Hopp til innhold

– Små venner har ingen grenser, de er ikke rammet av fordommer, skriver Erle Sellevåg.

Foto: Istock

Små venner

– La oss skape rom for å være voksne som sitter på gulvet og ser og beundrer, lærer av og støtter våre små venner, skriver Erle Sellevåg.

Av: Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør
14.12.2015
Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør.

Deeer! De roper, løper mot døren. Der kommer lille Stine i barnehagen. Man kan beskue fem toåringer som lyser opp, klapper i hendene. De er oppriktig glade for å se hverandre. Hver dag.

Deres vennskap skiller seg fra voksnes vennskap. Det er ubetinget, kan det virke som. Ja, barna på småbarnsavdelingen biter, lugger og skubber hverandre. Men dag etter dag, er de like glade for å se hverandre.

Små venner har ingen grenser, de er ikke rammet av fordommer. De er venner tross hudfarge, religiøs bakgrunn, funksjonsevne og sosial bakgrunn. Deres vennskap er ekte.

Vi har mye å lære av våre små venner. Det handler mye om hva vi voksne kan gi barna av muligheter for å utvikle vennskap. Det handler om å legge til rette for gode sosiale rammer, med et innbydende lekemiljø. Men det er ikke alt.

Hvordan snakker de sammen, de har jo ikke språk? Studer en gjeng med ettåringer, og du får oppdage et språk rikere enn vårt eget som voksen. De utveksler blikk, bevegelser og berøringer som taler et tydelig språk. Et lite stryk når noen har fått vondt, et gledeshyl som starter en lek, et blikk som bare to små venner forstår, men som forteller så mangt mellom dem.

Vi må passe på å ikke fortolke deres vennskap for mye. Det skal få være ekte, spontant og deres eget. Man kan gjerne legge planer og ha meninger om hvordan man skal legge til rette for sosial kompetanse, men det er noe så uskyldig ved deres egne vennskap. Det kan man aller helst bare se på og beundre.

Man skal ikke alltid bryte inn i konflikter, la dem løse det. Man skal ikke alltid sette ord på handlinger, la dem erfare. Man skal ikke alltid sette seg midt i en god lek, la dem nyte hverandres selskap.

Selv er jeg opptatt av å være deltagende i lek, kanskje i overkant mye. Men skal vi også lære oss å beskue og lære av barna vi er så glade i, som vi har ansvar for på dagtid? Jeg tror det er sunt.

For eksempel under et måltid: Kan man legge til rette for noen måltid hvor samtalen til våre små venner er i fokus? For der skjer det mye magisk, hvis man noen ganger ser bort fra at de på død og liv skal smøre all maten selv. De danner vennskap rundt bordet. Der er det (forhåpentligvis) ro, der kan de prate sammen på sitt vis. Og er du heldig blir du invitert inn i samtalen.

La oss skape rom for å være voksne som sitter på gulvet og ser og beundrer, lærer av og støtter våre små venner. De gir av hele seg selv, tilgir fortere enn de fleste, er ærlige som få. Og er du heldig, får du være vennen deres, du og.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden