Hopp til innhold

Tegnspråk som ressurs - ikke som spesialtiltak

I Bø Barnehage er ikke hørselshemmede Elida funksjonshemmet med behov for spesialpedagogisk hjelp. Hun er flerspråklig.

Av: Trine Jonassen
28.04.2015

Statped Vest har det siste halvannet året ledet et pilotprosjekt om bruk av tegnspråk i barnehage og skole. Dette handler om å lære alle barna tegn, ikke bare barn med nedsatt hørsel.

Bakgrunnen er at Utdanningsdirektoratet (Udir) ønsker å øke statusen til tegnspråket, som få vet er et offisielt språk i Norge.

Bø Barnehage på Radøy utenfor Bergen, har vært pilotbarnehage for prosjektet. De har en jente (4) med nedsatt hørsel. Likevel er tegnspråkopplæringen for alle barna.

Både tegn og tale

Det handler rett og slett om språkopplæring, ikke spesialpedagogikk.

Det er samlingsstund i Bø Barnehage. Barna synger og snakker om dagen i dag. Og det gjør de med både tegn og tale. De har også en smartboard med morsomme oppgaver relatert til tegnspråk.

Etter lek og aktiviteter, samles barn og voksne til lunsj. Barna bruker både tegn og tale når de ber om pålegg. På vegger og dører heng bilder som viser ulike tegn, og de voksne bruker tegn for ulike faste situasjoner, som måltid, toalettbesøk, påkledning og utetid.

Inkludert i fellesskapet

Tegnspråket er over alt og er likestilt med skrift- og talespråk. I Bø Barnehage er ikke Elida funksjonshemmet med behov for spesialpedagogisk hjelp. Hun er flerspråklig, på linje med andre flerspråklige barn med for eksempel en annen etnisk bakgrunn.

– Barna profitterer på å lære seg et ekstra språk. For fremmedspråklige er tegnene en inngang til kommunikasjon og å lære norsk. Barna blir også bedre i stand til å kommunisere med Elida, slik at hun blir inkludert i fellesskapet. For noen av barna er tegnspråk så kjekt at de også benytter det hjemme, sier styrer Gro Håland.

Fire år gamle Elida kunne litt tegnspråk fra før. Hun har høreapparat og har gått i barnehagen fra hun var lita. For de ansatte i Bø Barnehage var det viktig at prosjektet ikke handlet om Elida, men om alle barna. Elida er «bare» et av mange barn i barnehagen som lærer et nytt språk.

Ti tegn i måneden

– Vi satte ned en arbeidsgruppe med representanter fra alle avdelingene. Målet var å bruke dagsrytmen og årshjulet og jobbe tegnene inn. Som pilotbarnehage var det også viktig å komme fram til en metode som andre barnehager kan utføre med ressursene de har, sier styrer Gro Håland.

Fire av de ansatte tok et innføringskurs. Deretter ble det plukket ut ti tegn i måneden som er knyttet opp mot årstider og tema. Til barna og foreldrene ble prosjektet presentert som et språkprosjekt.

– Det dreier seg om å lære seg et nytt språk, i tegnspråk snakker vi i bilder, forklarer Håland.

Professor Patrick Kermit ved NTNU.
Helge Skodvin

Tegnspråk som ressurs

Nylig ble tegnspråkpiloten evaluert, og professor ved NTNU, Patrick Stefan Kermit, liker så langt det han ser.

– Det er et radikalt forsøk på å snu hvordan samfunnet ser på funksjonshemmede. Vi skal snu fokuset bort fra individet som ikke kan høre og mot felleskapet. I stedet for at Elida lever med begrensinger og må jobbe for å tilpasse seg fellesskapet, skal fellesskapet tilpasse seg Elida, rett og slett, sier Kermit, som har funksjonshemming som sitt spesialfelt.

Han vil at vi skal slutte å snakke om tegnspråk som noe en person trenger, men som en ressurs som alle kan bruke. Kermit peker på hva som skjer når et barn med funksjonshemming begynner på skolen. Da skal det «spesielle» barnet endres for å tilpasses fellesskapet. En praksis Kermit ønsker slutt på.

Skal passe alle

Han er kritisk til spesialpedagogikken der fokuset ofte er mest på avviket. I 1997 ble tegnspråk et eget fag ved døveskolen, og man fikk en målsetting for barn med hørselshemminger som skulle føre til at de ble simultant tospråklige – altså at de lærte både tegnspråk og talespråk samtidig.

Så kom innopererte høreapparater (cochleaimplantater) og nå ble foreldre frarådet å lære barna tegnspråk. Tale skulle være nok.

– Dette blir feil. Dette blir å satse mest på å endre barnet for å tilpasse det til samfunnet. Ikke omvendt. Vi skal ha en praksis i skolen som skal passe alle, men vi har dessverre ingen grunn til å tro at denne praksisen går særlig bra i norske barnehager og skoler. Vi ser gjerne at det er et gap mellom intensjon og virkeligheten, sier Kermit og kommer med et eksempel.

Tar tid

– Det går en del flerspråklige barn i norske barnehager. La oss si at et barn snakker farsi. Om de andre barna også lærer farsi, kan vi ikke kalle dette et spesialpedagogisk tilbud. Det er denne lærdommen vi jobber for å forankre i både skole og barnehage.

Prosjektet har tatt mye tid det siste året, og det er ikke tvil om at arbeidet har gått på bekostning av annen planlegging. Når det er sagt, ser barnehagen helt klart nytteverdien av jobben som er gjort.

– Deg gagner både Elida og de andre barna i tillegg til de flerspråklige barna. Og også andre barn med andre språklige utfordringer, sier Håland.

Godt samarbeid

Utfordringene for de voksne har stort sett gått ut på å tørre og slippe seg løs. Tegnspråk er alt annet enn passivt.

– Ungene derimot, var slettes ikke redde for dumme seg ut eller gjøre feil. De finner gjerne på noe i farta om de ikke husker. Da var det verre med oss voksne, sier Håland med et smil.

Bø Barnehage har et tett og godt samarbeid med skolen, og har allerede sendt over et kull skoleklare barn med et ekstra språk i sekken.

Alle er normale

Kermit er enig at prosjektet koster, men sier at det er absolutt verdt det.

– Koster det? Ja. Både ressurser og tid. Men det er ikke så komplisert å starte opp. Det finnes mange ressurser som barnehagen kan ta til hjelp. I tillegg blir man gjerne oppmerksomme på andre barn som har språklige utfordringer i prosessen, sier Kermit.

Der ingen kunne tegnspråk fra før, ble alle som deltok i prosjektet nå eiere av språket. Amerikansk forskning viser også at tegnspråk stimulerer barnet før det kan snakke. Tegnspråk kan altså ha verdi for alle barn generelt, og for noen barn med andre funksjonshemminger kan tegn være et godt supplement for å stimulere talespråkutvikling.

Bruker mer tegn

Barn uten språklige utfordringer skal ikke lengre eie merkelappen «normal». Normal skal være for alle, uansett.

For fireåringen selv, har prosjektet hatt positiv effekt. Fra å være den eneste som kunne litt tegn, er hun nå bare en av mange. Det har ført til at hun nå bruker mer tegn enn før.

– Vi skjønte jo at det var noe, men hun fikk ikke påvist hørselshemming før det året hun fylte to år. Da fikk vi tilbud om deltidsopphold i en døvebarnehage. Samtidig ble vi foreldre sendt på kurs for å lære tegn, sier mamma Elisabeth Vågønes.

Var bekymret

Men etter at Bø Barnehage satte i gang med «Tegnspråkpiloten», har tegnspråk blitt normalen. Dermed er ikke Elida lengre annerledes enn de andre barna. Og når det gjelder små barn, er det nesten ingenting som er så viktig som at de er inkluderte i felleskapet.

– Det er så viktig å normalisere funksjonshemmingen. Det skal ikke være noe fremmed, men normalen, i likhet med alle andre normaler, sier Vågønes.

Hun er lærer og som både pedagog og mamma, har hun ofte bekymret seg for følgene av manglende inkludering.

Tilbudet varierer

– Frykten har jo vært at hun ikke skal klare å gjøre seg skikkelig forstått ovenfor de andre barna, og bli sittende for seg selv. Men nå ser vi at tegnene overtar der talen kommer til kort. Om hun ikke får til å gjøre seg forstått verbalt, går hun gjerne rett over til tegn. Det er klart hun ofte har vært frustrert når andre ikke skjønner hva hun prøver å si. Nå henger tegnene over alt i barnehagen og alle bruker dem, barn som voksne. Vi ser også at de andre barna synes det er stas å bruke tegn. Og alle ungene har eget navnetegn, sier Vågønes.

Hun mener det er viktig at andre barnehager får informasjon om at de kan innføre tegnspråk i barnehagen med noen forholdsvis enkle grep. Og at foreldre og barn med språklige utfordringer blir møtt med kunnskap og forståelse. Slik det er nå, varierer tilbudet fra kommune til kommune.

– Vi var nylig på et nytt kurs der jeg møtte foreldre som akkurat hadde fått dette i fanget. Noen av dem fikk liten eller ingen assistanse fra barnehagen. Andre igjen, var kjempefornøyd med hvordan barnehagen fulgte opp. Det er trasig at tilbudet varierer så mye som det gjør. Det er ikke slik det skal være, mener Vågønes.

Klart for evaluering

Hun er glad for det tette samarbeidet mellom skolen og barnehagen og for at Elida får begynne i et kull som allerede kan tegnspråk.

Nå skal «Tegnspråkpiloten» evalueres av Udir, og Kermit håper det gode arbeidet kan spres til andre kommuner og barnehager.

– For tegnspråk og tospråklige tilnærminger er fremdeles noe av det eneste vi har å vise til som virkelig og uforbeholdent kan åpne for ekte gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende barn og voksne i barnehagen og skolen.

Fakta:

  • Siden 2003 har antall elever utenfor vanlige klasserom økt (Melding til Stortinget nr. 18 (2010–2011) «Læring og fellesskap: Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov» (Kunnskapsdepartementet, 2011).
  • Segregering øker med økende alder («Å vokse opp med funksjonshemming», Tøssebro og Wendelborg, 2014; Finnvold 2013).
  • Det er sammenheng mellom inkludering og deltakelse (Wendelborg & Kvello, 2010).
  • Det er enkelt å skaffe tilgang på tegnspråkressurser (erher.no, tegnwiki mv).
comments powered by Disqus

På forsiden