Hopp til innhold

– Du må klare å se når jeg er lei meg. For jeg stenger ofte denne følelsen inne. Jeg trenger hjelp til å la den komme frem. Pedagogisk leder Stian Pedersen har satt ord på følelsene til de usynlige barna.

Foto: Istockphoto

En høylytt hilsen fra et usynlig barn

Barnehagelærer Stian Pedersen setter ord på de usynlige barnas følelser.

Av: Stian Pedersen, pedagogisk leder i Trollskogen barnehage
11.03.2015

Jeg er den som ikke er så lett å legge merke til, om du ikke går inn for det. Kan du være en som gjør det? Jeg forsvinner fort i mengden, en mengde av andre barn som gjør mer ut av seg. Jeg plager ingen, og ikke blir jeg plaget selv heller. Jeg sitter alltid rolig på plassen min, alltid rolig under samlingsstunden, alltid rolig ved matbordet. Det er bare slik jeg er det. Eller er det? Kan det være at jeg ikke er så høylytt fordi jeg trenger hjelp til å finne min plass? Kanskje jeg trenger litt hjelp til å finne meg selv? Finne ut av hvem jeg er?

Setter lys på småbarnas hverdag. Pedagogisk leder i Trollskogen barnehage i Rotsund, Stian Pedersen.
Privat

Om jeg er et barn som du faktisk ikke er sikker på at du har lagt merke til i løpet av dagen, er det min eller din skyld? For jeg er jo her hele dagen. Hele dagen sammen med de andre barna. Og sammen med deg. Utagerende barn får automatisk din oppmerksomhet. Og det er bra. Slik skal det også være. Men hva med meg? Jo, jeg trenger deg også. For at ikke min utvikling skal stagnere. Du må vite hvem jeg er også. Gi meg utfordringer på mitt nivå.

«Alle må rekke opp hånda, så får dere prate en og en», sier dere. Men vet du, jeg liker jo ikke å gjøre så mye ut av meg. Så hva med meg da? Jo, du må løfte meg opp. La meg også delta, selv om jeg ikke presser meg frem. Men gi meg tid. Gi meg rikelig med tid, for det å snakke foran andre er ikke noe jeg gjør automatisk. La meg få prate, selv når jeg ikke rekker opp hånda. For å få til å spørre meg om dette, så må du kjenne meg. Du må kjenne meg like mye som de andre barna. Vite hva jeg liker. Og ikke minst hva jeg ikke liker. For jeg liker ikke høylytte aktiviteter for eksempel, selv om jeg blir med likevel. For det forventes jo av meg, gjør det ikke? Jeg gjør jo alle til lags.

Kanskje må du hjelpe meg til å være en som greier å si fra når noe ikke er greit fra mitt ståsted. Gi meg de verktøyene som jeg behøver. Ord er verktøy. Å sette ord på tanker og ikke minst følelser, ja det er faktisk så gode verktøy at de finner du ikke på Byggmakker for å si det slik. Lær meg at det er lov å være sint. Det er lov å være lei seg. Alle følelser er normale, og de er viktige.

Du må prate med meg. Du må faktisk prate veldig mye med meg. Barn som meg har et enormt utbytte av samtaler. Samtaler som beriker livet mitt, samtaler som lærer meg om meg selv. Hvem jeg er, og hvem jeg ønsker å være. Men hva du enn gjør, ikke ha en for offensiv fremtoning i forhold til meg. Jeg trenger tid. På samme måte som du bruker tid på å lære barn å kjenne, så trenger jeg tid til det samme. Jeg trenger å observere deg. Du vil forhåpentligvis legge merke til at jeg ofte observerer deg i samspill med andre barn. Jeg gjør det for å se om du er en som jeg også kan godta. En som jeg kan stole på. Du vil kanskje også legge merke til at jeg endrer ansiktsuttrykket mitt og kroppsholdningen min til å plutselig bli skeptisk når du da ser på meg. Forhåpentligvis synes du det er helt greit. Det er barn min måte å si i fra at jeg ikke er helt klar enda.

Jeg er et barn som sjelden sier i fra. Sjelden lar jeg følelsene mine få komme frem. Du må derfor forstå meg. Du må klare å se når jeg er lei meg. For jeg stenger ofte denne følelsen inne. Jeg trenger hjelp til å la den komme frem. Ta meg på fanget, snakk med meg. Sett gjerne ord på egne følelser fra ditt berikelsesrike liv som inkluderer et hav av erfaringer. Si til meg at der er lov å gråte. Kanskje vil du oppleve at jeg i blant virkelig setter følelsene ut da. Og da er det viktig at du lar meg fullføre disse. La følelsene ta en naturlig slutt, slik at jeg tør å tillate meg at de kommer frem ved en senere anledning. Disse situasjonene er for meg alfa og omega ganger hundre, i forhold til hvilken tillit jeg får til deg.

Jeg greier ikke alltid å ta vare på meg selv og mine interesser. Joda, kjære deg, jeg kler på meg alt selv, jeg smører maten min på skiva og jeg går alene på do. Jeg er praktisk selvstendig. Men jeg blir fort overkjørt, om du ikke ser det. Er våken i forhold til meg og hvordan jeg agerer i samspill med andre barn. Om jeg aldri får velge hva vi skal leke, så sier jeg ikke i fra. Om jeg blir fratatt en leke som jeg har, så aksepterer jeg det. Men du? Jeg synes ikke at du skal akseptere det. Du kan være den som lærer meg hvordan man kan si i fra til de andre barna. Du vil se at det nytter. Og da vil jeg i tillegg være en enorm ressurs. For jeg kan nemlig da bli en som sier i fra på vegne av andre, og det er sterke saker. 

Les også: En stille bønn fra en toåring
Les også: En liten «skal bare» fra en treåring 

Hverken jeg eller andre barn har de samme behovene. Så kanskje må du tenke annerledes om jeg ved en svært sjelden anledning, er den som starter å tromme med hendene ved matbordet slik at støynivået stiger, eller om jeg starter en sistenlek innendørs. For hvordan skal jeg tørre å by mer på meg selv, om det da ved en slik anledning blir gjort om til noe negativt. Hvert eneste fiber i din voksne kropp vil kanskje kjenne på at det finnes regler. Det finnes regler mot nettopp dette. For uten regler, så blir det kaos. Men kanskje skal det være greit akkurat nå. For min del. For min selvfølelse. Ikke knekk den nå på grunn av reglene. Bygg opp under den istedenfor. For tro meg, du kan dra hjem etterpå med god samvittighet og vite at i dag, ja i dag, så har du forstått meg også!

comments powered by Disqus

På forsiden