Hopp til innhold

Trine Hoftvedt og sønnen Theodor, som nå er blitt skolegutt. Hjemme i Norge.

Foto: Privat

Hoppet av lederkarrieren i Coca Cola – nå skal Trine bli barnehagelærer

Sønnen Theodors brutale møte med den franske barnehagen ble et vendepunkt. – Jeg fikk veldig vondt inni meg, og tenkte: Hva er det som skjer? Er det ingen av barna som blir sett?

Av: Mariell Tverrå Løkås
11.01.2018

Vinteren 2015. Trine Hoftvedt (42), mannen Thorsten, sønnen Marcus (18) og lille Theodor på tre år er hjemme på vinterferie. Minstemann har tilbragt til sammen et år i det franske skoleverket.

Når familien drar hjem på besøk, er den tidligere så glade og livlige gutten nærmest apatisk. Theodor har nesten sluttet å leke. Når mamma tar fram tegneblyanter og papir blir han redd, på grensen til hysterisk. Hjemme er han enten veldig stille eller veldig sint.

– Etter noen dager hjemme på vinterferie begynte han å tine opp litt igjen, og ble nesten som før. Da skjønte jeg at han ikke skulle tilbake igjen.  

Tok steget

Hun har jobbet i Coca Cola-konsernet i 13 år. Klatret stadig høyere i systemet. Når Thorsten får tilbud om jobb i Paris, har hun tittelen Senior manager logistics – New initiatives for Coca Cola European Partners. Det er hun som leder det nordiske teamet, og trives med det. Hun er på reise stort sett hver uke. Til London, Paris, Stockholm.

Så bestemmer de seg for å ta steget og flytte.

– Vi dro høsten 2013. Jeg sa opp jobben, men skulle fortsette å jobbe for Coca Cola fra Paris i en periode.

Nå går både Theodor og mamma Trine på skolen.
Privat

Familien har ikke tenkt barnehageplass. Det har de jo ikke behov for, siden Trine skal være hjemme. Når de begynner å lete, finner de ikke plass i noen av de internasjonale barnehagene. De tar ikke inn så små barn.

Theodor begynner i en crèche – fransk barnehage – i januar.

– Theodor er desemberbarn. Han hadde akkurat fylt to år. Han skulle være der tre dager i uken. Vi kjente ingen i Paris, og mente det var viktig for sosialiseringens del – i tillegg til at jeg trengte tiden, sier Trine.

Bare en av de ansatte i barnehagen snakker litt engelsk.

- Theodor var kjempeglad i begynnelsen, som jo barn blir når de får være sammen med andre barn. Men etter hvert skjønte jeg at hverdagen hans var veldig forskjellig fra hjemme.

Skammekroken

Trine Hoftvedt beskriver en barnehagevirkelighet langt fra den norske. Den franske barnehagen skal forberede barna på skolen, som begynner allerede når de er tre år gamle. Manerene skal på plass.

Barna må venne seg til å sitte stille. Til lunsj blir det servert et tre retters måltid, og barna må lære seg å spise med kniv og gaffel. I barnehagen sønnen går, består uteområdet av en takterrasse. Den tas bare i bruk når været er pent.

– Det var ikke mye lek, og når de lekte var det styrt av de voksne. Theodor forsto ikke språket. Han fikk mye kjeft og ble irettesatt. Han var veldig redd for flere av de voksne, sier hun, og forteller om episoder der toåringen løp fra de ansatte i barnehagen og begynte å gråte.

Theodor tilbringer mye tid i skammekroken.

– I motsetning til de andre foreldrene brukte jeg mye tid når jeg hentet og leverte. Jeg pleide å sette meg ned på gulvet. Da opplevde jeg også at jeg fikk veldig god kontakt med mange av de andre barna som gikk der. Selv om vi ikke snakket hverandres språk, kommuniserte vi med blikk, smil og kroppskontakt, sier hun, og legger til:

– Jeg fikk veldig vondt inni meg, og lurte på hva er det som skjer? Er det ingen av barna som blir sett? Da begynte det å skje masse med meg.

Tok hardt i ungene

Trine melder seg frivillig til å være med på flere turer i barnehagens regi. Der studerer hun samspillet mellom de ansatte og barna på nært hold.

– De ansatte tok veldig hardt i ungene. De ropte og var ordentlig sinte i stemmene. Hjemme begynte Theodor å bli veldig temperamentsfull. Etter et halvt år, da sommeren kom, bestemte vi oss for at han ikke skulle gå der lenger.

Theodor Ferdinand var bare to og et halvt år da han begynte på skolen i Paris.
Privat

Til sin store overraskelse får foreldrene beskjed om at han uansett er for gammel for barnehagen til høsten. I Frankrike er skolesystemet delt opp i fire. École maternelle skal tilsvare norsk barnehage fra treårsalderen, école primaire er det samme som grunnskolen, collège er ungdomsskolen og lycée videregående. Skolen er obligatorisk fra barna er seks år, men i praksis begynner skolen allerede fra barna er tre år gamle. Allerede der begynner barna å lære seg å lese, skrive og regne – og de må sitte ved pulter og være stille.

– Da vi var i møte ved skolen, var det en veldig søt dame som tok imot oss. Theodor hadde lyst til å begynne der. Så da han var to og et halvt år gammel begynte han på skolen.

Det tar ikke lang tid før det norske foreldreparet blir kalt inn til foreldremøte. Der får de beskjed om at gutten snarest må venne seg av med bleier.

– Flere ganger kom han hjem fra skolen med bleien full av bæsj. Det var tydelig at han hadde gått rundt med den på seg ei stund, sier Trine oppgitt.

Foreldrene får også beskjed om at lærerens viktigste fokus er at ungene skal lære seg alfabetet og å holde blyanten riktig.

– Theodor ble et problem siden han ikke kunne språket. Vi kunne ikke forvente at hun skulle ta seg spesielt av ham, siden hun var alene med 30 barn i klassen.

Bytter til barnehage

Trine ser at sønnen forandrer seg totalt. Den vinterferien, hjemme på hytta på Kvitfjell, blir det klart at Theodor ikke skal tilbake til ècole maternelle. Den siste perioden familien bor i Paris bytter han til en internasjonal barnehage.

– Forest International School lå i skogkanten, og barna var i skogen hver eneste dag. Her var fokuset motorikk, selvfølelse og sosialt samspill, i tillegg til å være ute i naturen. Det var en liten skole for barn fra ett til tolv år, der de fire første klassene var barnehage.

Theodor blomstrer. Etter tre måneder er oppdraget i Paris over, og familien flytter hjem til Norge.

– Vi kom tilbake til Norge høsten 2015. Våren etter husker jeg at Theodor kom hjem fra barnehagen med 40 ark. Han hadde tegnet 40 hodemonstre, og var kjempehappy. Han hadde funnet tilbake til gleden med å tegne igjen.

Ville jobbe med barn

Selv må hun nullstille seg. Hun er over 40, men skjønner at livet må ta en ny retning.

– Prosessen startet allerede i Paris, der jeg begynte å tenke hva i all verden skal jeg gjøre? Allerede da tenkte jeg på å begynne på skole, men klarte ikke å velge retning. Så ble det mange utfordringer med Theodor, og fokuset ble mer på han enn meg selv.

Når hun kommer hjem gnager tanken fremdeles. Alle forventer at hun skal begynne å jobbe igjen. Ta opp igjen karrieren. Det er en lang rekke gode jobber som venter for en med hennes kompetanse. I møte med karriereveileder er fokuset på den solide CV-en hennes. Hun har alle muligheter.

– Da sa jeg det: Jeg har lyst til å jobbe med barn. Hæh? Var svaret jeg fikk.

Trine ler.

Men hun mener det alvorlig.

– Jeg har jobbet som leder i mange år, og i starten begynte jeg å lete etter jobber der jeg kunne bruke kompetansen min, og samtidig jobbe med noe relatert til barn. Da fikk jeg beskjed om at jeg manglet utdanning i pedagogikk. Jeg var på noen intervjuer til jobber som prosjektleder, men kjente at det ikke ble riktig. Det var ikke det jeg ville.

Dermed søkte hun på studier ved Høyskolen Innlandet på Hamar.

– Jeg tenkte at jeg kommer sikkert ikke inn. Samtidig meldte jeg meg til Adecco, som ringevikar i barnehage. Litt for å kjenne på om det var riktig.

– Og var det det?

– Det kjentes kjemperett!

Uvant studentrolle

Nå er hun akkurat halvveis på veien mot å bli barnehagelærer. Utdanningen er samlingsbasert med åtte samlinger i året.

Trine Hoftvedt er ringevikar i Trampen Barnehage i Aurskog. Her har hun musikksamling med fra venstre Amalie, Felicia og Mathea.

– Det er veldig mye læring, og en uvant rolle å være student. Jeg får så mange a-ha-opplevelser, og oppdager så mye jeg ikke har tenkt på. Samtidig er det så mye av det jeg opplever ute i praksis som kan linkes direkte opp mot teorien, sier hun.

Overgangen fra sin tidligere karriere er enorm.

– Å være student og den som kan minst er en god erfaring, samtidig som det er veldig rart. Man blir veldig ydmyk. Jeg kjenner veldig på det når jeg er ute i praksis. Der merker jeg at den uredde Trine plutselig er veldig redd. Samtidig har jeg mye livserfaring.

Selv om studentrollen er ny, er hun ikke helt uten erfaring fra yrket.

– Jeg har jobbet i barnehage tidligere. Rett etter videregående var jeg praktikant et år, deretter jobbet jeg fire år som assistent. Men det er over 20 år siden nå, sier hun.

Legger til at mye har endret seg i sektoren siden da.

– Det har skjedd en del ting, blant annet når det kommer til barns medvirkning. Mens det tidligere var større fokus på resultat, får barna prøve seg mer fram nå. Holdningene til barn har også endret seg. Vi tar barna mer på alvor i dag.

Har framtidsplaner

Den vordende barnehagelæreren har brukt mye tid på å tenke på framtida. Der framme har hun ett eneste, klart mål:

– Jeg skal jobbe for og med unger. Jeg vet det er et stort og vidt mål, og denne utdanningen kombinert med erfaringen jeg har gir meg mange muligheter.

På vei hjem fra eksamen i vår kom telefonen fra sin tidligere arbeidsgiver. Hun fikk tilbud om ny lederjobb, en som gikk ut på noe av det samme hun hadde gjort tidligere.

– Da trengte jeg noen dager på å sortere spørsmålene. Økonomien ville blitt mye bedre, og her fikk jeg både lønna og jobben servert. Men jeg takka nei. Jeg har bestemt meg: Jeg vil jobbe med barn, avslutter Trine Hoftvedt.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden