Hopp til innhold
Kari Pape har sterke meninger om det meste som omhandler barnas beste.
Iris Lyngmo

Barnas orakel

Hva er det med Kari Pape som får barnehageansatte til å gå ut fra foredragssalen i rene hallelujastemningen - gang på gang?

Av: Iris Lyngmo
14.09.2013

Kari Pape. Bare navnet blir nevnt, får barnehageansatte stjerner i øynene. Står hun på foredragslisten er du garantert fullt hus. Hver gang hun gir ut en bok, blir den slukt. Hun står på scenen og snakker om det viktigste av alt. Barn og barndom. Hun snakker et språk vi alle forstår og hun henvender seg direkte ved å knytte teori til praksis i stort sett alt hun snakker om. Hun kan til og med komme med kritiske bemerkninger knyttet til enkelte praksiser – uten at barnehagefolk blir fornærmet. Nå er hun ute med bok nummer ti og hun har på ingen måte tenkt å gi seg. Hva er det med Kari Pape (51)?

Vi skrur tiden tilbake til 1998. Kari, som er midt i sitt hovedfag i pedagogikk, er invitert til å holde et foredrag under Østlandske lærerstevne som trekker tusenvis av fagfolk til Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er første gang hun blir spurt. Smigret sier hun ja. Det verste som kan skje er at foredraget blir avlyst fordi det ikke kommer nok tilhørere.

610 melder seg på. De er sulteforet på faglig påfyll. Kari treffer dem mitt i hjertet med foredraget «Æ trur dem søv». Året etter blir hun invitert på nytt. Denne gangen holder hun foredrag for 1130 tilhørere. Når hun drar derifra har hun med seg navn og nummer til redaktøren i kommuneforlaget – skrevet med leppestift på en serviett. Hun er oppdaget.

Barndomsdrømmen

At Kari Pape skulle jobbe med barn ble bestemt allerede da hun var sju år gammel. Det var lærer hun skulle bli. Men, til alt hell vil nok mange si, kom hun ikke inn på lærerutdanningen rett etter videregående. En sta og ung Kari lot ikke det stoppe henne. Inn i skolen skulle hun. Hun sendte derfor håndskrevne brev til alle skolesjefer i hele Norge hvor hun ba om å få jobb som skoleassistent.

– Jeg fikk ikke ett eneste svar tilbake, smiler hun.

Svaret lå derimot rett rundt hushjørnet. Moren til en venninne ordnet den unge og fremadstormende kvinnen plass på barneskolen hvor hun hadde tråkket sine barnesko og hvor hele skoledrømmen en gang hadde startet.

Men lærerlykken skulle vise seg å bli kortvarig. Det bildet Kari hadde på drømmejobben, så slett ikke slik ut i virkeligheten.

– Jeg husker så godt den dagen jeg skjønte at dette ble feil. En gutt i klasserommet reiste seg plutselig opp og pekte mot vinduet.

– Se, svaner, ropte han entusiastisk.

– Jeg hadde heller aldri sett svaner på mitt hjemsted og ville se, mimrer hun.

Men det ville ikke læreren ha noe av og beordret barna tilbake til pultene sine. Fokuset skulle være på undervisningen. Ikke noen svaner på utsiden.

– Jeg skjønte at det ikke var stort nok rom for å være spontan på skolen, sier hun.

Dermed var det heller ikke rom for Kari Pape.

Det var da hun kom på ideen om å jobbe med yngre barn og fikk jobb i en førskolegruppe i Røyken kommune.

– Her var friheten mye større. Vi kunne gripe øyeblikkene og se barna på en annen måte. Det var dette jeg ville, sier hun entusiastisk.

Dermed ble det barnevernsakademiet i Oslo de tre neste årene og et spesialiseringsår i forming.

Feil fokus

At Kari en dag skulle bli en høyt respektert forfatter innenfor fagmiljøet kunne man ane konturene av allerede da hun gikk andre året på det som i dag er barnehagelærerutdanningen. Kari og de andre studentene skulle følge et barn i barnehagen over en åtte ukers periode og skrive en observasjonsrapport. Mens de andre studentene leverte en rapport på noen sider, kom Kari med en mursteinskloss på 80 sider. Til stor frustrasjon fra ped.læreren som måtte lese seg gjennom den store papirbunken. Frustrasjonen må tydeligvis fort ha avtatt. Kari fikk toppkarakter og beskjed om at hun en dag måtte skrive en bok.

Men det skulle enda ta noen år før Kari Pape begynte å blomstre for fullt.

Første møte med barnehagen etter endt utdannelse ble en nedtur for Kari. Det var altfor mye voksenkos med kaffedrikkende damer som snakket over hodet på ungene og for lite fokus på barna. Det var ikke det hun hadde gått fire år på høyere utdanning for å gjøre.

Den unge førskolelæreren ville starte sin egen barnehage med et helt annet innhold. 15. juni 1988 ble nabohuset i Lybekkveien kjøpt opp. 15. august åpnet Kari Papes barnehage for 54 barn.

– Det skulle være stor takhøyde og fokus på barna. Jeg var en didaktisk kløpper. Ungene laget mange ting og lærte jo masse gjennom at vi voksne viste dem hvordan ting fungerte. Vi hadde verdens beste opplegg, smiler hun.

Da Kari selv ble mor for første gang i 1990, begynte tankene å spinne. Hva var det man holdt på med i barnehagene? Var det verdens beste opplegg at de voksne styrte leken til ungene ved å gi dem oppgaver som de kunne løse med et ferdig produkt i andre enden?

Kari følte hun trengte mer faglig påfyll. Men i litteraturen var det knapt noen norske bøker å oppdrive. Det meste som kom ut var oversatt og det hadde hun allerede lest.

I tillegg til å drive barnehagen og være småbarnsmor, tok Kari derfor fatt på hovedfag i pedagogikk. Og med det endret hun helt fokus.

De voksne skulle gripe dagen og begivenhetene når det skjedde. De skulle gjøre ting sammen og spille på lag med hverandre. Samspillet og engasjementet har siden vært hennes mantra og som har ført til ti bokutgivelser så langt og et hav med foredrag og kurs rundt om i hele landet for å vekke til live impulsiteten og det spontane.

Limet i barnehagen

Kari Pape mener mye av nøkkelen til barnehagesuksess ligger i lederen. Både styrer og pedagogisk leder. Derfor er hun så glad for at den nye barnehagelærerutdanningen har satt lederrollen så sterkt i fokus.

– Jeg sa i fra om viktigheten av ledelse i utdanningen til Kristin Halvorsen allerede for fire år siden. Jeg tror heller ikke jeg var den eneste, humrer hun.

En gruppe som ofte blir glemt i barnehagen, er assistentene, som blir sviktet av nettopp lederne. De er ifølge Pape selve limet i barnehagen. Det er de som har barna mest, men som oftest blir glemt.

– Det finnes så masse flotte assistenter der ute som er så dyktige i jobben sin. De har så lyst på faglig input, men blir ofte ikke involvert i pedagogenes arbeid. Man må stille krav til assistentene og involvere dem. De gangene jeg har dem på kurs så gnistrer det i øynene på dem. De vil tilbake til barnehagen og gjøre så mye, men vi har dessverre ikke klart å skape en felles plattform.

Kvalitetsfallet

Kari har et brennende engasjement for barnehagene. Og selv om hun er glad for at de færreste barnehagene i dag har ansatte som er mer opptatt av å stå i sirkel og drikke kaffe, mens ungene leker for seg selv, så er forskjellen på kvalitet altfor stor.

– Noen barnehager er dritgode, men vi finner dessverre også barnehager som ikke har utviklet seg siden jeg kom ut i jobb for første gang etter utdanningen. Denne forskjellen er dessverre blitt mer merkbar etter utbyggingen av sektoren.

Hun fryktet nettopp for kvaliteten og innholdet da man på begynnelsen av 2000-tallet begynte å snakke om en barnehagerevolusjon med storstilt utbygging, makspris og rammefinansiering av sektoren. Hun så for seg større barnegrupper, færre voksne. Færre pedagoger. Flere småbarn som man ikke var beredt på å ta inn. Mer kaos med finansieringen og mindre frihet til å kunne lage den barnehagen foreldrene var villige til å betale for.

I 2004 - etter 16 år med barnehagedrift, var det nok. Kari ville ikke være med lenger og avviklet. Frykten for framtiden var stor.

– Jeg fikk dessverre rett, sier hun og kaster et blikk over til nabohuset som en gang yret med liv fra 54 barn og så mange dyktige voksne som Kari håndplukket til barnehagen sin.

– Samtidig var det helt greit å legge ned. Jeg hadde så mye annet som tok av tiden min, tilføyer hun.

Høyt og lavt

Og i dag er det så vidt Kari Pape får tiden til å strekke til. Hun er tilknyttet flere utdanningsinstitusjoner. Hun holder foredrag over hele landet. Kjører kurs for barnehagene og blir leid inn for å hjelpe barnehagene til å forbedre driften sin. Hun lærer de ansatte til å fokusere på voksenrollen. Lærer dem å være til stede for barnet. Ikke over barnet.

– Nærhet er så grusomt viktig. Det handler om å være her og nå, ikke i forbifarten. Ikke være overvåkende, men deltakende og ikke en brannslukker, men en røykvarsler, sier Kari Pape og man kan se en gnist tennes i øynene hennes.

– En ganske dårlig barnehage kan bli ganske god med enkle metoder, men det er ikke gjort på tre måneder, påpeker hun.

– Savner du å jobbe i barnehage?

– Nei. Jeg savner barna og kollegene. Men ikke alt det andre som fulgte med og som tok mer og mer av tiden.

comments powered by Disqus

På forsiden