Hopp til innhold

Mona Nicolaysen, her på Utdanningsdirektoratets kvalitetskonferanse i Bergen i fjor.

Foto: Trine Jonassen

– Barn skal ikke måtte akseptere at hele livet deres dokumenteres

Det mener barnehagelærer Mona Nicolaysen, som oppfordrer barnehageansatte til å reflektere over om barn i stor nok grad får mulighet til å gi sitt samtykke eller si nei til å bli tatt bilde av i ulike situasjoner i barnehagen og til å påvirke hvilke bilder som deles med foresatte.

Av: Silje Wiken Sandgrind
09.03.2017

– Det dokumenteres veldig mye i barnehagen. Både i form av kartlegginger, og i form av bildebruk og ulike analyseverktøy, som for eksempel pedagogisk dokumentasjon. Når man holder på med dette opererer man hele tiden i et slags grenseland for hva som er ok og ikke ok, sa Mona Nicolaysen under et frokostseminar om barns rett til personvern og deling av barnebilder, i regi av Datatilsynet og Senter for IKT i utdanningen.

Nicolaysen er utdannet barnehagelærer med 20 års erfaring fra praksisfeltet, og utarbeidet i 2016 støttemateriell om pedagogisk dokumentasjon i samarbeid med Utdanningsdirektoratet.

– Det er veldig viktig at man som barnehageansatt hele tiden gjør en etisk vurdering av hvordan man tar bilder, hvordan man utfører kartlegginger og hvordan materialet skal brukes og lagres – alt dette som går direkte på personvernbestemmelsene, sier hun.

Må respektere barnet som subjekt

Ifølge Nicolaysen er det også viktig at barnehageansatte, når de filmer eller tar bilder for å dokumentere det som skjer i barnehagehverdagen, er bevisste på at barn allerede fra ung alder av kan kjenne på at egne grenser blir overskredet.

– Vi kan tenke at hvert enkelt barn som kommer til barnehagen kommer dit i kraft av seg selv, som et individ med en egen identitet og egne intensjoner. De kommer ikke som ettåring, toåring, jente eller gutt. De kommer som personer som allerede når de har blitt ett år har opparbeidet seg sin egen livsvev – ett år med erfaringer, møter med andre mennesker, kanskje de har rukket å få seg en venn. Dette betyr at barn antakeligvis også i veldig ung alder vil kunne kjenne når deres egne grenser krysses, sier barnehagelæreren.

Nicolaysen mener det er helt avgjørende at barnehagepersonell er oppmerksomme på denne grenseoppgangen.

– Barnet skal ikke bli objekt for vårt ønske om å dokumentere barnets hverdag. Vi skal respektere barnet som subjekt, sier hun.

– For de minste barna er det vanskelig å si tydelig ifra om at de ikke liker å bli tatt bilde av. Det betyr at man må være veldig sensitiv for å kunne forstå om barn liker å bli filmet og tatt bilde av eller ikke. Eller om de bare aksepterer det fordi de er så vant med det.

Delingskultur

I dag finnes det flere digitale delingsløsninger og plattformer som gjør det enkelt for barnehager å dele bilder med foreldre og foresatte.

– Noen barnehager har for eksempel som norm at de skal sende et bestemt antall bilder av hvert enkelt barn til barnets foreldre i løpet av en dag, sier Nicolaysen, og tilføyer:

– Man kan diskutere hvem man blir som pedagog i dette landskapet, hvis man hele tiden skal gå med et nettbrett eller et kamera mellom seg og barnet. Blir barnet da et subjekt i relasjonen? Opplever barnet at dets integritet blir ivaretatt og at det har mulighet til å korrigere hvilke bilder som deles? Til å si at det er ok å bli tatt bilde av eller ikke?

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Min erfaring er at når barn ser at vi som jobber i barnehagen er mer interessert i det de gjør enn av å ta bilder av hvem de er, opplever barna at det de er opptatt av og det de gjør i barnehagen hver eneste dag har stor betydning, sier Nicolaysen. Her står hun på scenen under frokostseminaret om barns rett til personvern og deling av barnebilder, i regi av Datatilsynet og Senter for IKT i utdanningen.
Silje Wiken Sandgrind

Fokus på aktivitet

Nicolaysen mener det er forskjell på private familiebilder og bilder som skal illustrere barnehagen som en pedagogisk virksomhet.

– Familiemåten å fotografere og dokumentere barns barndom på, bør ikke automatisk være den samme kulturen som også skal prege barnehagen, påpeker hun.

– Når barnet kommer inn til barnehagen i kraft av seg selv med en egen identitet og egne intensjoner med sitt liv, blir det viktig for meg å ikke ha så veldig sterkt fokus på barnet i seg selv, men på det barnet er opptatt av og holder på med i barnehagen. Det betyr at det ikke er viktig å be barna om å snu seg så jeg får tatt bilde av ansiktet deres. Det som er interessant er å se hva som skjer mellom barna i lys av den pedagogiske situasjonen jeg har iscenesatt, forklarer Nicolaysen.

Da blir det viktigere å ha et over-skulderen-perspektiv enn et portrett-perspektiv, mener pedagogen. Hun stiller spørsmål ved om det i det hele tatt er nødvendig å ha med barns ansikt på bilder som skal deles fra en pedagogisk virksomhet.

– Jeg kan forstå at foreldre ønsker å vise familie hvor nydelige barna deres er, men i en pedagogisk virksomhet kan man diskutere om det er nødvendig at ansiktet til barna er med for at et bilde skal få en verdi, sier Nicolaysen.

– Inkluder barna i diskusjonen

Et bilde av en barnehånd som kjenner på kronbladene til en blomst vil ha like mye verdi i en pedagogisk kontekst som et bilde av ansiktet til et barn som lukter på blomsten, mener Nicolaysen.

– Min erfaring er at når barn ser at vi som jobber i barnehagen er mer interessert i det de gjør enn av å ta bilder av hvem de er, opplever barna at det de er opptatt av og det de gjør i barnehagen hver eneste dag har stor betydning, sier pedagogen.

Hun foreslår at de ansatte også kan inkludere barna i diskusjonen rundt hvilke bilder som skal deles med foreldrene, henges opp på veggen eller vises på skjerm i barnehagen.

– Det kan være interessant for barn å være med på å diskutere om bilder fra aktivitetene de har vært med på er noe det er verdt å dele, sier Nicolaysen.

– Lytt til barnets signaler

– Vi er med på å oppdra barn i en kultur hvor det å bli tatt bilde av og det å bli projisert alle mulige steder liksom blir en selvfølgelig del av barns oppvekst. Hvis vi ikke ønsker at det skal være slik, bør barnehagepersonell kjenne etter hvor denne grenseoppgangen går i sin barnehage og hvilke signaler man må lytte til for å kunne ivareta barnets integritet, sier Nicolaysen.

– Er det for eksempel slik at hvis barnet vender ansiktet bare bitte litt bort når man kommer med et kamera, er det et signal om at det ikke ønsker å bli tatt bilde av og at kameraet da skal legges ned? Er det sånn at hvis man er i det minste tvil, skal man vise bildene til barnet slik at man eventuelt kan slette bildene sammen? Er det slik at når man velger hvilke bilder som skal sendes ut, henges opp eller vises på skjerm i barnehagen, skal man først ha en gjennomgang av minnebrikka sammen med barna som er med på bildene? spør pedagogen.

Dokumentasjonsfrie arenaer

Nicolaysen oppfordrer barnehageansatte til å tenke over hvilke dokumentasjonsfrie arenaer man har i barnehagen.

– Ønsker barn at andre skal ha innsyn i hele barnehagelivet deres, eller har de også rett til arenaer hvor de ikke deler med familiene sine?

– Jeg mener at barn ikke skal måtte akseptere at hele livet deres dokumenteres, avslutter Nicolaysen.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

comments powered by Disqus

På forsiden