Hopp til innhold

Stian Pedersen er kronikør og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.

Foto: Privat/Istock

Hjelp meg ut av båsen, vær så snill!

Barnehagelærer Stian Pedersen setter ord på følelsene til barnet som alltid blir utpekt som syndebukk: – Erfarer man ofte nok at man er årsaken til noe slemt, så tror man at man er slem. Og vi barn er flinke til å legge merke til dette. At Tommy, ja han kan vi skylde på.

Av: Stian Pedersen, pedagogisk leder i Trollskogen barnehage
01.08.2017

Det koker. Det koker i hodet og det koker i kroppen. Et brusende sinne som jeg ikke alltid skjønner hvordan jeg skal bli kvitt. Det føles litt som når man koker noe i en gryte. Når det blir for mye varme, koker det over gryta, og det går ofte ut over vennene mine. Da er jeg Tommy den sinte. Den som alle de andre barna synes er slem.

Slag, spark, dytting og biting. Jada, jeg har gjort det meste som er galt å gjøre. Og jada, det har jeg fått høre. Av alle rundt meg. Jeg trenger mye nærhet, men det virker av og til som at ingen liker meg. For jeg er så vanskelig. Men jeg trenger virkelig en klem, kanskje mer enn noen andre. Og gjerne et fang å sitte på så ofte som mulig. Jeg finner roen der.

Jeg er ofte noe som kalles for å være frustrert. Dette vet jeg, for jeg har fått god hjelp nå til å sette ord på følelsene mine. Dette var veldig viktig for meg. Tidligere havnet jeg alltid i konflikter, der jeg ikke greide sette ord på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg greide heller ikke forklare meg de gangene jeg ikke var årsaken til konflikten.

Jeg ga til slutt opp å forklare meg. Hvorfor? Jo, det var til slutt ingen vits. Du skjønner, når alle var så vant med at jeg gjorde noe galt, så endte det opp med at jeg var skyldig uansett hva. Har du merket deg at alle barn peker på hverandre etter en konflikt og sier: «Det var han/hun?» På akkurat samme måte som når du hører to barn krangle om en leke der begge sier: «Jeg hadde den først.»

Derfor er det så viktig å se disse situasjonene. Å se oss. Å se meg. Barna må lære seg å håndtere konfliktene med hverandre sies det. Ok, men hallo? Jeg må jo lære meg dette sammen med deg. Du som er voksen. Du som har erfaring nok til å sette ord på det som skjedde, og som har erfaring nok til å forstå hvordan to ulike sider av saken havner i en kollisjon. Du må inn å skredsikre så det ikke blir et snøras av videre konflikter av akkurat samme type saker. Det jeg kan gjøre sammen med en voksen i dag, kan jeg gjøre alene i morgen. Det gjelder også hvordan jeg skal løse en krangel med en venn.

Det handler om å være våken. Du må ikke alltid løpe etter oss barna for å gjøre en god jobb. Av og til er det nok å observere fra der du står eller sitter. Slik som jeg ble oppdaget. Da jeg ble løpt ned av et annet barn mens jeg satt og tegnet med en pinne i sanden. Det gjorde kjempevondt. Det andre barnet fikk også vondt. Men før en voksen som så dette rakk å trøste meg, hadde jeg allerede løpt så langt av sted og gjemt meg.

Jeg var frem til da vant med å få skylda. Også der jeg var uskyldig. Og i situasjonene der jeg hadde leken først ble jeg alltid fratatt leken om det oppstod en konflikt. Om ingen voksne så hvem som hadde den. For som regel var det jo jeg som var den skyldige. Den som gjorde noe galt.

Så derfor satt jeg nå og gråt. For meg selv. Skjulte smerten mens jeg gjemte meg unna det jeg forventet ville bli en skjennepreken. Atter en gang. Da Anna, som er voksen, nærmet seg, løp jeg bare videre nok en gang. Anna ropte, men samtidig med en mild stemme at hun ville bare trøste meg. At hun så hva som skjedde og at det måtte ha gjort vondt.

Jeg sank nesten sammen der jeg stod. Jeg bøyde hodet ned i hendene mine mens jeg brast sammen i gråt. Jeg husker at jeg ble løftet opp og så videre over til fanget hennes. Det ble et stort vendepunkt. For situasjonen ble tolket rett. At jeg løp unna i frykt for en skjennepreken. Anna så meg neste dag også. At dette lå det et mønster i. Jeg løp unna da også i en lignende situasjon. Anna pratet med Karen. Nå var hun også oppmerksom på dette. Samme med Anders.

Du vet, hører man noe ofte nok, så tror man på dette. Og spesielt om seg selv. Det samme gjelder hva man erfarer, selv om det ikke blir sagt. Erfarer man ofte nok at man er årsaken til noe slemt, så tror man at man er slem. Og vi barn er flinke til å legge merke til dette. At Tommy, ja han kan vi skylde på. For da får han skylden av de voksne. Dette gjorde selvsagt noe med selvbildet mitt. De andre barna sa jeg var slem, så derfor valgte jeg likeså godt å gjøre «slemme» ting. Det var jo den jeg var jo. Akkurat som Supermann er Supermann og snille Reidar er snill.

Som voksen har man livserfaring nok til å vite at et menneske nødvendigvis ikke kan bli definert ut fra enkelthandlinger. Som barn legger vi oss ofte inn i små båser. Det er med andre ord ikke alltid slik at voksne putter barn i båser, men det er du som voksen som må hente oss ut av båsen om vi havner i en slik en. Spesielt om den har en negativ plakat på seg. Hjelp meg ut av båsen, vær så snill!

Les flere av Stian Pedersens populære kronikker fra barns perspektiv på bloggen Barns følelser.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden