Hopp til innhold

Klarer du å se verden med barns øyne? De har en egenverdi i seg selv.

Foto: Istock

Til de voksne fra en seksåring

– Se meg gjennom mammas øyne.

Av: Blerta Pllana
04.06.2015
Barnehagelærer og mamma Blerta Pllana skriver ut fra barns perspektiv.
Privat

Mamma har sagt til meg at jeg er den beste gaven hun har fått i livet. Hun har også sagt at hver gang hun våkner på morgen at jeg er den første som kommer til tankene hennes, og da blir hun glad i hjertet sitt og føler seg veldig heldig fordi hun har meg. Det er masse mer hun har sagt, men jeg skal ikke si alt for det tar mang, mange sider. Og hver gang hun sier sånne ting til meg så blir jeg sååå glad og smiler et stort smil.

Jeg er kun seks år og går i første klasse. Jeg er heldig som har en lærer som jeg liker og synes er kjempeflink. Vi er mange seks- og sjuåringer i klassen vår. Vi er jo veldig forskjellige, men de fleste av oss er veldig nysgjerrige og spør en hel del masse. Det hender at vi glemmer å rekke opp hånda også. Til tider kan vi bli urolige. Jeg er klar over at det noen ganger kan bli litt for mye for læreren vår. Nettopp fordi at hun ikke kan svare til 15 seksåringer samtidig. På grunn av det vil jeg gjerne hjelpe dere med å hjelpe oss slik at alle får en fin dag.

Som sagt nå mange ganger, så er jeg seks år. Jeg liker oppmerksomhet og det skader heller ikke med en hel del kjærlighet! Jeg har behov for det. Og kjærlighet finner jeg i masse ting, men mest av alt i måten du snakker til meg på. Jeg kan ikke forklare helt hvordan, men jeg merker det. Jeg finner kjærlighet i måten du kommer til meg på, og hjelper meg med det jeg trenger hjelp til. Når du tar deg tid til å snakke med meg om ting som ikke er viktig for deg i det hele tatt, men du gjør det for min skyld.

Jeg vet at vi er mange, du har en jobb å gjøre og du kan ikke gjøre alle disse tingene med meg hele dagen, men du kan vel gjøre dette en gang iblant? Det tar ikke så lang tid og det gjør at jeg føler meg sett og hørt. Jeg liker det når de voksne sier noe fint til meg. Tenk hvis alle voksne hadde tenkt på det og sagt noe fint til oss hver dag? Da tror jeg at vi hadde levd på det hele dagen. Det trenger ikke å være mye, men sånne små ting som; så fin du var på håret i dag, kul genser du hadde, så flink du var. Det tar hva? Fire sekunder å si det til hver av oss, så til sammen la oss si at det tar fire til fem minutter, men det forbedrer alt det vi gjør gjennom dagen. Jeg har hørt de voksne si; det er mye bedre å forebygge enn å helbrede.

Det hender også at jeg gjør ting som jeg ikke burde, ting som ikke er så fint å gjøre, til og med dumme ting. Noen ganger gjør jeg det bare for moro skyld, og jeg synes det er gøy fordi noen av vennene mine ler av det og da tenker jeg: Dette likte de, de kommer til å like meg og de kommer til å ville leke med meg enda mer hvis jeg gjør enda sprøere ting, og så hender det at noen får vondt på grunn av det jeg har gjort. Da får jeg tilsnakk. Det hadde kanskje vært lurt at de prøvde å finne ut først hva den egentlige grunnen var til det som skjedde, også jobbe med det i stedet for å bli småsint og angripe meg. Fordi noen ganger jeg mener bare å leke og så skjer det et uhell. Dere må ikke tro at jeg vil at andre skal få vondt på grunn av meg. Jeg ville aldri skadet noen med vilje. Tvert imot, jeg liker å hjelpe andre.

Jeg liker også det når de voksne spør meg om å gjøre ting fordi da vet jeg at de har tillit til meg. Vi holder på å lære å være trygge på oss selv, så ting kan også skje hvis det oppstår sånne situasjoner der hvor jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre og føler meg usikker eller utrygg.

Det hadde også vært fint hvis de var litt mer tålmodige med meg fordi jeg ikke klarer helt å sette ord på alt. Når dere spør hvorfor, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si og jeg må si noe siden de spør så mange ganger, og da er det så lett å si: Fordi? Da skjønner du, og da blir de litt irriterte. Da opplever jeg at hele verden er mot meg, jeg opplever det slik at jeg gjør bare dumme ting, at jeg er slem. Dermed, så fortsetter jeg med det, jeg føler at jeg må siden alle rundt meg forventer det. For barn lever gjerne opp til forventningene fra dem rundt.

Jeg blir veldig lei meg hvis jeg får kjeft foran vennene mine. De bruker det mot meg i senere anledninger og jeg får skylden for alltingen. Selv når jeg ikke er til stede i det hele tatt. Det gjør ganske vondt inni meg.

Jeg prøver å lære å tenke på konsekvensene av det jeg gjør før jeg gjør det, men så hender det at jeg glemmer det. Og når det skjer så vil jeg gjerne at du skal minne meg på det, på en vennlig måte. Det er da det går inn. Når jeg opplever at voksne angriper meg, føler jeg at de ikke forstår meg, og da er det så lett for meg å ta på meg den frekke-tøffe masken. Det er da alarmen slår seg på inni hodet mitt og da hører jeg ingenting av det de sier. Så det hjelper ikke meg så mye. Noen ganger vet du, når det er små ting, så er det kanskje litt lurt å prøve å overse det. Hemmelige avtaler er heller ikke så dumt kanskje, sånn som for eksempel hvis jeg blir veldig urolig i timen, så kan vi ha en avtale at jeg går ut og løper en runde rundt skolen slik at jeg får brukt noe av energien min, fordi du skjønner jeg har litt mye energi og jeg vil gjerne bruke det på riktig måte. Men da trenger jeg hjelp av de voksne, på den måten så går det ikke utover alle andre rundt meg.

Vær så snill, og tenk på det at jeg holder på å lære her i verden, tenk deg det, jeg kan jo laaaangt mindre enn en dråpe. Jeg er sikker på at du vet alt dette her, men jeg vil bare minne deg på det, akkurat slik jeg trenger å bli minnet på ting hver gang det trengs, helt til en vakker dag, da jeg blir stor gutt og blir stolt av alle som har lært meg opp, blant annet min første lærer.

comments powered by Disqus

På forsiden