Hopp til innhold

Er ditt pedagogiske ståsted forenlig med barns egne forutsetninger? Eller er det mulig å forestille seg at barns drømmer, meninger og virkelighetsoppfatninger kan si noe nytt om tingenes tilstand? Kan barns tolkninger være opphav til en forandring som gjør verden til et bedre sted å være? spør artikkelforfatter Anders Ek.

Foto: Istock

Enten eller

Hva gjør du med det barn sier til deg? Bruker du det som utgangspunkt for veien videre? Vet du at holdninger siver ut av væremåten din, forplanter seg i omgivelsene og gjenskaper verden slik du vil ha den? spør Anders Ek i denne kronikken.

Av: Anders Ek
20.06.2017

Samtale binder livsverdener sammen. Samtale – ikke som i ordutveksling i samlingsstund eller temastyrt årstidsnakk, veiledning i garderoben eller benevning under måltid, resultatorientert barnesamtale eller gjenkalling etter tur, men som i kommunikasjon båret frem av en genuin tro på at barns forestillinger er like gyldige som ens egne.

Har du noen gang henvendt deg til barn fordi du oppriktig var nysgjerrig? Eller spurt fordi de kunne noe som du ikke kunne? Har du snakket med barn uten å styre innholdet eller ha et snev av svar på forhånd?

Samtale visker ut forskjeller. Båret frem av relasjonens gjensidige åpenhet er man samlet om et felles utgangspunkt. I samtalen er alle deltakere, og ingenting tas for gitt. Det eksisterer ikke noen sannhet før man sammen finner den.

Der språket reproduserer, der begreper og ord er midler, er samtale alltid et mål i seg selv.

Hvordan tar du imot det barn sier til deg? Hvordan tolker du svarene og vektlegger utsagnene? Klarer du å være ved barnets forståelse, eller omdefinerer du det hele inn i dine egne kategorier; det du mener er viktig, din selektive oppfatning av barns behov?

Pedagogikken er gjennomsyret av en mål-middel-tenkning. Barn er gjenstander i et fagorientert kunnskapsløp. Språkets form synes viktigere enn dets innhold og muligheter. Ordene råder.

Sannheten blir et hierarkisk anliggende hvor de med myndighet og mest erfaring bestemmer. I kampen om makten til å definere forsvinner samtalen som en verdibasert tilnærmingsmåte.

Hva gjør du med det barn sier til deg? Bruker du det som utgangspunkt for veien videre? Vet du at holdninger siver ut av væremåten din, forplanter seg i omgivelsene og gjenskaper verden slik du vil ha den? Har du noen gang uforbeholdent holdt kropp og tanke tilbake, sluppet det du har i hender og blikk, latt tid og rom fare, og spurt barna: hva tenker dere, hvordan skal vi gjøre dette?

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Samtale bygger tillit. Måten man henvender seg til hverandre på, måten man intonerer og bruker stemmen, måten blikket ser og kroppen beveger seg på - viser hele mennesket. Utleveringen som finner sted i samtalen fører deltakerne sammen, utover språkets egne grenser. Innholdet blir noe mer enn summen av ordene man deler. Hvem du er – der og da, blir like viktig som formuleringsevne og begrepsapparat.

Hvis du møter barn gjennom å fortelle, formidle, lære bort, instruere og sette grenser – uten å ha samtalen som fellesnevner, så fremmedgjør du barna fra dem selv. Det er nytteløst å snike inn litt tillit, spe på med en klype anerkjennelse eller friste med en smule reell innflytelse. Å forholde seg til barn er enten eller. Likeverd kommer ikke i bruddstykker, kunnskap er ikke statisk og det tenderer til krenkelse å snevre barns muligheter til å kunne velge til bestemte klokkeslett på dagen.

Du er aldri så fordomsfri i din tolkning som når du erfarer noe for aller første gang. Åpenheten tar deg nær, og lar verden bli til, del for del. Språket gjør det motsatte. Det kategoriserer og skaper avstand, en avstand som er nødvendig for å få rom og kraft til å handle.

Begge deler er viktig; nærhet og avstand, åpenhet og kategori, forståelse og intuisjon, språk og samtale. Det er rekkefølgen som har betydning, hva som kommer først og hvem som er premissleverandør for hvem.

Er ditt pedagogiske ståsted forenlig med barns egne forutsetninger? Eller er det mulig å forestille seg at barns drømmer, meninger og virkelighetsoppfatninger kan si noe nytt om tingenes tilstand? Kan barns tolkninger være opphav til en forandring som gjør verden til et bedre sted å være?

Samtale gir barn makt, noe som er uforenlig med pedagogikkens agenda. Barn sorterer ting på sine måter, søker egne preferanser, ser i andre retninger, spør andre spørsmål - fordi de ennå ikke er formet av erfaringens kvantitative og verbale diktatur.

Det er egentlig ganske forunderlig at ikke praktisk pedagogikk utøves fra et minste inngrepsprinsipp. Vil ikke det gagne både barn og samfunn?

Hvis forståelse kommer først, din eller barnas? Hvordan gjør du det når du spør, undrer eller snakker med dem: har du svarene eller innbyr du til samtale? Gir du barn definisjonsmakt, valg og tillit, eller gjør du det ikke? Det er et enten eller!   

 

comments powered by Disqus

På forsiden