Hopp til innhold

– Vi ønsker og tenker gjerne at vi gir gutter og jenter samme muligheter. Men hva med de underbevisste holdningene vi har tilegnet oss gjennom livet?

Foto: Istock/Privat

– Barna må få slippe å passe inn i en blå eller rosa boks

– For meg handler likestilling i barnehagen om å vise barna at det ikke finnes en fasit, ingen rett eller gal måte å være gutt og jente på, skriver barnehagelærer Silje Solum.

Av: Silje Solum, Gamlebyen barnehage
12.06.2017

Kvinnekamp. Like rettigheter uavhengig av kjønn. Lik lønn for samme arbeid.

Dette var begreper som tidligere dukket opp i hodet mitt idet likestilling ble nevnt. Men for oss som jobber i barnehage må man smake mer på ordet. Hva betyr kjønnslikestilling i barnehagen? Vi ønsker og tenker gjerne at vi gir gutter og jenter samme muligheter. Men hva med de underbevisste holdningene vi har tilegnet oss gjennom livet? Påvirker vi barna til å passe inn i en rosa eller blå boks uten å være klar over det selv?

Biologisk og sosialt konstruert kjønn

En jente er en jente, og en gutt er en gutt. Født inn i en kategori er en slags merkelapp festet allerede fra fødselen av. Det finnes medfødte kjønnsforskjeller, men også de som er tillærte. Hvem lærer barna at barbie-dukker er for jenter mens action-figurer er for gutter? Og hvordan kan vi i barnehagen jobbe for å bidra til å gi jenter og gutter like muligheter i lek og utvikling?

«Handlingsplan for likestilling i barnehagene 2004-2007 knytter arbeidet med kjønnssosialisering til det å utvikle og styrke en likestillingsfremmende pedagogikk, slik at gutter og jenter skal bli reelt likestilt og sosialisert til et likestilt voksenliv.» (Askland & Rossholt, 2012:65)

Flere av barnehagepersonalet jeg har vært i kontakt med har formidlet at de har observert at jenter liker best å leke rolig rollelek og stillesittende aktiviteter som perling og tegning, mens guttene leker mer såkalte «herjeleker» og er mer høylytte, kroppslige og bråkete. Dette er observasjoner som tillegger kjønnene handlingsmønstre som slett ikke trenger å gjelde alle barn. Askland og Rossholt kaller dette for den biologiske antagelsen og sier at «Den kan føre til en defensiv og deterministisk pedagogikk der vi handler når vi må, for eksempel når aktiviteten går utover andre og bryter vanlige sosiale regler.» (Askland & Rossholt, 2012:65)

Det er lett å slenge ut en kommentar slik som «gutter er gutter» når en gutteflokk løper og ler fra rom til rom i barnehagen. Betyr det da at alle gutter utvikler seg og sosialiseres i et fast mønster og jenter et annet? Skal det være ulike regler for jenter og gutter i barnehagen?

Ja, det finnes biologiske forskjeller, men utenom dette er det mye som påvirker hvordan et barn skaper sin egen identitet. Påvirkningskraft blant annet fra nære relasjoner slik som foreldre og søsken, samt barnehageansatte er med på å forme barna. Ubevisste holdninger som vi selv har blitt sosialisert inn i vil påvirke. Vi «arver» noe av dette fra våre nærmeste. I tillegg er det nærmest umulig å ikke la seg påvirke av det kommersielle markedet.

Hvordan påvirker personalet barnas kjønnsidentitet og lek?

«Kjønnsidentiteten utvikler seg i barneårene. Ved toårsalderen har barna fått en klar bevissthet om eget kjønn. Forskjellen i jenter og gutters rolle blir tydelige. Fra fireårsalderen av synes barna at deres eget kjønn er det beste, mens for eksempel «gutter er dumme». I alderen fra fem til åtte år er det liten toleranse for avvik fra egen kjønnsrolle». (Eidhamar & Leer-Salvesen, 2014:127). Dette sier noe om viktigheten av hvordan vi «kjønner» barna. Er det slik at vi er med på å heie fram «jentejenter» og «guttegutter» og dermed bevisst eller ubevisst oppfordrer til spesifikke måter å se seg selv og sin egen identitet på?

Jeg har sammen med personalet i en barnehage i Vestfold diskutert ulike påvirkningsfaktorer rundt barn som kan være med på å forsterke eller forminske forventningene til de ulike kjønnene. For eksempel var de fleste enige i at de ubevisst hadde snakket til jenter og gutter på ulike måter. Typiske beskrivelser av jenter som søte og flinke, og gutter som tøffe og kule var ting som de ubevisst hadde brukt i møte med barna i hverdagen. Det gjaldt for det meste kommentarer om klær de hadde på seg og om oppførsel i lek og aktiviteter. Dette er definitivt med på å forsterke forskjellen mellom kjønnene: personalet tillegger barna ubevisst egenskaper som er veldig kjønnsstereotypiske. «Observasjoner viser at kjønnene blir behandlet forskjellig i barnehagen - selv om dette både er ubevisst og utilsiktet. Jentene blir gjerne mer kontrollert, mens guttene får større oppmerksomhet. Noen forskere hevder at jentene tidligere lærer å mestre mellommenneskelige forhold, mens guttene lærer selvhevdelse og markering av rang». (Eidhamar & Leer-Salvesen, 2014:128). Rossholt og Askland skriver at «hvis vi mener at omsorg er verdifullt, kan vi se og anerkjenne det både hos jenter og gutter. Omsorg blir da en etisk praksis og ikke en egenskap man har i kraft av sitt biologiske kjønn. (Askland & Rossholt, 2012:59)

De ansattes syn på hva de forskjellige barna likte best å leke med viser også et syn på barn der kjønnet deles opp i typiske jente- og gutteaktiviteter. For eksempel at guttene ikke liker å sitte stille og perle, men heller vil «herje», mens jentene så godt som aldri viste et større engasjement for slik oppførsel. Har dette noe med hva vi tilbyr av leker og måten vi oppfordrer barna til å leke på?

Den ubevisste påvirkningen

Personalet observerte og reflekterte rundt sin egen praksis og kom frem til at de ubevisst foreslår og oppfordrer gutter og jenter på ulike måter. Dette gikk på en måte på «autopilot», og ble ikke tenkt så mye over der og da. Noen hadde også en oppfatning av at det er lettere å få med gutter i mer aktive, kroppslige leker enn jentene og på den måten dannet det mønstre i hva den ansatte daglig inviterte de forskjellige barna med på i forhold til lek og aktiviteter. «Når jenter og gutter erfarer at de voksne har forventninger om at guttene skal være mer aktive enn jenter, og at gutter er mer selvhevdende fordi de er gutter, blir det vanskelig for mange jenter å tøye grensene for hva de kan gjøre.» (udir.no)

Det kan virke som om det er en slags generell underliggende sosial aksept for hva jenter og gutter kan gjøre og hvilke aktiviteter som egner seg best knyttet til den enkeltes kjønn.

Det er ingen tvil om at de menneskene barna omgis av er med på å påvirke dem i oppveksten og i tråd med dette ligger det et stort ansvar på personalets skuldre. I rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2011) står det blant annet at personalet må medvirke til at hvert enkelt barns individualitet og behov for selvutfoldelse kan skje i trygghet og innenfor fellesskapets normer og regler.

Men barna må også tolke og legge sin egen personlige mening i den påvirkningen som blir gitt. Jeg tenker at det er viktig at vi ser og møter både jenter og gutter, ikke først og fremst som representanter for den kroppen de er født i, men som små individer som alle er forskjellige og som påvirkes av utallige faktorer. Det å ha et åpent sinn og prøve å ikke sette disse barna i bås ettersom de er jente og gutt kan bidra til at vi løsner opp i vår ofte forutinntatte mening om hva jenter og gutter er og kan bli. Jeg lener meg her på begrepet dekolonisering. «En dekolonisering forutsetter at vi løser opp en tenkning der vi plasserer individer og grupper av mennesker i faste, forutbestemte kategorier» (Hogsnes, Angell & Nordtømme, 2010:129) Å ta opp dette på for eksempel personalmøter og ledermøter gjorde at både jeg og de andre ansatte måtte reflektere kritisk i hvordan vi tenker om barn. Er vår tenkning med på å konstruere merkelapper på de forskjellige barna som gjør at vi har utviklet ulik praksis og ulik «håndtering» av de forskjellige barna ut fra hvordan vi tenker om dem?

Man gjør ikke noe feil i å vise at også jenter kan utføre handlinger som man ofte ser menn ta seg av. For eksempel håndtering av redskaper, bygging og så videre. Også motsatt; at barna får erfaring med at menn og gutter blant annet kan være like gode og viktige omsorgspersoner som kvinner.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Personalet som rollemodeller

«Rollebegrepet har historisk sett vært et dualistisk begrep hvor kvinner og menn, jenter og gutter har blitt tildelt ulike egenskaper ut fra hvilket biologisk kjønn de har.

«Den gode rollemodellen er en rolleutførelse som viser:

  • At alle mennesker kan, uansett hvilket kjønn de har.
  • At man aktivt utfordrer de sosiale rammene og grensene for hva man kan som kjønn.

I denne målsettingen ligger ønsket om å verne om og framelske hvert barns særlige evner og interesser» (Askland & Rossholt, 2012:46)

Men hvor lett er egentlig dette i en hektisk barnehagehverdag, med høy aktivitet og mye som skal skje og organiseres? Jeg har valgt å ta med en hendelse fra barnehagen for å belyse min egen praksis og refleksjon rundt denne:

Det hadde blitt vår og utetiden i barnehagen varte store deler av dagen. Litt før lunsjtid så jeg en av guttene fra min avdeling komme mot meg med en tykk kvist som han distinkt holdt slik at det så ut som en pistol. Jeg sa, litt uten å tenke meg om: «dere gutta liker jammen å leke våpen og sånn!» (Da det gjerne daglig hadde vært stor interesse for å finne pinner som ligner på ulike våpen) Gutten svarer: «Ja, vi guttene er litt mer voldsomme enn jentene. De liker bare mor, far, barn og sånn …» Og kikker seg over skuldra på noen jenter som holder på med akkurat dette.

I forhold til sitatet om å utfordre de sosiale rammene, undret jeg på om jeg ikke hadde gitt guttene og jentene like muligheter i akkurat denne type lek den siste tiden. Hvis jeg skulle aktivt utfordret de sosiale rammene og grensene for hva man kan som kjønn, hvorfor hadde jeg da tatt utgangspunkt i at det kun var guttene som likte denne leken som var blitt så populær? Jeg tok meg i å nesten skjemmes, fordi jeg utelukkende hadde observert og hjulpet gutter med denne aktiviteten. Jeg hadde hentet ulike materialer og hjulpet kun de som gjorde seg synlige for meg. Kanskje hadde jeg til og med oversett noen som på en mer rolig måte viste interesse for akkurat det samme som guttene var opptatt av?

Rossholt sier at «Vi lærer å bli et sosialt kjønn gjennom praksiser og måter vi snakker om disse praksisene på. Når vi, det vil si personalet, normaliserer praksisene kan det bli snevre rammer for hvordan man gjør kjønn i ulike rom i barnehagen» (forskning.no)

Her måtte jeg pent innse at jeg hadde et forutinntatt syn på hvem som likte denne våpenleken og hvem (jeg trodde) ikke ville fenges like mye. Rossholt påpeker nettopp dette i samme artikkel som nevnt ovenfor, når hun skriver at «Barn faller fort i vante spor hvis de ikke tilbys noe annet.» «I løpet av dagen kroppsliggjør jentene og guttene ulike diskurser gjennom hva som oppleves som «normalt» og «mindre normalt» for dem på de ulike sosiale arenaene de opptrer på.» (Temahefte om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen). Dermed kunne jeg kanskje, ubevisst ha begrenset muligheten til for eksempel ei jente å tillegge seg en ny dimensjon i måten å være jente på gjennom nettopp denne typen lek.

Fra barnehage til høyskole

For meg handler likestilling i barnehagen om å vise barna at det ikke finnes en fasit, ingen rett eller gal måte å være gutt og jente på. Ingen aktiviteter i barnehagen skal være spesielt tiltenkt gutter og andre jenter. Å sette barna i båser, med egne ubevisste holdninger begrenser barnets utforsking av hva det kan og ikke kan være, bli og gjøre. Å inkludere kritisk refleksjon i sitt eget arbeid med barn er en god start.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem antallet ansatte kvinner kontra menn i barnehagesektoren. Mennene glimrer med sitt fravær mens kvinnene dominerer med høye prosenttall. Omsorgsyrke sa du? Tradisjon og egne forestillinger om passende yrker for menn/kvinner påvirker oss fra barndom videre inn i voksenlivet og styrer yrkes og utdanningsvalg. Spør du meg er det på tide å vise barna at menn også kan være utmerkede omsorgspersoner.  Likestillingen i barnehagen handler først og fremst om å gi gutter og jenter, kvinner og menn like muligheter, gjør det ikke?

Litteratur:

-        Askland,L., &Rossholt, N. (2012). Kjønnsdiskurser i barnehagen: mening, makt og medvirkning. Bergen: Fagbokforlaget

-        Eidhamar,L.G.,& Leer-Salvesen, P. (2014). Nesten som deg selv: barn og etikk. Oslo: Cappellen damm akademisk

-        Hogsnes, H.D., Angell, M.L. & Nordtømme, S. (2010). Barnehagens læringsliv. Bergen: Fagbokforlaget

-        Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for innholdet i og oppgavene til barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

-        Rossholt, N. (2006) Temahefte om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet

-        Sandnes, H.E. (2009) http://forskning.no/barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn-likestilling/2009/07/nytt-blikk-pa-kjonn-i-barnehagen. (Hentet 8/6-17)

-        Utdanningsdirektoratet (2014) http://www.udir.no/Barnehage/Statistikk-og-forskning/Vetuva/Artiklene/Kjonn-er-mer-enn-rosa-og-blatt/ (Hentet 7/6-17)

comments powered by Disqus

På forsiden