Hopp til innhold

Det er barna som må lide når driften av barnehagen effektiviseres. Det vil pedagogisk leder Eivor Evenrud ha en slutt på og lanserer nå sin protest.

Foto: Istockphoto

Vi effektiviseres ihjel og det er barna som må ta støyten

Nå ber pedagogisk leder Eivor Evenrud foreldre være bevisst sin makt i valg av ny regjering og bruke stemmen til å presse politikerne til å ta til vett.

Av: Eivor Evenrud
06.09.2013

Denne høsten skulle jeg ha mer fri, engasjere meg mindre, og prøve å være mer positiv til beslutninger tatt av andre enn meg selv. Jeg skulle slutte å bruke masse tid på ting som ikke angår meg i privatlivet, jeg har jo ikke barn engang! Men det gikk heldigvis ikke så bra.

Jobber man i barnehage må man være interessert i å gi barna en best mulig start på livet og tørre å være barnas stemme.  Hvis ikke, bør man kanskje jobbe et annet sted. Aldri har flere barn gått i barnehage, og aldri har de hatt lengre dager der.

Som pedagogisk leder i en kommunal barnehage er det et begrep jeg begynner å bli mer og mer lei av å høre. Lei av fordi det brukes feil. Lei av fordi det brukes som et positivt ladet begrep, når det i praksis ikke vil medføre mye positivt for noe annet enn budsjettene til de ulike bydeler/kommuner.

"Effektiviseres".

Det høres positivt ut, ikke sant? Å være effektiv er jo bra, og da må det vel være positivt at vi skal effektiviseres? Det har i en årrekke blitt drevet rovdrift på barnehageansatte, spesielt på de som er pedagogiske ledere. Det foreligger en kultur innad i mange barnehager hvor det ikke er akseptert å si "nei." Det er alltid noen over som allerede har sagt «ja». Hvor mange ganger har man ikke blitt bedt om å strekke seg litt lenger? Og hvor mange ganger har man ikke blitt presentert for en ny utfordring, eller en spennende omorganisering? For det er slik det formuleres. Utfordringer har vi nå, vi har aldri problemer. Og vi skal være løsningsorienterte, aldri kritiske.

Dette fokuseres det til og med på barnehagelærerutdannelsen i dag. Men nå skal man altså mange steder, spesielt på skoler og i barnehager, effektiviseres.  I en slik prosess er det viktig å være løsningsorientert og å ta det hele som en utfordring, og som leder er det også ekstremt viktig å være positiv for og ikke skape for mye skepsis blant de ansatte.  Det er her de mister meg.

Hvis ingen før meg i rekken har sagt nei, så er det på tide at noen gjør det. Men det er stort sett for seint, og prosessen er allerede i gang.  Det hele hadde vært litt mindre usmakelig hvis det ikke var basert på løgn. I beste fall kan man kalle det uheldige og brukervennlige formuleringer.  For oss som jobber i barnehagen er det nemlig ikke slik at vi effektiviseres, vi rasjonaliseres. En rasjonalisering medfører dessverre ikke noen form for effektivisering, da det eneste som skjer er at færre mennesker må gjøre den eksakt samme jobben som tidligere, og i mange tilfeller litt mer enn før.

Følgende beskriver i korthet hva som ligger i begrepene sett ut ifra normalt norsk språk i perspektiv av en virksomhet:

Effektivisering: Endring av arbeid eller prosess som medfører forenkling og redusert tids- og ressursforbruk for oppnåelse av samme forventede resultat.

Rasjonalisering: Reduksjon av rammevilkår og ressurstilgjengelighet uten å endre arbeidsmengde og forventet resultat av et arbeid eller prosess. (Lasse Wickstrøm).

Et kjapt søk på Oslo kommunes egne nettsider gir 119 treff på «effektiviseres» og 385 treff på «effektivisere». Til sammenligning får man bare fem treff på rasjonaliseres. Tenk litt på den.

Ganske merkelig med tanke på hvor mange steder det kuttes, hvor mye som skal spares inn, og hvor mange barnehageansatte som uttrykker at de ikke lenger strekker til i jobben sin. Landets barnehager blir større og større, samtidig som jeg aldri har møtt en barnehageansatt eller forsker som med hånda på hjertet kan si at småbarn trives best i og har godt utbytte av enorme barnegrupper.

Barnehageansatte trives heller ikke best eller får vært mest tilstede for barna når lederen deres er borte. Og det er her effektiviseringen merkes best. Pedagogiske ledere og styrere blir sendt på flere og flere kurs/møter, pålagt mer merkantilt arbeid, samtidig som de fortsatt forventes å bruke sin tre til fireårige høyskoleutdannelse til og "ta i et tak på kjøkkenet."

Jeg har jobbet i barnehage i ti år, og har aldri hatt mindre tid sammen med barna enn jeg har nå som vi effektiviseres. Nå brukes mange barnehageansatte til å bestille hygieneartikler/mat/kontorrekvisita, godkjenne regninger, sortere/veie søppel, reparere/reklamere på leker, pakke ut leveringer og gå over pakksedler. Imens er den pedagogiske lederen på et eller annet møte for å bli en tydeligere leder, samarbeide bedre på tvers for å spare inn på vikarbudsjetter, og å bruke tiden sin bedre.

Tviler på at denne effektiviseringen oppleves som noe positivt for barna og deres foreldre. Om noen uker kommer det en tekniker for å oppgradere alle de tekniske hjelpemidlene der jeg jobber. Vi skal få Windows 10 istedenfor Windows 7. Det er å effektivisere, til tross for at vi er i 2013. Alt det andre jeg har blitt presentert for i det siste er å rasjonalisere.

Samtidig går bydeler og kommuner ut med flotte hovedmål som for eksempel "Vi skal ha høy kvalitet og styrke barnehagen som læringsarena."  Noen må begynne å si det som det er:

Vi effektiviseres/rasjonaliseres.

For en politiker er det lett å stå og si at "Det er gammeldags å tro at antall voksne henger sammen med kvalitet i barnehagen» (Evig takknemlig for det utsagnet fra byråd Torger Ødegaard). Videre kan man på styrermøte sitte og si at "Dette får de til, det er jo bare for en voksen å ta med to barn om gangen og sortere søppelet før de går til resirkulasjonstasjonen," eller  "Ja, en voksen kan jo bare ta med noen barn og bake brød til alle avdelinger på morgenen, så skal vi nok klare oss fint uten en på kjøkkenet.."

Høres lett ut.

Glemt er alle barna som er igjen. Det er da stort sett EN voksen igjen på de 16 andre barna. Pedagogisk leder holder på med effektivisering på et møte, eller skriver en rapport av noe slag. Kanskje sitter vedkommende i en arbeidsgruppe for hvordan man skal få et bedre språkmiljø i barnehagen og kartlegge ferdighetene til barna.

Alle barna som trenger en voksen er satt på sidelinja. De står i kø om den voksnes oppmerksomhet. Det hjelper ikke om det jobber 100 stykker i ledelsen av en butikk, hvis det bare er en som sitter i kassa. Det vil bli kø, noen vil bli misfornøyde, noen vil gi opp og gå, noen blir sinte og med noen få går det helt fint.

Kanskje en drøy sammenligning, men det er litt slik det oppleves å jobbe i en kommunal barnehage om dagen. Det er umulig å heve kvaliteten samtidig som man rasjonaliserer på en slik arbeidsplass.

Barna spør meg hver dag "Hvor skal du nå? Har du vært på møte? Kommer du tilbake etter du har vært der?" Det siste året har jeg begynt å si ting som "Ja, jeg må på et møte, men jeg ville aller helst ha vært sammen med dere,"  og "Ja, jeg prøver å komme innom etterpå."

Det er nitrist.

Og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Min tolkning av effektivisering/heve kvaliteten er allerede blitt omtalt som "vrang" og består av at jeg går på minst mulig møter, deltar i færrest mulig omorganiseringsprosesser, stiller ikke opp på kurs jeg allerede har vært på to ganger og kommer ikke til å ta i bruk et eneste nytt kartleggingsverktøy. Alle som jobber i barnehage vet jo at det aldri blir satt inn vikar når de voksne forsvinner på slike typer møter/kurs med mindre det er BEHOV. Behovet er det dog ikke de ansatte i barnehagen og aller minst barna som får lov til å vurdere.

Det eneste jeg har sett fungere for å gi barna en bedre hverdag og å heve kvaliteten i barnehagen, er press og krav fra foreldre. Så ja, dette er egentlig en slags bønn til foreldre med barn i barnehage. Ikke still kravene til de som allerede er på jobb, de har aldri tatt en avgjørelse om å være færre voksne per barn. Still kravene og spørsmålene til ledelse/bydel/kommune/byråd/politikere.

I dag spurte et av barna meg "Kan man bli så høy at man rekker helt opp til månen? Nei, det kan man ikke," svarte jeg mens jeg sto og hurtigleste en møteinnkallelse. "Hva med opp til andre etasje, da?" spurte barnet videre. "Ikke så høy, men nesten", svarte jeg før jeg hastet avgårde til møtet. Mest av alt ville jeg ta med barnet for å finne ut hvor høyt verdens høyeste menneske er. Deretter kunne vi hentet målebånd og målt opp på veggen, kanskje det faktisk går an å bli så høy at man rekker opp til andre etasje?

Det er straks valg. Og som førskolelærer Line Iren Bye så treffende sa noe om i går, så er det flere hundretusener i dette landet som daglig går i dress.

Husk at 286 000 av dem går i parkdress.

Kommentaren sto først på trykk på Evenruds blogg.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden