Hopp til innhold

– Språkkartlegging i barnehagen stiller krav til mange kompetanser

– Hvorfor skal vi kartlegge barns språk i barnehagen? spør professor Bente Eriksen Hagtvet ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Av: Trine Jonassen
01.12.2017

På Barnehageforums konferanse, «Det magiske språket», stilte hun spørsmålet til en fullsatt sal.

– Hvilken faglig grunn har vi for å hevde at tidlig språkkartlegging er til barnets beste? spør Hagtvet videre.

Svaret mener hun finnes i forskning om barns språkutvikling. Den viser at barns forutsetninger for å lære språk er særlig gode de første leveårene. Derfor mener Hagtvet at alle barn må få vokse opp i et rikt og stimulerende språkmiljø, også de barna som trenger ekstra pedagogisk støtte for å komme i god utvikling.

Professor Bente Eriksen Hagtvet ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitet i Oslo, her på Barnehageforums konferanse "Det magiske språket".
Foto: Trine Jonassen

En etisk forpliktelse

– Språkkartlegging kan gi retning for de pedagogiske innsatser som settes inn. Det gjelder for alle barn, men er særlig viktig for barn med særskilte behov. De er avhengige av relevant og god pedagogisk støtte for å komme i positive utviklingssirkler, sier professoren.

– Språkkartlegging hjelper oss å fange opp de barna som trenger særskilt støtte, fortsetter Hagtvet.

– Vi har en etisk forpliktelse til å sikre at alle barn får gode utviklingsvilkår, inkludert den svakeste gruppen. Det er vanskelig å oppdage disse barna uten systematisk kartlegging, og det kan være særlig vanskelig å oppdage de såkalte «gråsonebarna» - de med mer marginale forsinkelser. De kan også trenge særskilt støtte for å komme i god utvikling, sier Hagtvet og legger til at språkkartlegging kan ha ulike formål.

En selvfølgelig arbeidsform

Blant annet kan barnehagen ved hjelp av språkkartlegging internt vurdere hvordan barn responderer på barnehagens tiltak og hvordan et barn fungerer i samspill med andre barn.

– Systematisk observasjon har tradisjonelt vært en selvfølgelig arbeidsform i barnehagen. Det er derfor litt underlig at flere miljøer nå synes å se dette som for eksempel en tidstyv, undrer Hagtvet.

Hun mener at det i noen barnehager og utdanningsmiljøer har etablert seg en «tatt-for-gitt»-kunnskap om at språkkartlegging er noe negativt.

Krever kompetanse

– Det hevdes da ofte at kartleggingsverktøyet fokuserer på negative sider ved barnet. Men det er i så fall brukeren av verktøyet som fokuserer negativt. Selvsagt skal vi også løfte fram barnets positive sider. Verktøy kan være mer eller mindre egnet, men det er aldri bedre enn kompetansen til den som bruker det.

Om et barn føler seg stigmatisert på bakgrunn av en språkkartlegging, bør heller søkelyset rettes på miljøets måte å forvalte informasjon om et svakt resultat på.

– Vi skal aldri peke ute et barn som problembarn i barnehagen, kartlegging eller ikke.  Kartlegging er altså bare til et barns beste under gitte forutsetninger, konkluderer Hagtvet.

Hun sier at kartlegging stiller krav til mange kompetanser – til kompetanse om språk, om hvordan kartleggingsverktøyet skal brukes og resultatene tolkes og til etisk kompetanse knyttet til bruk av resultater og formidling av resultater til foreldre og andre fagpersoner.

– Kvalifisert kartlegging skal dessuten lede til mer tilpassede pedagogiske tiltak og ikke til ekskluderende praksiser. Den skal ha et tydelig fokus på sterke sider og bidra til mestringsopplevelse hos barn og familie. Dersom slike forutsetninger ikke er til stede, kan vi vanskelig påstå at kartlegging er til barnets beste, avslutter professoren.

Hva mener du? Skal vi kartlegge alle barns språk tidlig? Si din mening i kommentarfeltet eller send oss et debattinnlegg til red@barnehage.no. 

comments powered by Disqus

På forsiden