Hopp til innhold

Barne- og ungdomsarbeider Ingrid Kathrin Ingebrigtsen.

Foto: Privat

– «Bare» barne- og ungdomsarbeider

– Klapp deg på skulderen og si til deg selv at du gjør en utrolig viktig jobb om du er vikar, assistent, eller barne- og ungdomsarbeider, sier barne- og ungdomsarbeider Ingrid Kathrin Ingebrigtsen, med et ønske om at vi slutter å snakke ned fagarbeiderne som gjør en viktig jobb med de små.

Av: Barne- og ungdomsarbeider Ingrid Kathrin Ingebrigtsen
09.06.2017

De siste årene har det blitt veldig vanlig å sjekke andre personers sosiale medier for å finne ut hvilken utdanning og jobbkarriere de har. Helst i det samme man treffer nye mennesker. Står det ikke lektor, professor, rettsadvokat, lege eller master i ernæringsfysiologi, ja da blir personen fort uinteressant.

For at verden skal fungere så trenger vi alle yrker. For at noen skal kunne utdanne seg, ha et sted å gå på skole, et sted å sitte under undervisningen, et sted å gå på do når man er på skolen eller et sted å levere barna fra seg når vi skal på skole eller jobb. Ja da trenger vi forskjellige mennesker i forskjellige yrker. Hadde vi ikke hatt renholdere, da hadde skolen, barnehagen og andre steder blitt stengt øyeblikkelig. Hadde ikke vi hatt barnehager med assistenter, vikarer eller fagarbeidere, ja da hadde vi selv måtte være hjemme med barna.

Jeg har jobbet i snart 20 år både som assistent, vikar og leder. Jeg har lært så utrolig mye, jeg har opplevd så utrolig mye, men mest av alt, jeg har vært en veldig, veldig viktig person for små barn, unge og deres foreldre. Som assistent i skole og barnehage får man så mye mer ut av jobben. Vi lærer barna å kjenne på godt og vondt. Vi er der når de trenger hjelp til både små eller store ting. Når de er lei seg har vi et fang de kan sitte på og trøst vi kan gi dem.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Er de redd eller usikker har vi en hånd de kan holde i og en trygg voksen som ser dem, lytter og er oppriktig interessert i å høre. Vi er der når de trenger hjelp til å få fart på husken og strikken under støvlene. Vi ler sammen med dem når de forteller søte eller morsomme historier. Vi får lov å lese for dem, synge til dem og lære dem å kjenne.

I tiden som assistent og vikar har jeg møtt barn og unge sammen med foreldrene med tusenvis av forskjellige utgangspunkt i denne verden. Foreldre bekymrer seg for om barnet får på seg solkrem i ansiktet eller har på ekstra genser om det blir kaldere. Andre bekymrer seg for om barnet blir mobbet eller mobber. Noen bekymrer seg for om barnet er trygt når faren ved kidnapping kan være tilstede. Barn og unge bekymrer seg for om den nye røde jakken blir tørr i tørkeskapet til utetiden. Noen bekymrer seg for om de har noen å leke med og andre bekymrer seg for om de kommer til å få en ny familie.

Som assistent har jeg sett alle disse store og små menneskene med samme øyne, mine øyne! Jeg har sett på dem, lyttet, trodd på og vært tålmodig med dem. Jeg gir de samme mulighetene og jeg er til stede for at de skal bli sett og bli hørt og møter alle barn med omsorg. Jeg er nærværende, lydhør og engasjert i hvert eneste barns utvikling. Jeg viser omsorg ved å gi barna varierte utfordringer og rom for menings­fylte aktiviteter. Å gi omsorg betyr at jeg som jobber med barn og unge skal fremme barnas trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd.

Det er i de små øyeblikkene jeg ofte ser de store begivenhetene i barn og unges liv. Jeg tar den tiden som skal til for å skape gode hverdager der vennskap kan etableres, gode læringsprosesser kan utvikles og lek kan få blomstre uforstyrret.

Jeg bidrar til at barn og unge utvikler trygghet på seg selv og sin identitet. Respekt og toleranse for de andre er viktig. Jeg prøver derfor å utvikle en gjensidig forståelse og trygghet mellom barnehagen/skole og hjemmene.

Der redsel og større utfordringer har vært tilfelle er det jeg som assistent eller barne- og ungdomsarbeider som har fått best kontakt med barnet eller den unge. For jeg har vært til stede, jeg har hatt tiden til å lytte, tiden til å ikke gi dem opp uansett hvor lang tid det har tatt før de har åpnet seg og fått den virkelige tilliten deres. Jeg har fått muligheten til å være den tryggheten for dem som de har hatt behov for akkurat når de har trengt det mest. Akkurat når de følte det veldig vanskelig og helt umulig, har jeg som assistent eller barne- og ungdomsarbeider vært en person som har gitt dem håp og troen på seg selv og livet.

Så vær så snill, ikke døm alle etter hvilken utdannelse de har. Vær så snill, ikke snakk deg selv ned om du ikke har en toppstilling. Vær så snill, klapp deg på skulderen og si til deg selv at du gjør en utrolig viktig jobb om du er vikar, assistent, eller barne- og ungdomsarbeider. For akkurat DU kan være den personen i de små barna og unges øyne som gir dem håp og troen på seg selv. Og hvilke foreldre vil ikke levere barna fra seg til noen som virkelig bryr seg om barnet uavhengig om de er assistent, barne- og ungdomsarbeider, barnehagelærer eller lærer?

Før var jeg stolt av å si jeg ER assistent, nå ER jeg stolt av å kunne si det: jeg ER barne- og ungdomsarbeider!

Hvorfor trenger vi fagarbeidere i barnehagen? Si din mening i kommentarfeltet under eller send oss en tekst til red@barnehage.no.

Du kan lese flere av Ingrid Kathrin Ingebrigtsens meninger på bloggen hennes: Fem hjerter.

comments powered by Disqus

På forsiden