Hopp til innhold

Erle Sellevåg er avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør. Hun er også utdannet migrasjonspedagog.

Foto: Trine Jonassen/Istock

Å skape spesialpedagogiske behov

– Har dere spurt dere selv hva har dere har gjort for dette barnet, før dere henviser til PPT? Kan det hende at det er de voksne i barnehagen som skaper et spesialpedagogisk behov hos barnet? spør Erle Sellevåg.

Av: Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør
11.10.2016

Vi er blitt flinke til å se de sårbare barna. Vi er flinke til å sette fingeren på hva som kan være «galt» med et barn. Er det lærevansker, språkvansker, er det ADHD, er det avvikende sosial adferd, er det er barn som ikke takler overganger? Er det noe hjemme, er det far som ikke er tydelig nok?  Du fyller ut observasjonen; barnet mestrer ikke, ikke, ikke, ikke. Vi kartlegger, fyller ut TRAS og/eller allemed, barnet «scorer» dårlig. Skal man henvise til PPT? Hva gjør vi for å hjelpe dette barnet?

Sånn går møljen. Spesielt innen et voksent fellesskap som bekrefter ovenfor hverandre hvor slitsomt dette barnet kan være, man akker og sukker; stakkars, det kan ikke være lett å være hun. Det må jo være slitsomt.

Det handler gjerne om lille Stine. Hun har et avvikende blikk, hun strever med å holde fokus. I samlingen sitter de femten barn, de skal trekke sangkort og synge. De skal lese en bok. Dette har pedagogisk leder planlagt i sin ubundne tid. Stine ruller, hun vil vekk. Hun vet at boken kommer, det er så kjedelig. I løpet av de ti minuttene samlingen har pågått har Stine fått nei fem ganger. De voksne himler med øynene, trekker henne til side; hvis ikke du kan sitte stille, må du gå fra samlingen.

Samlingen er over. En av de voksne sier; nå skal vi kle på oss og gå ut, husk fleece, lue, og regntøy, støvler også. Og gå på do først, husk å vaske hender. Stine er allerede under benken i garderoben, der ligger hun og tuller seg. De voksne blir frustrerte. Stine blir kledd på, best å få henne ut først så ikke hun forstyrrer de andre.

Puh!

Hva trenger Stine? Hun er omringet av voksne som ser et problem. Pedagogisk leder har diskutert med styrer, det er på tide å henvise til PPT, hun kan jo ikke fokusere.

Men har man stilt seg spørsmålet, hva har vi gjort for dette barnet?

Mange problematiserer adferd hos barn uten å se på hva barnet har behov for i sin hverdag? Fint kalt; avdelingen skaper spesialpedagogiske behov.

Dette kan illustreres ved å snu på situasjonen som handler om Stine:

Lille Stine som har et avvikende blikk, hun strever med å holde fokus. Men i barnehagen til Stine synes ikke dette tydelig. I samlingen sitter Stine med fire andre barn. De skal synge og danse, bruke instrumenter også. Dette krever ikke så mye av Stine som sliter med å fokusere og bruke språket aktivt, dans og musikk samler dem alle, her kan Stine delta uten å måtte sitte i ro. Hun mestrer det, hun gleder seg. Det er jo samme sangen og samme dansen de alltid bruker, dette kan Stine.

Så skal de høre en historie. Pedagogen drar frem den spennende kofferten. Inni der ligger alle dyrene. Pedagogen forteller og barna ser historien utfolde seg gjennom dyrene i kofferten. Stine vet hva den handler om, hun liker spesielt sjiraffen.

Når samlingen er over peker den voksne på dagtavlen på veggen. Hun sier; nå skal vi ut. Vi går først på toalettet, så kler vi på oss regntøy. Bildene viser hva Stine skal gjøre, hun ser også at etter utetiden er det tid for lunsj, så innelek og frukttid.

Slik blir Stine trygg, hun trenger ikke å bruke energi på misforståelser.

Hun er omringet av hjertevarme voksne som ser hennes behov for forutsigbarhet, trygghet, visuell kommunikasjon, tydelighet, samt at hun omringes av et rikt språkmiljø.

Og vipps; magi - som barna sier. Så trenger gjerne ikke Stine å henvises til PPT. Hun har alt hun trenger i det trygge miljøet hun er i hver dag.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Satt på spissen - men er vi flinke nok til å «utrede» vårt eget miljø på avdelingen før vi ser på årsaken til at enkelte barn sliter? Skaper man spesialpedagogiske behov? Jeg tror det, gjerne ikke bevisst, men gjennom et miljø som ikke er tilpasset barna som har behov for ekstra trygghet og støtte. Er det fysiske rommet lagt til rette for barna? Er de voksne flinke nok til å skape et rikt språkmiljø? Bruker vi visuell og non-verbal kommunikasjon godt nok? Går vi i oss selv først og fremst? Det er klart at mange barn har behov for spesialpedagogisk støtte uavhengig av alt dette, men mange sin hverdag blir nok lettere dersom miljøet endres.

Til ettertanke.

Flere av Erle Sellevågs faglige betraktninger kan du lese om på bloggen hennes; En pedagogs tanker.

comments powered by Disqus

På forsiden