Hopp til innhold

Utestenging og mobbing kan får alvorlige konsekvenser og det er de voksnes ansvar å se hva som egentlig foregår.

Foto: Istock

- Ser du meg?

Hva med de sårbare barna? Spør Erle Sellevåg. De sinte barna, de uttrykksløse og de som aldri sitter rolig, de tause. Ser du dem? Og har du kompetanse til å vite hva som må gjøres?

Av: Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage
15.10.2015
Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage

Se meg kjære voksen. Se meg for den jeg er. Se mine signaler jeg sender til deg. Se hva jeg mangler, og prøv å gi til meg.

Hjemme er det mørkt, men lyset er på. Leveres av mor eller far, med tunge skuldre. Når jeg er hos deg kjære voksen, trenger jeg deg. Gi meg din varme, din lek og din tro. Tro på meg som menneske i blomst i ditt fang.

Alle er ikke slik som jeg. Mange har det godt. Men oss det gjelder, vi trenger deg. Du gode voksen, jeg strekker deg min hånd.

Barndommen. Hva forbinder man med dette ordet? De fleste ville gjerne svart trygghet, glede, kjærlighet, forutsigbarhet. De fleste. Men hva da med barna som ikke opplever dette. Disse barna som i voksen alder ser tilbake på sin barndom med sorg, lengsel, skuffelse, sinne. Hvem har ansvaret for disse barna?

Vi som jobber i barnehage er gode på å se individet, støtte opp under barn som er i utvikling, lære fra oss, skape trygghet, for å nevne noe. Men så var det dette barnet da, som er så sinna i overgangssituasjoner. Som er så uttrykksløs i konflikter med andre barn. Som ikke klarer å sitte i ro i samlingsstunden. Som personalet ser det er «noe med».

Hva er det med dette barnet?

Det går tid, barnet skiller seg ut. Skal man sende en bekymringsmelding? Det drøftes, det tar enda mer tid. Skal man melde barnet opp til PPT? Det tar tid.

Tiden går. Barnet snakker ikke om situasjonen hjemme, språket er ikke helt på plass enda. Da kartlegger man. Det tar tid.

Mens denne tiden går, hvordan har dette barnet det egentlig hjemme? Slag, kjeft, utrygghet, mamma er beruset denne lørdagen også.

Så kommer mandagen, personalet tar imot igjen. Samme negative sirkel starter. Magefølelsen øker hos enkelte i personalet. Men man prøve å tilrettelegge. Dagtavle er på plass, det kommer en spesialpedagog og skal observere språkutviklingen. Barnet utvikler seg ikke i takt med alderen heter det i den pedagogiske rapporten. Barnet er fokuset.

Men hva med foreldrene da? De er jo så hyggelige. De ser utfordringene barnet har. De henter og leverer barnet hver dag. Fasaden er fin nok den.

Man så ikke lille Martin som ropte etter hjelp. Lille Martin som gjemte seg på rommet sitt alene, i frykt for hva mamma eller pappa ville gjøre. Lille Martin som aldri visste hva som møtte ham når han kom hjem, forutsigbarhet, hva er det? Lille Martin som ble forvirret. Hvorfor er de voksne i barnehagen så grei mot meg og hjemme er ingen glad i meg? Da slår lille Martin, han blir sint, redd og utrygg.

Hvor ofte tar man opp dette temaet i barnehagen man jobber i? Har hele personalet kompetanse nok til å oppdage de sårbare barna? Forskning viser at det er helt nødvendig å ha denne kompetansen for å kunne hjelpe barna. Samfunnet ser ut til å utvikle seg i en retning hvor institusjonene blir større, man skal romme flere barn, for å få mer inntekt. Det vil si at sjansene for at man er i kontakt med et eller flere barn som har det vanskelig hjemme, øker. Ser man de da? Tørr man stille det spørsmålet?

Det er ikke slik at man skal spille detektiv og ha et utrettet fokus på det negative i en barnegruppe. Barn må få være barn, sier de.

Men det handler om øyet som ser. Det «trente øyet». Det handler om pedagoger og pedagogiske medarbeidere som tar samfunnsansvaret på alvor. Engasjerte voksne som er barnas trygge havn. Flertallet har nok en lykkelig barndom. Men ser man tilbake på et langt yrkesliv når man selv har nådd pensjonsalder, og føler at man har gjort sitt ytterste for å være tilstede for alle barn, særlig de som trenger det mest, ja da har man gjort jobben sin. Har man meldt ifra når man har oppdaget eller følt at det var noe med det barnet. Ja da har man gjort jobben sin.

Stol på magefølelsen og søk lærdom om temaet. Vi har ingen barn å miste.

Flere av Erle Sellevågs tekster og meninger kan du lese her: enpedagogstanker.blogg.no.  Du finner henne også på Instagram under navnet "pedagogensskriblerier".

Har din barnehage kompetanse til å hjelpe de sårbare barna? Si din mening i kommentarfeltet under.

comments powered by Disqus

På forsiden