Hopp til innhold

Barnehagelærer og styrerassistent i Smedhusåsen barnehage på Rygge, Gunn M. Refsnes.

Foto: Privat

Er du autoritær eller relasjonell i møte med barna?

Hvem er du i møte med barna? Tante Sofie med pekefingeren eller Alfred «du och jag, Emil» fra Lønneberget? – Husk at barn er prisgitt oss voksne, sier barnehagelærer Gunn Melby Refsnes.

Av: Gunn Melby Refsnes, styrerassistent/barnehagelærer, Smedhusåsen Barnehage SA
08.05.2017
Liten?
Jeg?
Langt i fra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Inger Hagerup
 

Dette lille diktet av Inger Hagerup er egentlig skrevet om en maur, men jeg tenker ofte på små barn når jeg hører dette verset. Hvilke holdninger har vi om barn og deres kompetanse? Hvor ofte tenker vi egentlig på hvordan vi voksne er i relasjoner til barn? Tenker vi nok over vår definisjonsmakt og vår fysiske overlegenhet i møte med små mennesker? Jeg tror vi voksne har mye å gå på i forhold til dette, og det kan være lurt å stoppe opp å tenke nøye gjennom disse spørsmålene;

Hvor ofte tenker dere på relasjonene mellom barn-voksen? Har kvalitetene på relasjonene i det hele tatt noe å si for barnet? Er det likegyldig hvilke voksne som omgås barnet ditt? Er voksne egentlig så forskjellige?

Disse spørsmålene er viktige å tenke over. Vi voksne kan nemlig ha en veldig stor innvirkning på et barns liv. Vi kan enten;

Hemme/fremme et barns utvikling, eller styrke/svekke et barns selvfølelse. Dette er ganske så alvorlig, og resultatet kan få store konsekvenser for de barna vi omgås med. Derfor må vi voksne være veldig bevisst vår væremåte.

Alle barn og voksne er forskjellige. Alle sammen påvirker vi andre mennesker med vår tilstedeværelse, og vårt menneskesyn har mye å si for kvaliteten på denne relasjonen. Spesielt når det gjelder relasjoner mellom barn og voksne, er det en del ting man som voksen må tenke på. Vi er fysisk mye større enn barna, så alt vi sier og gjør blir forsterket med tanke på dette.

Også stemmebruk blir forsterket med størrelsen. Vi har myndigheten og mulighet til å bestemme over barna, og ta egne selvstendige beslutninger uten at andre kan si noe på det. Det kan ikke barna, så her er det en maktubalanse som kan slå veldig uheldig ut om vi ikke er vårt ansvar bevisst.

Det finnes i all hovedsak to store grupper av voksne; De myndige/autoritære, og de relasjonelle.

Den myndige og autoritære voksne tror alltid at de vet best. De opptrer på mange måter som «Tante Sofie» i Kardemommeby. Barna får gjøre som de får beskjed om, og som vi har planlagt, og ferdig med det. Barna er i utgangspunktet inkompetente, og vi voksne må stake ut kursen for dem. Den voksne føler seg overlegen i samspillet, og ofte bruker de gjerne makt og kontroll i sin hverdag for å opprettholde litt orden og struktur i tilværelsen.

Det er lite oppmerksomhet eller interesse for barnas synspunkter. Da kan barna bli usikre på seg selv og opptrer i den hensikt å tilfredsstille den voksne, basert på frykt. Dette gir ikke et godt grunnlag for utvikling av god selvfølelse for barnet.

Den relasjonelle voksne er opptatt av relasjonene, det som foregår mellom mennesker. Her kan dere se for dere «Alfred» og hvordan han er i samhandling med «Emil i Lønneberget». Barnet blir tatt på alvor, og blir sett på som at de allerede er kompetente. Han tar seg god tid til å høre hva som blir sagt. Det blir et mer likeverdig forhold i forhold til hvordan man snakker sammen. Barnet er medvirkende i sin egen hverdag, og opparbeider seg en god selvfølelse og tro på at de er bra nok og verdsatt for den de er.

Barna er veldig prisgitt oss voksne som er sammen med dem, og de blir påvirket av oss. Da er det veldig viktig at alle barn blir omgitt av voksne som har et positivt syn på barn, og at de hjelper dem til å bli en så god utgave av seg selv som mulig. Vi må støtte barna i deres søken etter veien videre, både når det gjelder kunnskap og sosiale ferdigheter. Det stiller store krav til oss som voksne.

Vi må hele tiden ha et blikk for barnet, og hva det er opptatt av, og være bevisst hvilket fokus vi voksne har. Vi må være tilstede både fysisk og mentalt, og se/forstå hva som foregår. Ikke alt er alltid slik det ser ut til å være. Noen ganger kan det på avstand se ut som om barna er i fin lek, men er man nærme nok har man mulighet til å oppdage mobbing eller utestenging. I slike tilfeller må vi voksne bryte inn og veilede barna, slik at alle parter kommer styrket ut av situasjonen uten å bli krenket.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Det kan virke som en selvfølgelighet, men vi må være glad i barn. Det er ikke alle voksne som bør jobbe med barn. Barna fortjener noen som forstår dem, og er i stand til både å kunne gi og vise omsorg og kjærlighet. Vi må vise mer begeistring og glede sammen med barna, og våge å være litt leken. Samtidig må vi legge til rette for at barna får venner, for dette er det viktigste grunnlaget for sosial integrering.

Dette innebærer også å hjelpe barna til å se at man er én av en gruppe, og ikke alle behov kan dekkes med én gang. Av og til må vi blant annet vente på tur, eller godta noe som gruppen bestemmer. Det er ikke alltid man kan få gjennomslag for sine meninger eller ideer. På denne måten hjelper vi også barna til å utvikle empati, og de kan klare å se og forstå hvordan andre har det.

Vi må bli flinkere til å heie på barna, og ta dem på fersken i å gjøre noe bra!  Da utvikler barna seg til å bli trygge individer med tro på seg selv, og med god selvfølelse. De får et godt fundament i livet til å takle utfordringer som kommer. Vi har en utrolig viktig jobb vi som jobber med små mennesker daglig, og den jobben må vi ta på alvor. Vi setter spor hos barna uansett, så sørg for at de sporene blir gode.

DET ER OSS VOKSNE DET KOMMER AN PÅ!

comments powered by Disqus

På forsiden