Hopp til innhold

Sliten i barnehagen.

Foto: Istockphoto

Et fortvilet rop om fred fra et utslitt barn!

- For et lite barn kan en full barnehagedag være svært stressende når alle punkter på død og liv skal fylles i løpet av en dag, skriver pedagogisk leder Stian Pedersen.

Av: Stian Pedersen, pedagogisk leder i Trollskogen barnehage
15.06.2015
Stian Pedersen er kronikkforfatter og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.

Det summer rundt meg, litt som lyden av bier. Ikke akkurat behagelig. Huff, og jeg som akkurat har kommet hit på småbarnsavdelinga. Kommet hit etter å ha blitt vekket av mamma som måtte rekke å levere meg i barnehagen før hun skulle på jobb.

Å være i barnehagen er på en måte min jobb, det vet du vel? Tja, faktisk så hender det at jeg er her lengre enn det du er. Ofte i åtte til ni timer. Det blir man sliten av. I hvert fall om man ikke greier finne ro. En indre ro, ikke minst.

Jeg bryr meg IKKE om månedsplanen er fylt opp til randen med hundrevis av aktiviteter. Eller jo. Om den er det, så vet jeg at ro og fred kan jeg bare glemme å oppnå. Jeg elsker å male, jeg elsker å bake og jeg elskeeeeeeeer å gå på tur ut i skog og mark. Men du? Du vet at det er viktig for meg at tingene gjøres i mitt tempo og i tråd med mine evner.

Glemmer du det bare et lite sekund, så er ikke aktivitetene lengre en lek. De blir plutselig ramme alvor med tidspress og et evig jag. Da skjønner du, da er virkelig barnehagen for meg bokstavelig talt blitt en jobb.

Kvalitet vil alltid slå kvantitet, spesielt i min alder. Ikke vær redd og engstelig for å fortelle til mamma og pappa at i dag har vi stort sett bare lekt. Det er jo fantastisk, det. Jeg lærte litt og jeg utviklet meg litt i dag også. Faktisk mer enn jeg gjorde i går, for da var alt bare stress. Det var den summelyden igjen. Voksne som løp rundt hele tiden. Vi skulle jo rekke å male fra 9.30 til 10.00, før vi måtte bli vasket fra topp til tå. For vi måtte rekke å spise nøyaktig 10.30.

Synes egentlig bare det var tungt å sitte ved matbordet, jeg. Maleriet mitt var jo ikke ferdig. Og det var jo så gøy. Jeg kunne fint ventet med å spise til litt senere akkurat i dag. For i dag må vel ikke være helt lik dagen i går?

Huff, og det stresset etter at vi var ferdige med å spise da gitt. Vi måtte jo være i vognene våre alle mann før klokken var 11.30. Jo, for det var veldig viktig at vi alle var våkne igjen til cirka 13.00. For da skulle alle maleriene fylles med glitter og andre ting. For det stod på månedsplanen at alle skulle få ta med slike malerier hjem i dag. Den må være veldig viktig den planen, ettersom den går på bekostningen av å ha det gøy. For å strø glitter på bilder?

Jo, det er gøy, men IKKE når de voksne kaver rundt og er stresset. Da skjønner du, da blir jeg stresset. Det måtte jo gjøres så fort som mulig for 13.30 da måtte vi spise igjen. Spiste vi ikke da, så kunne vi jo ikke rekke å høre på eventyr klokka 14.00. Superviktig at det ble gjort, for da kunne de voksne puste lettet ut. Lettet over at de kunne fortelle foreldrene våre at alt var gjort i dag. Og jeg hadde det så gøy kunne de fortelle mamma da hun hentet meg.

Jeg hadde det gøy? Nå er det riktignok vi barna som er mestere på kroppsspråk, men likevel synes jeg det er veldig rart at du kan konkludere med at jeg følte det slik. Spesielt i dag. I dag hvor jeg var så stresset inne i meg. Jeg var litt redd også. De voksne var tydelig oppjagede og til tider litt høylytte. Og du? Da ble vi også enda mer høylytte og enda mer stresset. Enda mer redde.

Jeg var så sliten at jeg en stund la meg under et av spisebordene. For å få litt fred. Barns medvirkning skal stå sterkt i småbarnspedagogikken. Jeg kan ikke like mye som dere voksne, men jeg er temmelig sikker på at jeg ikke medvirket når jeg ble tatt bort fra maleriet mitt før jeg fikk gjort det ferdig.

Jeg bryr meg ikke om du er pedagog eller assistent. For meg er du Anne eller Petter. For meg er din tittel usynlig og det samme er du, om du blir så opptatt av å få alt gjennomført på dine premisser at du glemmer av meg og mine behov. Jeg vil ha tilbake dagen i går, jeg. For nå er jeg så sliten at jeg bare vil gråte. Desto yngre jeg er, desto mer er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt.

Og det gjelder også i forhold til aktiviteter og erfaringer jeg skal ha. Du må være kreativ og fleksibel. Er du det, så er det ikke noe problem å sørge for at jeg kommer i nærkontakt med alle de syv fagområdene som står i rammeplanen. Jeg tror nemlig at jeg tvert i mot er innom mer av disse da.

Dagen i går var så fin. Det var ikke så mye vi skulle rekke, men vi gjorde det allikevel. Vi malte da også, men vi begynte litt tidligere. Og vet du hva? Både vi og de voksne var så avslappede at vi glemte av tiden. Den bare dro forbi som en vakker sommerbris, den. Og jeg sultet faktisk ikke ihjel av at maten derfor ble litt forsinket. Tvert i mot så nøt jeg hvert eneste tygge, den deilige stillheten, roen, varmen som de avslappede voksne utstrålte. De hjalp meg med grepet rundt malekosten, de var aktivt tilstede istedenfor å løpe rundt. Som bier som lager den surrende lyden.

Det skulle virkelig bli godt å sove nå. Men vet du hva? Det var så rolig ved matbordet at en av de voksne fant ut at vi kunne jo høre på eventyr mens vi spiste. Åh, det var koselig. Jeg var så trøtt, men samtidig så kunne jeg dagdrømme litt om Askeladden og hans opplevelser fortalt av en myk og rolig stemme. Ikke en oppjaget en.

Jeg sov så godt etterpå. Kan nesten ikke engang huske at jeg ble skiftet bleie på og lagt i vogna mi, for overgangen var så myk og behagelig. Var så godt å våkne i rolige omgivelser etterpå. Jeg satt på et fang mens jeg så på Arne og Astrid som lekte på gulvet. De lekte at de var far og datter.

Jeg fikk være med som lillebror når jeg var klar for å leke. Det var litt spesielt akkurat det, for jeg tror de så at jeg var litt småtrøtt enda og hadde behov for å være litt liten. En lillebror. Slike ting som vi gjør mot hverandre er det viktig å legge merke til. Og det gjør du om du lager dagene riktig. Sammen med meg.

Jeg lærer så mye av aktiviteter, så det er så fint at du planlegger slike og setter dem på månedsplanen. Men gjør det på riktig måte. Gjør det på en slik måte at vi alltid har god tid på oss. Jeg vil gjerne male ferdig til JEG er ferdig. Blir jeg avbrutt bare for å måtte rekke noe annet, så går vinninga opp i spinninga. Jeg lærer ikke og jeg utvikler meg ikke. Og du? Det er faktisk mulig å være både spontan og fleksibel. Det er faktisk mulig å ha klargjort mange, mange, mange aktiviteter. Bare uten å sette trange tidsrammer på disse.

Hva med å fortelle hva vi har gjort i etterkant istedenfor at alt må fortelles i forkant? Det går vel an å gjøre ting som ikke står på en månedsplan, for så heller å fortelle i ettertid hva vi har gjort. På den måten så kan det hende at du også finner roen, og sammen skaper vi en harmoni. En harmoni som er alfa og omega for min trygghet og trivsel. Du vet, det som er grunnleggende for at jeg skal lære noe, samt utvikle meg. På denne måten rekker vi også innom de syv fagområdene fra rammeplanen, samt alt annet jeg har behov for. Forskjellen? Vi gjør det uten å stresse.

Det skulle kanskje ha vært flere voksne rundt oss, slik at det var lettere. Lettere for alle. Men man må bruke de ressursene man har. Det gjelder faktisk både for meg og deg. Og husk, jo yngre jeg er, jo mer er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt. På skolen er det litt omvendt. Barna må i større grad være de som tilpasser seg skolen og dens pensum. Og arbeidsmåtene som skolen legger opp til. Men det er en helt annen type pedagogikk. Den er bra den og, men for en helt annen aldersgruppe, i en livsfase med helt andre behov.

Ingenting er vel mer trivelig enn å kunne fortelle at vi har gjort det som stod på månedsplanen pluss litt til? Og det på en måte med kvalitet istedenfor å gå i forsvarsmodus der du må forklare hvorfor vi ikke rakk alt vi "måtte" ha gjort. For du? De planlagte aktivitetene er ikke alt. Småbarnspedagogikken er så mye, mye, mye mer. Det handler om å forstå hele mennesket, hele barnet, hele meg! Det handler om alle de stegene vi skal ta. Sammen. Uten tidspress og jag.

Det handler også om å synge mens vi skifter bleie. Det handler om at du setter navn på hvert enkelt klesplagg som vi sammen tar på meg når jeg skal gå ut. Det handler om at du har en kompetanse til å lese mitt kroppsspråk og mine følelser. Det handler om at du forstår meg. For gjøres tingene i for stort mangfold og i for raskt tempo, så løper du bare mens trafikklyset er rødt og jeg blir stående igjen alene. Vent til lyset er grønt, vær så snill kjære deg.

Men du. Da må du tørre å være litt usynlig. Du må tørre å stole nok på din egen kompetanse og hvilke behov vi barna faktisk har. Behov som ikke alltid kan fylles på en synlig plan, men som likevel er der. Behov som må dekkes underveis i aktivitetene, som de gode relasjonene og samhandlingene mellom meg og deg. Og mellom meg og de andre barna. Den gode samtalen underveis, og da mener jeg også det som uttrykkes gjennom smil og latter. Hverdagssaktivitetene. Ikke glem hvor viktige de er. Språk, sosial kompetanse og så mye, mye mer.

Leken sin verdi i seg selv. Og du? Om du greier å forklare til mamma og pappa hvorfor det er så mye verdi og utvikling i de tingene vi gjør, da er du heller ikke den usynlige pedagog lengre. Ikke du Petter og ikke du Anne. For dere i barnehagen er alle sammen litt pedagoger om dere bare tar dere tiden til det.

Slik at den summende lyden stopper.

Har du meninger om Stian Pedersens kronikk? Del i kommentarfeltet under.

Stian Pedersen havner til stadighet på barnehage.no sin Topp 10-liste med sitt unike syn fra barns perspektiv. Les flere av Pedersens svært populære kronikker på bloggen hans.

comments powered by Disqus

På forsiden