Hopp til innhold

Mona Nicolaysen på Utdanningsdirektoratets kvalitetskonferanse i Bergen. Nicolaysen er barnehagelærer og selverklært pedagogista.

Foto: Trine Jonassen

– Barnehageansatte må lære seg å dele

– All refleksjon skal bunne ut i praksis, sier barnehagelærer og selverklært pedagogista Mona Nicolaysen.

Av: Trine Jonassen
30.09.2016

Hvordan kan pedagogisk dokumentasjon bli et verktøy for å utvikle barnehagen som lærende organisasjon både for barn og ansatte? Jo, ved å dele. Dele tanker, refleksjoner og meninger.

Det handler om å koble den pedagogiske dokumentasjonen opp mot praksis, teori og mandatet som myndighetene har gitt barnehagesektoren.

– Vi skal ikke gå ut av en refleksjon uten at det ender i noe praktisk som kommer ungene til gode, sier barnehagelærer og selverklært pedagogista, Mona Nicolaysen.

Hun har ansvaret for å utarbeide Utdanningsdirektoratets (Udirs) nye støttemateriell om pedagogisk dokumentasjon i barnehagen.

Kollektiv læring

– Om barnehagepersonalet reflekterer kun fordi det er så himla kjekt å snakke sammen, kan man gjøre et annet sted, sier Nicolaysen strengt.

– For det er når vi klarer å sette dette inn i et system, at det blir en forlenget arm ut mot ungene. Vi skal gå fra individuell praksis til kollektiv læring og i all pedagogisk dokumentasjon, skal dette presses nedover til barna. Pedagogisk dokumentasjon skal bidra til at barnehagen blir en lærende institusjon for barn og voksne. Det skal bidra til en god hverdag for barna hver dag, dag ut og dag inn, sier Nicolaysen.

Da må det ligge noen verdier i bunn, for å si det sånn. For pedagogikk bygger på verdier og et barnesyn der barn anerkjennes som subjekter, og et læringssyn der barn anses som aktive i egne og andres læringsprosesser.

Om de ansatte bestemmer seg for hva de vil tenke på forhånd, blir det ikke noen god refleksjon av det. De må være åpne. Når de alltid vet svaret er det mye vanskeligere å gi rom for barns medvirkning.

– Om vi tenker at det er vår jobb å formidle læring, vil ungene i beste fall sitte og ta i mot. Men om ungene får delta, lærer de innenfra. De lærer noe om verden rundt seg. Pedagogisk dokumentasjon er nært forbundet med medvirkning, utforskning, danning, sier Nicolaysen.

Den vanskelige dokumentasjonen

Hun var en av foreleserne ved Utdanningsdirektoratets konferanse om kvalitet barnehagen i Bergen forrige uke, og snakket varmt om å lære seg og dele sine refleksjoner.

Det er viktig å reflektere over en hver situasjon med et åpent sinn. Ingen barn er typiske, og tenker du at de er det, så blir både de og vi sånn, mener pedagogistaen.

– Det er en stereotypisk tenkemåte som farger oss som pedagoger.

Å dele tanker og refleksjoner er så viktig spesielt i barnehagen fordi det er når vi ser ting ulikt at vi forstår mer av verden rundt oss. Det er fordi vi er forskjellige at vi kan øke forståelsen av det som skjer i barnehagen.

– Også mellom barn. Gjennom refleksjon kan barn utvikle seg i møte med andre barn. De får andre tankerekker og gjør ting annerledes. En sterk delingskultur er en forutsetning for kollegialt utviklingsarbeid, sier Nicolaysen.

Vanskelig å dele

– Hver gang vi blir overrasket over hva barn kan, har vi gjort en dårlig jobb. Da har vi undervurdert barns kompetanse. Ha i bakhodet når du reflekterer og dokumenterer, at vi er farget av eget liv. Vi er ikke nøytrale, og når vi skal reflektere skal det også speile pedagogens utilstrekkelighet. Alt vi ikke kan. Men via delingskultur og felles refleksjon, blir vi bedre og barna får en bedre og mer interessant hverdag.

Det er viktig å huske at dokumentasjon er en prosess og ikke et produkt. Pedagogisk dokumentasjon handler ikke om å bevise noe. Barnehagen dokumenterer ikke for å vise hva som har skjedd, men for å åpne opp for å tenke tanker sammen og utvide sitt perspektiv. Nicolaysen mener at dokumentasjon er nødvendig for å skape en god delingskultur.

– Vi kan legge noe på bordet og reflektere sammen. Refleksjon er en kjærlighetsfull gave du gir til gruppa. Så reflekterer de og gir gaven tilbake. Ofte sier man at alle må bidra, men så klarer ikke alle det med det samme. Men har vi en kultur der vi snakker med sidemannen først, kommer kanskje tankene.

Det starter i barnegruppa

Arbeidet i barnegruppa skal alltid presse oppover i organisasjonen.

– Ønsker man å drive en pedagogisk virksomhet må det som skjer i barnegruppa være utgangpunktet for det vi driver med. Om ikke refleksjon blir praksis har det ingenting å si for ungene. For å si det slik; ikke tegne for å skjule, men fordi det påvirker hvordan sidepersonen tegner.

Refleksjon og dokumentasjon handler om å sammen prøve å få øye på barns strategier for læring. Hensikten er ikke å forandre barnet, men å bidra til forandring i omgivelsene slik at man treffer alle barna i gruppen på et punkt.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Lov å ombestemme seg

– Etter hver refleksjon skal vi tolke det vi holder på med. Vi kan ta feil valg, og da vil vi merke at ungene ikke biter på. De korrigerer oss. Da kan vi ombestemme oss i stedet for å stå på vårt. Selv om vi er redde for å gjøre feil, må vi reflektere, ellers er det bortkastet. Dokumentasjon skal synliggjøre praksis, mens pedagogisk dokumentasjon skal sette praksisen i bevegelse.

Også må du spørre deg; dokumenterer barnehagen for å vise fram noe eller fordi dere holder på å utvikle noe? For hensikten med pedagogisk dokumentasjon er å skape en lærende institusjon for ansatte og barn. En lærende organisasjon må utvikle seg eller er det ikke noe framdrift.

– Vi kan ikke akseptere stillstand i barnehagen. Vi må legge til rette for situasjoner det barnets hjerne spraker litt, der de blir litt klokere alene eller sammen med andre.

For det er refleksjon på sitt beste.

Hvilke erfaringer har du med deling av refleksjon og dokumentasjon i barnehagen? Del i kommentarfeltet under eller i saken på Facebook.

comments powered by Disqus

På forsiden