Hopp til innhold

Styrer i Rakalauv barnehage i Gran, Thorild Østby, er glad hun tok i bruk Kari Papes fargeskjema i sin barnehage. - Det er skremmende å granske seg selv slik, men helt nødvendig for barnas skyld, sier hun.

Foto: Trine Jonassen

Hjelp til å se

Hva er verre enn å oppdage et barn i barnehagen som ingen av de voksne føler tilknytning til? Jo, å ikke oppdage det.

Av: Trine Jonassen
01.07.2013

Thea er en grei jente. Hun krever ikke mye plass, følger regler og spiser maten sin uten å bråke. Femåringen maser ikke, men svarer når man spør. Thea er et drømmebarn i en hektisk barnehagehverdag der det er nok av unger som henger i de voksne, tisser seg ut, trenger hjelp, savner mamma og de tusen andre tingene som til en hver tid krever de voksnes absolutte oppmerksomhet. Som Mathias, for eksempel. Han er en liten bråkebøtte som man må være streng med både to og tre ganger før han hører etter.

Men ikke Thea. Heldigvis. Thea er et snilt barn. Og usynlig. Men det er det ingen av de voksne som vet. For hvordan får man øye på et usynlig barn i en skog full av krevende små?

Det vet forfatter og pedagog Kari Pape. Det er for barn som Thea og Mathias hun har utviklet fargeskjemaet. Og denne gangen dreier det seg ikke om å kartlegge barna, men de voksne.

– Ideen til fargeskjemaet fikk jeg for mange år siden da jeg kom over en enklere versjon, som jeg videreutviklet. Jeg omtalte metoden i boka «Fra ord til handling», sier Pape.

Det er en kartlegging av de voksnes holdning til et enkelt barn. Og det er vanskelig.

– Det er ikke enkelt å granske seg selv slik. Det er ofte vi møter oss selv i døra i prosessen, sier styrer i Rakalauv barnehage i Gran kommune, Torhild Østby.

Hun har brukt Papes fargeskjema på sine ansatte siden 2009, og effekten er påtakelig.

Metoden går kort sagt ut på å sette farge på barna. Rødt for de barna som får trampe inn i sjelen din, gjerne med støvler på. Hjertebarna. Svart for de som trigger noe i deg, som får det til å koke over. Grønt for de du har god kontakt med. Som blir sett og hørt på en god måte. Og blått for de du sjelden eller aldri har skikkelig kontakt med. De usynlige.

– Tenk deg at skjemaene viser at 14 av 15 voksne ofte er sinte på det samme barnet. Tenk om ingen hadde oppdaget dette. Det er ikke snakk om å sette barn i bås, men å få dem ut av den ved å synliggjøre ellers skjulte holdninger. Det er de voksnes ansvar å endre sin holdning, aldri barnets, sier Pape bestemt.

Også barne- og ungdomsarbeider Kirsten Hammerud har gjennomført fargeskjemaet til Kari Pape. - Det var veldig lærerikt, sier hun.
Trine Jonassen

Skremmende

For Rakalauv barnehage har metoden vært selvopplysende.

– Tenk så skremmende å oppleve at du har et barn i barnehagen som er usynlig for alle og får mindre voksenkontakt. Det er lett å se relasjonen til hjertebarna, og også de som vi har noen negative relasjoner til. Disse får oppmerksomhet fordi de krever det, enten det er i negativ eller positiv forstand. Om skjemaene kommer i retur og mange har merket samme barn med blått eller svart, bør alarmklokkene ringe. Her er det barn som risikerer å aldri lære hvordan de skal kreve sin rettmessige plass i samfunnet, sier Østby.

Prosessen med voksenkartlegging har vært samlende.

– Vi ønsket en felles plattform og verdier som lar barn være barn. Og dette skjemaet har vært til stor hjelp. Vi har fått oss noen aha-opplevelser, sier Østby.

Fargeskjemaet er et internt verktøy der hensikten kun er å kartlegge den voksnes holdninger til det beste for barnet. Noe Rakalauv barnehage er et lysende eksempel på.

Fokustid

– Kartleggingen kan foregå anonymt. Så sammenfatter jeg resultatene i ett dokument, og presenterer det på personalmøte. Deretter setter vi inn øyeblikkelige tiltak for å skape balanse i situasjonen. Det er vår oppgave å være i forkant av enhver situasjon, og fargeskjemaet har hjulpet oss å sette barnet i fokus til enhver tid. Vi er nå fysisk og mentalt tilstede i leken til alle barna der vi fokuserer på å gi ros, oppmuntring og tilbakemeldinger, sier Østby. Det kalles fokustid. Da er det lek og kvalitet som gjelder.

Og ingen får forstyrre voksenkontakten. Ikke engang for å gi en beskjed.

– Vi har helt sluttet å snakke over hodet til barna. Der barna er, handler det om dem. Alle som ønsker er hjertelig velkommen til å sitte ned og delta i aktiviteten, men da er nøkkelordet delta. De setter seg ikke ned for å snakke voksenprat med barna tilstede. Dette er deres tid og vi er her ene og alene på grunn av dem, sier en bestemt styrer.

Leken til barna har også utviklet seg fordi de voksne er mer deltakende. Den høylytte leken er det nå mindre av.

– Hvordan er det for personalet å jobbe med skjemaet?

– Utfordrende, det er klart. Vi tvinger oss selv til å kjenne på ting som kan være ubehagelig. Vi har brukt skjemaet i tre omganger nå, og det er vanskelig å innrømme for seg selv at du ikke har en like god tilknytning til alle barna. Og resultatet er kun er grunnlag for å jobbe videre. Hele prosessen har uten tvil vært et løft for personalet, nikker Østby.

Nå har hele personalet en felles plattform der de deler visjoner og verdier. De vet hva de skal forholde seg til når de kommer på jobb.

– Vi var samlet før også, men da sprikte vi mer faglig. Og det er nå vi ser hvor dyktige personalgruppa er, påpeker Østby.

Alle – også assistentene – kartlegger seg selv i sitt forhold til barna. Dette har gitt dem en større fagforståelse av den pedagogiske retningen.

Østby presiserer at det ikke handler om å sette merkelapper på barna, slik enkelte kan oppfatte det, spesielt foreldre som kun får med seg bruddstykker og feiltolker det hele.

– Dette handler om å tydeliggjøre. For å dokumentere, skriver vi praksisfortellinger som handler om opplevelser i barnehagen som er gode eller som vi stiller spørsmål ved. 

Tydelige endringer

Rakalauv barnehage har brukt Papes metoder i nok mange år til at endringene har trådt tydelig fram. Personalet har blitt mer bevisste. De er blitt mer sammensveiset. De kommuniserer bedre.

– Og nå er vi mest med ungene. Alle ungene. Vi skal ha en likeverdig holdning til alle barna og deres initiativ og ikke se på dem som innesluttet, elskelige eller utfordrende. Vi skal se på oss selv, på våre holdninger og hvorfor vi reagerer som vi gjør, sier Torhild Østby, ikke så rent lite stolt over både ansatte og barn.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden