Hopp til innhold

Nærhet til barna og leken er viktig.

Foto: Istock

Lek gjennom tilrettelegging

- Hvor ofte stopper man en invitasjon til lek? spør Erle Sellevåg. Hun mener barnehageansatte må ta leken på alvor.

Av: Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage
19.10.2015
Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage

Lek er et viktig og populært tema i barnehager rundt om i landet. Lekens egenverdi, lekens betydning, listen fortsetter.

Barn er lekende vesener. Alt skjer gjennom leken. Man lærer, uttrykker, bearbeider, utvikler alle sider ved seg selv, for å nevne noe. De ansatte skal kunne leke på barnas nivå, og aller helst kunne noe om ulike typer lek. Faglig har man forventninger og måloppnåelse innen rollelek, konstruksjonslek, sanglek, motorisk lek og så videre. Lek er viktig, punktum.

Det har ikke alltid vært sånn. Fokuset på lek er et populistisk nåtidsfenomen. For ti år siden lekte barn fremdeles. Men læring skjedde gjerne ved siden av lek. Lek var ofte uten deltagelse fra voksne.

Man skal også skape et godt miljø for lek. Det skal innby til inspirasjons og undring blant barna. Dette er viktig.

Men som pedagog har jeg et fokus som er meg besatt, nemlig tilrettelegging gjennom lek. Det er en absurd tanke at man rommer en avdeling med eksempelvis tjuefem barn mellom tre og seks år. Der forventes det at alle skal spise på samme tid, gå på do på samme tid, delta i samling på samme tid, kle på seg på samme tid. Hvor er enkeltindividets behov?

Lille Emma knuffer i pedagogen som prøver å ha en stillestund med de ti barna hun har i sin gruppe, betyr det at Emma ikke har god konsentrasjonsevne? For det skjer jo hver dag. Eller inviterer Emma til lek? Hun vil jo leke apekatt, og putene som pedagogen har lagt ned er jo trærne apene skal hoppe frem og tilbake i.

Og hva med Sander, som absolutt ikke vil kle på seg å gå ut. Han nekter. Pedagogisk leder vurderer å ta dette opp med styrer, for det skjer jo hver dag. Skal man søke lavterskel på ham? Gutten har store utfordringer med å takle overgangssituasjoner. Eller kunne han tenkt seg å leke inne på dukkerommet etter lunsj i stedet for å gå ut?

Så har vi Martine da, som aldri kan sitte stille ved lunsjen. Maten kastes på, pålegget får ikke ligge i ro, stolen vipper. «Sitt i ro, Martine. Dette sier vi til deg hver dag». Men Martine ser for seg en verden av muligheter for lek foran seg. Hvitosten er et flyvende teppe, stolen vipper hun på for den beveger seg da i takt med det flyvende teppet.

Sånn kunne man fortsatt inn i evigheten. Poenget er, hvor ofte stopper man barns medvirkning til lek? Hvor ofte stopper man en invitasjon til lek?

Det er klart, man klarer ikke å tilrettelegge for tjuefem enkeltindivider til enhver tid. Barn har godt av å forholde seg til andres behov, barn har godt av tydelige grenser. Men kan vi finne en gylden middelvei?

Kan Sander få slippe å gå ut av og til, for å få leke på dukkerommet? Kan hvilestunden til Emma av og til forvandle seg til en jungellek?

Og ikke minst, kan man bekrefte Martine sine følelser under lunsjen. «Martine, nå ser jeg at du har veldig lyst til å leke flyvende teppe med osten din, det ser kjempe gøy ut, men nå skal vi sitte fint å spise ferdig maten, så kan meg og deg leke flyvende teppe etterpå». Viktigste av alt, den voksne leker flyvende teppe etterpå. Oppvasken kan vente.

Da føler disse tre barna at de blir sett, forstått og tatt på alvor. Og kanskje da, takler de bedre et «nei», eller» en annen gang», når det virkelig er slik at Sander må kle på seg å gå ut.

Da tenker kanskje barnet at den voksne sa jo ja for noen dager siden, hun hadde gitt meg muligheten om hun kunne.

Gi barn muligheter til spontan lek, til lek på deres initiativ. Forstyrr ikke alltid lek på grunn av rutiner som «bare er sånn». Det er mange hensyn å ta, begynn i det små.

For hva er det vi skal rekke i barnehager, hvorfor jages vi av tiden? Vi har god tid, om vi tilrettelegger godt.

Som sagt av Astrid Lindgren:

Jeg skulle ønsker at dagens barn lekte mer enn de gjør. For den som leker som liten får en rikdom inni seg som man kan øse av hele livet. Man bygger opp en varm, hyggelig verden inni seg. En verden som gir styrke om livet blir vanskelig. Et sted man kan ty til motgang og sorg.

Hvordan kan man vise barna at men tar leken på alvor? Del dine meninger i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden