Hopp til innhold
Kurt-Ivar Morsdal (ytterst til høyre) var med på å starte den aller første utebarnehagen i Irland i 2013.
Iris Lyngmo

Naturen – et siste fristed

– Når man allerede før skogsturen har planlagt hvilket innhold barnas naturinntrykk skal ha og hvilken læring som er viktig, har vi havnet i feil pedagogisk retning, skriver barnehagelærer Kurt-Ivar Morsdal.

Av: Kurt-Ivar Morsdal, barnehagelærer
04.12.2015

Jeg kommer med et pedagogisk «nødrop»:

Se opp for den akademiske virkeligheten barnehagebarn utsettes for!

Barnehagesektoren flommes over av krav, materiell og kartleggingsverktøy som blant annet skal tilfredsstille regjeringen, Pisa-undersøkelser, skole hvor barna er blitt forsøkskaniner og pedagogene påtvunget til å være den utøvende makt.

Vi får høre at norske elever er for dårlige i blant annet matematikk og lesing. Derfor må vi som jobber i barnehagen i større og større grad ta i bruk nyutviklet materiell, pedagogiske opplegg/aktiviteter, samlinger, lekende læring, målstyrt lek med mer.

Det virker som om det har etablert seg en hypotese i vår sektor som sier: Tidlig innlæring av fagkunnskap i barnehagen vil tette kunnskapsmangelen elevene har når de går ut av grunnskolen.

Disse pedagogiske verktøyene brukes både ute og inne, hvor de barnehageansatte oppfordres til å utnytte barnas lek og aktivitet til å få et innhold med en pedagogisk mening, helst med gjentagelse og kontinuitet som kan synliggjøres i planer og evalueringer.

Det argumenteres med at leken må ha retning og mening og at ambisjonen er «Vi vil noe» og «Vi skal få til noe». Leken skal etter min mening ikke styres i en retning eller ha et mål, men eksistere og utvikles i kraft av sin egenverdi. Lek skal ikke ha restriksjoner eller spesifikke mål som skal styres av voksne, men heller utvikle seg med bevisste og observante voksne, som er veiledere og støtte til barna.

Jeg er ikke imot aktiviteter eller samlinger som fremmer fagområdene eller andre formål, men jeg stiller kritiske spørsmål til mengdetreningen som barna utsettes for og hvor den utføres.

Hvorfor kan ikke barn få lov til å være barn, i hvert fall i barnehagen? Hvor er det blitt av den utøvende kompetansen til pedagogene, som griper tak i barnas impuls og innspill, hvor leken har en egenverdi?

Det siste som fikk pedagogen i meg til å fortvile, var at nå skal også naturopplevelsene bli brukt som et verktøy for mer læring av alt det som noen voksne mener barn lærer for lite av. For meg, som har brukt naturen som opplevelsesarena for barn i en årrekke, ble dette en merkelig pedagogisk virkelighet. Jeg illustrerer med dette eksempelet:

Vi skal gå tur i skogen med en barnegruppe. Der er det på forhånd laget en skriftlig plan hvor motorikk og matematikk skal være i fokus. Det skal lekes en «regellek» (sisten) og medbrakt er «mattesekken» som har til formål å lære barn om størrelser, mengde, form og så videre.

Barnehagelærer Kurt-Ivar Morsdal, har vært pedagogisk ansvarlig for en utegruppe de siste ti årene og er foredragsholder innen kosthold/ernæring og sansemotorikk.
Privat

Naturen er for meg til for å nytes og sanses uten at voksne (i beste mening, selvfølgelig) skal definere innholdet for barnas opplevelse. Barn burde heller få bruke lang tid til å undersøke naturen. Da burde det heller stå i planen: I dag skal vi bruke TID i naturen.

Når man allerede før skogsturen har planlagt hvilket innhold barnas naturinntrykk skal ha og hvilken læring som er viktig, er man etter min mening havnet i feil pedagogisk retning. Nå vil nok noen påstå at jeg overdriver men det er ingen tvil om at et kritisk blikk på en utvikling som nevnt over er berettiget.

Dette gjelder også voksnes velmente innblanding i barns frie lek. Et typisk eksempel på dette er at når barn leker med pinner eller steiner, defineres dette ofte som matematikk ved at voksne ser muligheten til å komme med sine fag-pedagogiske spørsmål: Oi, hvilken pinne er lengst? Skal vi telle steinene?

Dette gjøres uten observasjon eller refleksjon hvor man stiller spørsmålene: Hva er det barnet leker her? Hva kan jeg bidra med for å utvikle leken?

Barn skal selvfølgelig ha en hverdag i barnehagen som er variert og allsidig, og dette gjelder også planlagte aktiviteter/opplegg som har et klart definert mål, men jeg ønsker noen «frisoner», slik som aktivitet i naturen. Dette fordi naturen er så grunnleggende viktig og individuell for oss mennesker.

Vi lever i et samfunn hvor vi beveger oss bort fra naturen. Vi lever i et samfunn hvor stress og «jag og mas» er en naturlig del av en vanlig hverdag, både for barn og voksne.

Enkeltindividet er stadig i større fokus og det er viktig å være best og komme først frem. Hvor man kan mobbe på internett uten konsekvenser. Hvor vi ikke lenger trenger å være fysisk sammen med venner. Hvor sofagenerasjonen er et begrep og livsstilsykdommer er i fremmarsj.

Naturopplevelser sammen med andre kan kanskje forebygge en slik utvikling?

Min erfaring er at barn utvikler en fantastisk fantasi og innlevelse når leken får fritt spillerom, og ikke for ofte hemmes av de voksnes velmente innspill. Vel å merke med bevisste og observante voksne til stede. Når barn derimot bruker sine subjektive erfaringer og «her og nå-opplevelser» og drar de voksne inn i deres verden, blomstrer også undringen, spørsmålene og læringen på en naturlig måte.

Bør ikke naturen få være et «fristed» for barna, hvor barn kun er barn?

Jeg har vanskelig for å skjønne hvorfor man som voksen må ødelegge øyeblikkene som er her og nå og kun i nuet, hvor hovedfokuset burde vært barns opplevelser, undring, sansemotoriske aktivitet, og ikke det forhåndsplanlagte.

Voksenrollen er etter min mening å tilrettelegge for slike opplevelser og muligheter, være veiledere, vise omsorg, være anerkjennende og støtte barnets individuelle undring og konkrete erfaringer, uten et faglig bakteppe, men av felles nysgjerrighet og genuin interesse.

Ut fra denne pedagogiske tilnærmingen vil evalueringen i etterkant være særdeles viktig. Hvor fokuset er på hva vi faktisk har gjort, og knytte disse opplevelsene og erfaringen opp mot fagområdene.

Naturen har stor tiltrekningskraft og effektene av å frigjøre seg fra det planlagte vil blant annet være:

Humørfylte og livsglade barn. Lite eller ingen mobbing og konflikter. Alle leker med alle (situasjon fremfor person, er i fokus). Hjelpsomhet og omsorg er fremtredende. Aktivitetsnivået er høyt. Fantasien og kreativiteten er stor. Rolleleken er variert. Språket er variert og tydelig. Nysgjerrigheten og undringen er sterk. Barna har stort pågangsmot. Barna utvikler sin sansemotoriske funksjon. Barna blir «robuste» og utvikler kompetanse på egen risikovurdering.

Arne Næss som gav filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv, hadde et viktig poeng når han sa:

Jeg driver ikke vitenskap når jeg ser på skyer og trær. Da er det opplevelsen som teller.

comments powered by Disqus

På forsiden