. Blant de alvorligste funnene, er blant annet svikt i tilsyn av barn. Forskerne fant at hele 30 prosent av barnehagene i undersøkelsen har store problemer med tilsyn. Og i 12 prosent står det svært dårlig til (op. cit.).

En av Ellen Os sine foreløpige konklusjoner er denne: «Det hele koker ned til bemanning, noe som hun mener både myndigheter, barnehagelærerutdanningen og praksisfeltet må ta ansvar for».  Funnene er til ettertanke. Forskningsresultatene må føre til at det stilles krav til både holdning og handling i barnehagene, men også til politikere som oppdragsgivere og eiere.

Tilknytning

Når professor Lars Smith, som er en av landets fremste tilknytningsforskere, ser den enorme endringen i samfunnet med tidlig barnehagestart og den store oppslutningen om den, uttrykker han: «Jeg kan vanskelig se at de minste barnas tilknytningsbehov kan tilfredsstilles fullt ut i en barnehagesituasjon».  Og videre sier han: «Når stadig flere barn i Norge får omsorg av profesjonelle i løpet av sine første to leveår, samtidig som enhetene er blitt større og andelen fagutdannede mindre og troen på barn som aktive og selvstendige deltakere – også de minste – er styrket, er det grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.»

Også andre er kritiske til tidlig start: «Det medvirkende barnet, det kompetente barnet, er blitt modellbarnet det nå skal legges til rette for», sier psykiater Sidsel Gilbert i artikkelen «Alle ettåringer i barnehagen!» (Gilbert, 2013). Hun synes å være på linje med Lars Smith når hun begrunner sin skepsis: «Med vår tids idealisering av det resiliente og medvirkende barnet, av den sterke og mestrende, omstillingsdyktige voksne, står den lille avhengige og utrygge under tre år ganske svakt. […] fordi barnet minner oss om vår hjelpeløshet og avhengighet, og fordi barnet trenger oss foreldre på en måte der vi er uerstattelige, bundet til dem gjennom dette.» (op cit.:19).

Foreldretilfredsheten med barnehageutbyggingen har imidlertid vært stor. Er det tilfredshet med kvaliteten, eller er det fordi foreldrene har fått barnehageplass fra barnet er ett år, og dermed kan delta i arbeidslivet utenfor hjemmet?

Foreldreundersøkelser viser at foreldre er opptatt av at barnet skal ha det trygt og godt, og at barnets utvikling ivaretas og stimuleres. Men hva med de dyptgående konsekvensene for barnet av omsorgspolitikken?  Vi vet lite om hva foreldrene vet og tenker om det. Politikere er imidlertid opptatt av at å dvele ved denne forskningen, opplyse om den og støtte seg til den. Det kan bidra til å gi foreldre dårlig samvittighet, advarer de imot.

Familiepolitiske tiltak - «En modig reform»?

Endringer for de aller minste i samfunnet dreier seg også om andre familiepolitiske vedtak enn barnehagen. Det kan handle om kontantstøtte, barnetrygd, foreldrepenger, helsestasjoner og deling av foreldrepermisjonen. Sistnevnte skal blant annet bringe fedre sterkere inn i omsorgsrollen. Et utvalg, ledet av professor Anne Lise Ellingsæter, foreslår reduksjon av mors andel til fordel for økning av fars (Ellingsæter, 2017).

Utvalget uttrykker at «tiden er kommet for å ta neste skritt mot likestilt foreldreskap», for å legge til rette for at far kommer tidlig inn i omsorgen» (op.cit.: 252). Begrunnelsen er likestilling, ikke det lille barnets behov. Endringen vil medføre en ytterligere endring for mor og barn. Likestillingsombudet kaller det «en modig reform». Det kommenteres av Morgenbladets journalist Maria Berg Reinertsen. Hun spør om feminismen har tapt i likestillingens navn, når omsorgen for mor og barn nedskrives:

««En modig reform». Men hva slags mot er det snakk om? Mot til å overhøre rådene fra Ammehjelpen, Sykepleierforbundet, Jordmorforbundet og Nasjonal kompetansetjeneste for amming, som alle advarer mot at kortere permisjon vil gjøre det vanskeligere å følge rådene om amming og derfor vil gi dårligere helse for både barn og mor?»

Berg Reinertsen tar omsorgsutfordringene i samfunnet på alvor, og går i rette med politikere og arbeidslivets organisasjoner som, slik hun ser det, verken tar omsorgen alvorlig ved livets begynnelse eller livets sene fase. «I stedet for å fortelle kvinner (og menn) at omsorg er karrieremessig selvskading, bør arbeidslivet lære seg å legge til rette for den», sier Maria Berg Reinertsen i sin skarpe kommentarartikkel (Reinertsen, 2017).

Torild Skard, feminist og psykolog, peker på (med referanse til Dr. Allan Schore) at mor og far er likeverdige som foreldre, men at den ene ikke kan erstatte den andre. «I spebarnstida må mor og barn ses under ett», sier Skard. «Mor stimulerer barnet og barnet stimulerer mor. Det er avgjørende for en best mulig utvikling at mors omsorg er kontinuerlig de første årene, at barnet oppfatter henne som forutsigbar, konsistent og følelsesmessig tilgjengelig. Det er viktig at omsorgspersonen ikke skifter til stadighet. Når det gjelder de yngste barna i barnehagen er tilknytningsforskningen av største betydning.»

I artikkelen, «Farsrolle i pakt med barnet» peker Torild Skard, sammen med psykiater Sidsel Gilbert, både på ammeforskningen og på nyere internasjonal hjerneforskning. En kunnskap som de hevder krever en revurdering både av arbeidslivets ordninger for foreldrene fram til barnets to-treårs alder, og de samfunnsmessige støtteordningene til foreldrenes omsorgsløsninger før barnet blir født.  Barnehagen kan neppe gi barna stabile omsorgspersoner i den grad de trenger det (Skard & Gilbert, 2017).

Flere fagfolk har kastet seg inn i debatten. I artikkelen «Barnets beste en gang til» er Sissel Unger, klinisk psykolog og John Downing, psykiater og barnepsykiater opptatt av vilkårene barnet har fra mors liv og i de første par leveårene. Betydningen av det psykososiale og utviklingspsykologiske aspektet bekreftes av moderne forskning og klinisk arbeid hevder de.  Etter å ha redegjort for det de mener er de grunnleggende vilkår som barnet bør ha, sier de: «Forskning har vist at ikke engang dyktige og empatiske barnehagepersonale kan oppfatte og svare på det lille barnets uttrykk like adekvat som foreldrene. Små barn bør helst ikke være i barnehage før de er to år gamle».

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Barna har selvfølgelig godt av å kunne være i en åpen barnehage eller barnepark noen få timer om dagen, sammen med en av foreldrene, for å ha det viktige sosiale samværet med andre barn og voksne. Dette beskriver den ideelle situasjonen, men dagliglivet er langt fra ideelt. Derfor legger de til: «Å være i en barnehage kan selvfølgelig være det rette for barn som, av ulike grunner, ikke har det trygt og godt hjemme», (Unger & Downing, 2017). Dette er motstrøms utsagn.

Kritiske stemmer fra Danmark og Sverige

Den danske familieterapeuten Jesper Juul har i et avisintervju i Sverige bedt foreldre følge utviklingen i barnehagesektoren med kritisk oppmerksomhet. Juul mener at voksenverdenen svikter barna: Han ber foreldre stille spørsmål om de har tid og mulighet til å nyte samværet med barna sine? «Sveket bottnar i att vuxenvärlden ser på barnen som "välanpassade", men egentligen mår barnen inte bra. Barnen försöker bara lösa en svår tillvaro och vara välfungerande på förskolan».

Jesper Juul har, som en rekke barndomsforskere, (Johansson, Kampmann, & Brembeck, 2004; Kryger, 2004) vært opptatt av «det kompetente barnet», (Juul & Lyngaas, 1996), en forestilling om barn med stort gjennomslag i barnehagepedagogikken. Han er nå blitt opptatt av hva konsekvensene kan bli for barn som får lite støtte i hjemmet eller barnehagen, enten de er sterke eller har små forutsetninger for å møte livets utfordringer.

Noen vil bli uavhengige, noen egosentriske og noen vil falle av lasset, mener han. I samme intervju uttaler den svenske psykologen Gunilla Niss seg om gruppestørrelser i barnehagen: «Jag skulle vilja att man förbjöd grupper över 20 barn.(...) Gruppstorleken är den viktigaste kvalitetsfaktorn». Hun er opptatt av gruppestørrelsen i barnehagen i og med at barneoppdragelse skjer på en helt ny måte i vår tid. «Stora grupper är rent skadligt för många barn». Gunilla Niss legger ikke fingrene imellom: «Jag kallar det strukturell barnmisshandel. Det handlar inte om elakhet, men om stress, stora barngrupper och lite personal. Många barn klarar sig, de är robusta och har det skapligt i övrig, men förskolan måste vara maximalt bra för alla barn», sier hun.

Det er andre psykologer som er toneangivende i barnehagesektoren, som den danske professoren Dion Sommer, som er uenig i den anførte kritikken om tidlig barnehagestart (Sommer, Holm-Hansen, & Holmes, 2014). I denne kronikken er det imidlertid de kritiske røstene som bringes fram i barnehage og barneomsorgsdebatten.

Avsluttende merknader

Barnehagen er formet og ivaretatt nedenfra av kvinner og sektoren selv.  De siste femten årene har imidlertid myndighetenes interesse for en stor samfunnssektor gjennomført en barnehagerevolusjon. I økende grad stiller nå forskere og fagpersoner fra ulike felt - psykologer, psykiatere, fødselsleger, jordmødre og helsesøstre som er opptatt av barn og barndom - kritiske spørsmål på barnas vegne. Ikke ved barnehagen som institusjon, men ved de rammevilkår myndighetene på nasjonalt og lokalt nivå gir omsorgen for de minste barna, og endrer familielivet og hverdagslivet for barna og barnehagens ansatte. De bringer også inn kunnskap fra et bredere forskningsfelt som bidrag til det kunnskapsgrunnlaget som nå er rådende.

Hva er ditt syn på ettåringer i barnehagen? Del i kommentarfeltet under eller send oss et debattinnlegg til red@barnehage.no.

Kronikken ble først publisert på Forebygging.no.

comments powered by Disqus

På forsiden