Hopp til innhold

Blerta Pllana er flerkulturell barnehagelærer.

Foto: Privat/Istock

– Synliggjøring av mangfold for enhver pris?

– Skal barn være representanter for en kultur de ikke kjenner til engang? spør barnehagelærer Blerta Pllana Demaku.

Av: Barnehagelærer Blerta Pllana Demaku
15.06.2017

Jeg blir glad når jeg leser følgende i rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver:

«Det kulturelle mangfoldet skal gjenspeiles i barnehagen» (K. 2011:8).

Jeg blir glad fordi jeg er født og oppvokst i et annet land. Kulturen som jeg er oppvokst i har blitt en del av meg, det har blitt en del av min identitet og dermed blir det viktig for meg at den løftes frem og blir anerkjent av dem rundt meg. På den måten får jeg identitetsbekreftelse.

Men, jeg er voksen! Og oppvokst opp i et annet land!

Hva med et barn? Hva med et minoritetsspråklig barn som er født her, der det hjemme har vært lite fokus på bakgrunnen deres, flagget, religionen og/eller språket? Hva med å ta hensyn til individuelle forskjeller, hjemmemiljø og ikke minst barns egne ønsker når mangfoldet skal synliggjøres i barnehagen?

Skal barn være representanter for en hel kultur, som de ikke kjenner til engang?

– Hei. Mitt navn er Adi, jeg er sju år og jeg vil dele noen erfaringer fra barnehagen og skolen med dere. Vi hadde malingsaktivitet i barnehagen og da fikk jeg følgende beskjed av de voksne:

– Her er flagget ditt, nå skal du male det.

– De la et flagg foran meg som jeg ikke hadde sett før. En annen gang kom de med Koranen og informerte oss barna om at det var den religiøse boken som jeg og min familie trodde på. Fordi vi tilhørte den religionen. Jeg hadde ikke sett Koranen før heller.

– På skolen ble jeg plassert i et klasserom med en mann i 40-årene. «Her er læreren som skal lære deg morsmålet ditt!», ble jeg fortalt.  Hvordan skulle denne mannen lære meg et språk som jeg snakket bedre enn ham?

Her ser vi noen hendelser som Adi har blitt utsatt for i barnehagen og skolen. Vi ser tydelig at barnehagen jobbet med å synliggjøre bakgrunnen hans. Det ser ut som det er rom for det kulturelle, religiøse og språklige mangfoldet i den barnehagen. Men er det slik at Adi skal representere kulturen og religionen til foreldrene hans, som han ikke kjenner til engang? Er det til barns beste, som vi er så opptatt av?

Kunnskapsdepartementet har utarbeidet et temahefte om språklig og kulturelt mangfold. Der finner en to tilnærminger til mangfold:

  • Ressursorientert tilnærming handler om at barnehagen ser på bakgrunnen til minoritetsbarna som en ressurs. Språket, kulturen og religionen til minoritetsspråklige barn blir sett på som nyttige og blir brukt i barnehagehverdagen.
  • Problemorientert tilnærming der alle de språklige, kulturelle og religiøse forskjellene blir underkommunisert. Det settes ikke noe fokus på det, dermed blir det sendt signaler om at det ikke er ønskelig.

Den siste tilnærmingen skal ha negative konsekvenser for minoritetsspråklige barn, for deres selvoppfatning, læring og utvikling. Det svekker til og med kvaliteten på samarbeidet med foreldrene – ifølge temaheftet.

Hvilken betydning hadde det for Adi?

Vi ser tydelig at barnehagen hvor Adi gikk, hadde en ressursorientert tilnærming. Kan det hende at de ansatte i barnehagen følte at de gjorde en god jobb? At de fikk positive tilbakemeldinger fra styrer og fagpersoner, kanskje noen forskere? Men, vet vi hva Adi følte? Hvordan var det for Adi selv? Kan det være at barnehagen utsatte Adi for noe ubehagelig, flere ganger, når de egentlig bare gjorde jobben sin ut ifra det som står i rammeplanen?

Jeg kan påstå at han ble forvirret. Det ser ut som at de hjemme hos ham ikke hadde noe særlig fokus på religion, kultur og/eller flagg. Og plutselig sto han der og fikk beskjed om at her er flagget ditt og her er religionen din. Hva skjedde med barneperspektivet her? Ja, du vet, barnets beste?  Barnets rett til medvirkning? Adi fikk ikke mulighet til å si noe, han måtte bare følge ordre fra de voksne i barnehagen.

Er det en mulig at han følte seg annerledes når de la et flagg han aldri hadde sett før foran ham og sa at det var hans flagg? Han ble fratatt muligheten til å ha det samme flagget som han hadde brukt når han gikk i 17. mai-toget. Det eneste flagget han kjente til. Var ikke han en del av fellesskapet? Var han annerledes? Var det noe galt med ham siden han ikke fikk lov å bruke samme flagg som alle andre? Dette er spørsmål som Adi kunne ha sittet igjen med, etter å ha fått den beskjeden.

Adi forteller meg at han hatet å gå ut av klasserommet med denne læreren som skulle være morsmålslærer. Han ønsket bare å være med vennene sine.

Hvilken betydning kan det ha for Aziz?

Adi hadde en venn i barnehagen, han het Aziz og han måtte lese Koranen hjemme helt fra han var fire år. Når de gikk i første klasse, da klarte han å lese hele Koranen.

Om Aziz hadde fått Koranen da han var fem eller seks år og blitt bedt om å lese den i barnehagen, så hadde han klart deler av det. Kanskje Aziz hadde blitt veldig stolt av å vise frem kunnskapen sin. Det er ikke mange fem-seks åringer som klarer å lese. For å ikke snakke om et helt annet språk, med andre bokstaver og på en annen rekkefølge enn det vi er vant med.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Kibsgaard & Husby (2002) påstår at identitet er veldig nært knyttet til spørsmålene «hvem er jeg» og «hvor hører jeg til» og det å føle tilhørighet er et grunnleggende behov hos mennesket. Aziz vokser opp med å bruke Koranen jevnlig. Han identifiserer seg med den og dermed kan det tenkes at den blir en del av hans identitet.

«Det å få identitetsbekreftelse handler om å få anerkjennelse for den du er og de ressursene du har med deg» (Gjervan, Andersen & Bleka, 2006:144).

Aziz hadde kanskje fått identitetsbekreftelse hvis han hadde fått mulighet til å lese Koranen i barnehagen for de andre barna. Alle de andre i barnegruppen hadde fått perspektivutvidelse. Det betyr at de hadde lært nye ting slik at perspektivet deres hadde utvidet seg. For eksempel hadde noen lært at Koranen er en religiøs bok som tilhører en religion. Barna hadde fått innsyn i at det finnes flere språk der ute.

Men det å lese Koranen for hele gruppen, er det noe Aziz hadde ønsket seg? Vet vi noe om hvordan det hadde vært for ham? Gjervan (2006) påstår at barn må møte noe av sitt eget i barnehagen. Noe de er vant med fra før av, på den måten vil barna få identitetsbekreftelse. Det kan så være. Men som skrevet innledningsvis, vi bør ta hensyn til individuelle forskjeller, hjemmemiljø og barns ønsker.

For om to familier kommer fra samme land, så betyr ikke det at de er like religiøse eller legger lik vekt på den kulturelle bakgrunnen.

Gjør din barnehage individuelle vurderinger når det kommer til kulturelt mangfold? Del din mening i kommentarfeltet under eller send oss en tekst til red@barnehage.no.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden