Hopp til innhold

Barnehagen må ta hensyn til de stille barna og følg dem ekstra opp.

Foto: Getty Images

– Er du stille, så er jeg stille

– Det finnes mange grunner til at barn er stille, og mange grunner til at de voksne som de møter i barnehagen, ikke skal være stille tilbake.

Av: Barnehagelærer Janne Winjor
22.11.2016

Å være én blant mange kan være deilig, men også vanskelig. For barn i barnehagealder, gjelder også dette. De er en av mange, hver dag, mange dager i året. Det er oftest bra, men det som kan bidra til å gjøre det mindre bra – er hvis du er stille.

Kanskje Joel på fem er stille av natur, eller kanskje han ikke liker å gjøre noe ut av seg. Eller er Joel født i et annet land, så hans første møte med barnehagen i en alder av fire, var hans første møte med det norske språket? Det finnes mange grunner til at barn er stille, og mange grunner til at de voksne som de møter i barnehagen, ikke skal være stille tilbake.

Forskning viser at stille barn møter stille voksne i sin barnehagehverdag. Hvorfor er det sånn? For å sette lys på dette, så tror jeg vi må se på hvordan en dag i barnehagen kan fortone seg.

Joel er stille og har alltid vært det. Han har en storesøster og en liten bror. Når Joel er hjemme så prater han, men fortsatt så lavt at mamma nesten ikke hører ham. Han liker å sitte alene med perlene sine eller bygge klosser hvor bilene får parkere. Mammaen og pappaen til Joel møttes i Skottland, hvor de studerte. Joel sin mor er opprinnelig fra Norge, men har bodd hele sitt liv i Skottland. Fra han ble født var Joel rolig og bedagelig. Det blir tidsnok liv i stua, som med storesøster, tenkte foreldrene.

Måneden etter at han fylte fire år, var de på plass i Norge og i nytt hus. Årene hadde gått og mor hadde vært hjemme med Joel, som nå også var blitt storebror.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Mammaen og pappaen til Joel gruet seg til barnehagestart, for han var fortsatt beskjeden, stille og trivdes mest for seg selv. Barnehagen svarte at dette går seg til, og her vil han få venner. Dere skal se at han vil blomstre!

Joel ble tatt godt i mot av de ansatte og barna, og flere viste interesse. Men Joel gjenga kun stillhet og tomme blikk ned i bakken. Han smilte når andre tøyset, men så fort noen spurte om han ville være med, så var han tilbake til ”sin egen lekekrok”. På avdelingen til Joel er det mange barn. Barn med foreldre av minoritetsbakgrunn, barn med særlige behov, og barn som passer perfekt inn i en A4-standard. Som bare er blide og klarer seg selv.

De fungerer etter en standard og de har en indre driv som skyver dem frem. Her skulle han klemmes inn, midt mellom Inga som utagerer og krever en voksen mesteparten av tiden, og Heine som skravler som en foss om helgeturer, sydenferier, hunder, en bil uten tak og den seneste filmen hun har sett. De voksne ønsker å se Joel, Heine og Inga, men den som krever sin plass med humør, språk, atferd eller andre synlige og godt hørbare ting, er den som vinner.

Vinneren her, får oppmerksomhet fra andre barn og voksne. Den kommer i form av kommunikasjon, positive tilbakemeldinger, omsorg og hjelp. Taperen, er Joel! For han er fortsatt stille. De voksne prøvde i begynnelsen, men etter hvert ble det nesten deilig at han ikke krevde. Han sier det han må si, er med på det han må være med på, og resten av dagen driver han med sitt.

Så hva kan vi gjøre? Stille barn møter stille voksne og det er skremmende å tenke på når vi vet hva språket betyr for det senere liv og barnets muligheter nå og da. Allerede i en alder av to til tre år, ser man at barn sliter sosialt om de ikke mestrer språket godt nok til å ta initiativ til samspill og lek. Hvordan kan vi møte barn som Joel? Man vet at barnehagen er en arena for språkstimulering, om de voksne har fokus på det. Vi må møte de stille barna med ett ønske om å forstå, og en iver etter å finne ut av hva stillheten skyldes. Vi må la barn være ulike, men ikke akseptere stillheten uten videre. Vi må støtte dem til selvhevdelse, trygghet og mestring i samspill med andre. Vi må kartlegge eventuelle hjelpebehov, familie og språksituasjon. Vi må se på barnehagens miljø og påvirkningsfaktorer og sist, men ikke minst; vi må ikke være stille tilbake og vi må tørre å stå i den vanskelige situasjonen. Vi må aldri slutte å spørre!

Ved å bruke språket aktivt med de stille barna, parallelt med eventuelt andre hjelpetiltak, så bidrar vi til å stimulere til kommunikasjon, vi blir kjent med barnet, vi stiller oss til disposisjon, men viser også at det er ok om vi ikke får svar. For vi kommer til å fortsette, vi kommer til å være der.

Å være innagerende betyr det samme som innadvendt eller introvert. Atferden er som før beskrevet, lite synlig og vil fort drukne i andre barns mer synlige og hørbare behov.  Skolebarn som sliter med innagerende atferd blir som Joel i barnehagen, ikke sett. Atferden vil hindre barnet i læring og ikke minst sosial kontakt. Vi kan ikke la Joels utfordringer fortsette til skolealder, for så å håpe at andre vil ta tak i det.

Å si ja til noens språk, er det samme som å si ja til personen. Om man velger å si nei til et språk, så sier man nei til personen, for språket er en del av oss selv (Terje Basilier).

Det er barnehagens ansvar å starte tiltak som kan gi barna de beste forutsetninger for å lykkes som menneske i en ikke så stille verden, blant mange, mange andre.

Barnehagelærer Janne Winjor.
Privat

Har du noe på hjertet som du vil dele med andre? Send til oss på red@barnehage.no.

comments powered by Disqus

På forsiden