Hopp til innhold

- De ansatte i barnehagen bør læres opp i hvordan en aktivt forholder seg til rammeplanens mål om å bekjempe diskriminering og rasisme, og da er fokuset på hudfarge i barnehagen feil sted å starte, mener artikkelforfatteren.

Foto: Istock

Menneskeverd i barnehagen

Hudfarge har ingen betydning for hvem vi er og trenger heller ikke være et tema i barnehagen, mener Maria Greenberg Bergheim.

Av: Maria G.Bergheim. Seksjonsleder i Kristent Interkulturelt Arbeid og leder av KIA Integreringshus
12.05.2015
Maria Greenberg Bergheim. Barnehagelærer med etterutdanning i flerkulturell forståelse og islamstudier. Seksjonsleder i Kristent Interkulturelt Arbeid og driver KIA Integreringshus i Oslo.

I artikkelen "– Hudfarge bør bli et tema i barnehagen"  understreker førstelektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Hedmark, Camilla Eline Andersen, viktigheten av at barnehageansatte er bevisst egne holdninger knyttet til hudfarge. Ifølge Andersen er pedagogene ofte ikke bevisst sine egne tanker om dette. Hun påpeker at «hvite» pedagoger ikke har lært å tenke at de selv har en hudfarge.

Hun mener videre at dette må inn som eget tema i utdanningen. Det er et kjent faktum at en har ulike oppfatninger og fordommer basert på andre mennesker ytre, dette gjelder også for pedagogisk personale i barnehagen.

Jeg reagerer her på Andersens retorikk, og mener vi bør etterstrebe et språk som ikke setter mennesker i bås. Mitt bidrag til denne debatten er det jeg anser som grunnfundament i arbeid med flerkultur. Den urokkelige troen på menneskeverd, den verdien en har i kraft av bare å være til. Betydningen av begrepet menneskeverd som festes i menneskerettighetserklæringen som sier at alle mennesker er født frie og med lik verdi og like rettigheter.

Det er mulig at samfunnet som sådan ikke er innforstått med de moralske refleksjonene som påvirker mangfoldet i et integreringsperspektiv. Det vil derimot være negativt for samfunnet som helhet dersom vi tillater oss å la egne holdninger og fordommer råde over menneskeverdet.

Andersen hevder at en skal ha et bevisst forhold til hva vi tenker om hudfargen til menneskene rundt oss. Spørsmålet er om barna i noen som helst grad bør bevisstgjøres temaer de i utgangspunktet ikke nødvendigvis har reflektert over? Jeg synes det er flott at Andersen bringer de flerkulturelle diskurser på banen, og velger å supplere til diskusjonen fordi jeg mener profesjonen trenger det.

Vi bør i større grad reflektere over disse temaene for å bli dyktigere og utvide våre perspektiver for å treffe gode valg innen vår profesjon. Som pedagoger blir vi aldri ferdig utlært. Jeg vil bringe på banen definisjonsspørsmålet, det er vel ikke vår hudfarge som definerer oss som mennesker i dagens samfunn? Hudfarge har ingen betydning for hvem vi er, det definerer oss på ingen måte som mennesker. Det forteller ingenting om deg som person og vi vet at barnehagebarn er fargeblinde i denne sammenhengen. For å skape et miljø der barnehagebarn får gode holdninger til mangfoldet i befolkningen, er det essensielt at rollemodellene i barnehagen representerer et pluralistisk menneskesyn.

En slik tanke kan oppfattes idealistisk, men hensikten vi ønsker å oppnå gjennom dette må jo være å få fargeblinde barn.

Gjennom historien kjenner vi til at hudfarge har vært toneangivende for å definere «rase», noe som lærte oss hvor farlig det er å verdivurdere mennesker ut fra hudfarge. Andersen bringer barnehagelærerutdanningen på bordet med riktighet, flerkultur i større grad inn i barnehagelærerutdanningen. Jeg mener imidlertid at de ansatte i barnehagen bør læres opp i hvordan en aktivt forholder seg til rammeplanens mål om å bekjempe diskriminering og rasisme, og da er for meg fokuset på hudfarge i barnehagen feil sted å starte. Artikkelen kan vise noen tendenser til en av- personifisering av mennesket, og en mulig demontering av begrepet menneskeverd. Utdanningen må fokusere på at pedagogene skal holde et klart samlende fokus omkring menneskeverd.

Vi må gå i front for et mangfoldig og dynamisk samfunn, der individforskjeller utgjør grunnmuren i fellesskapet. I denne sammenhengen blir begrepet «hudfarge» irrelevant. Som seksjonsleder for KIA-Integreringshus i Oslo, som blant annet har Norges eneste integreringsbarnehage, ser jeg barn fra hele verden leke side om side og møtes i det som er samlende for dem, nemlig leken.

Her er representeres ulike kulturer gjennom bevisste valg av leker som en naturlig del og som den største selvfølgelighet. Hver dag møter barna reflekterte voksne som ser likheter fremfor forskjeller, og som selv innehar en sterk flerkulturell forståelse gjennom erfaring og kunnskap. Her oppleves et samlende fokus på menneskeverd i praksis til enhver tid, hudfarge er ikke et tema.

Faktum er at verdigrunnlaget er vårt styringsinstrument, og menneskeverdet utgjør i stor grad dette. Slik er det for det enkelte mennesket og for samfunnet som sådan. Vi tilhører et samfunn hvor vi har en god tradisjon for ivaretakelse av de som er sårbare og som faller på utsiden. Slik vokser velferdsstaten med sine systemer og institusjoner frem.

Kjære medpedagoger; disse systemene og institusjonene er aldri bedre enn menneskene som til enhver tid forvalter dem.

For barna dømmer ingen, det er de voksne som gjør!

comments powered by Disqus

På forsiden