Hopp til innhold

«Jeg møter deg igjen som vikar på skolen. Øynene dine glitrer ikke lenger. Jeg blir nødt å være veldig streng i stemmen med deg. Jeg har ikke vært det før. Fordi planen jeg har fått er ikke tilrettelagt for deg,» skriver Isabel Løyning (innfelt) om det livsglade og aktive barnet fra barnehagen. Illustrasjonsfoto.

Foto: Privat/Getty Images

Jeg vet at skolen ikke er laget for sånne som deg

«Jeg ser deg. Du som har så mye uro i kroppen. Du som klarer å sitte i ro, men ikke så lenge av gangen. Du er 5 år. Du skal begynne på skolen nå. Du gleder deg. Mens jeg, jeg får vondt i magen», skriver student og vikar Isabel Gundersen Løyning.

Av: Isabel Løyning
09.01.2018

Først vil jeg starte med at jeg anerkjenner alle lærere og dem som jobber i skolen. Dere har en tøff jobb og det kan umulig være lett å være alene med over 20 barn samtidig som man skal lære dem alt som det stilles krav til at de skal lære. Dere er tøffe. Men jeg vil allikevel bruke ytringsfriheten til å rope ut til lærere, politikere og samfunnet generelt.

I barnehagen har man gjerne 1 voksen per sjuende 5 åring. Det merkelige er at gjennom to måneders sommerferie skal disse barna plutselig bli så selvstendige at en enkelt lærer skal kunne kontrollere over 20 stk av samme kaliber. Dette går utover barna som ikke klarer å forholde seg til rammene og strukturen i skolen.

Jeg ser deg. Du som har så mye uro i kroppen. Du som klarer å sitte i ro, men ikke så lenge av gangen. Du er 5 år. Du skal begynne på skolen nå. Du gleder deg. Mens jeg, jeg får vondt i magen. Fordi jeg vet at skolen er ikke laget for sånne som deg. Du har alltid et glimt i øye, faktisk har du øyne som glitrer av glede når du skal fortelle om ting. Du prater i vei om det meste, ofte må jeg be deg om å vente til jeg er ferdig med å forklare noe. Inne er du aktiv og går fra lek til lek. Favoritten er boltrelek. I utetiden er du overalt. Du klatrer i trærne, du sykler, du løper, du undersøker alt miljøet rundt deg har å by på. Du vil klatre høyest, hoppe høyest, løpe fortest, rulle ned den lengste bakken, ake i den bratteste bakken. Du har alltid et smil på lur og du er omsorgsfull. Du lærer raskt, så lenge rammene rundt deg er tilrettelagt for å tilfredsstille ditt behov for aktivitet.

Jeg vet at du er aldersadekvat. I følge forskning på barns biologiske utviklingsforløp vokser du ekstra mye i denne perioden. Da oppstår det ekstra stort behov for aktivitet. Du trenger tid på å bli kjent med din nye lengde på bein, armer osv. Derfor ligger det i din natur at du trenger bevegelse. Du bruker uendelig mye plass og lager mye støy når du flytter på seg (Sandseter, Hagen, Moser 2013). Dette står i stor kontrast til rammene i skolen.

Hvor lenge vil du klare å sitte i ro? Hvor mye vil du klare å lære på stolen og pulten din? Vil det ende opp med at du er han urokråka? Han som: «aldri klarer å sitte stille». Faller du av i første og andre klasse vil det definitivt ta tid å få deg inn igjen. Jeg vet at du vil bli møtt med øyne som er irriterte. Og jeg vet at det vil påvirke deg.

Jeg møter deg igjen som vikar på skolen. Øynene dine glitrer ikke lenger. Jeg blir nødt å være veldig streng i stemmen med deg. Jeg har ikke vært det før. Fordi planen jeg har fått er ikke tilrettelagt for deg. Jeg skal undervise deg og de 19 andre i en time i strekk fordi det er slik timene er lagt opp nå. Slik at du og klassen din skal lære mest mulig. Men dette lærer du minst mulig av.

Istedenfor å stå her å lære deg fargene på engelsk skulle vi vært ute og leita etter fargene og brukt engelsk ute. Vi kunne hatt med oss laminerte bokstaver og satt sammen hver og en, eller et laminert ark å skrive på med tusj. Jeg er sikker på at 50 prosent av klassen her ville lært det raskere på den måten, enn på den måten jeg gjør det nå.

Jeg tror at lesetreningen ville gått bedre om vi tok barna ut av lek i grupper og øvde sammen med dem. For det er ikke til å gjemme under en stol at barna også lærer i lek. Matematikken kan også læres ved å være i bevegelse. Man trenger bare å være kreativ nok.

Det er et fåtall av ting som skal læres i første og andre klasse og kanskje til og med tredje klasse som ikke kan læres på en mer aktivisert måte. Det er sikkert mange som gjør det på denne måten, men ikke mange nok. Det er ingen hemmelighet at vi har en skolestruktur som gir flere barn som faller utenfor. Kanskje kan en mer praktisk måte å lære på, kortere undervisning i grupper og en mer tilrettelagt struktur gjør det mulig å anerkjenne elevene istedenfor å måtte rettlede dem hele tiden og «temme dem som dyr».

Kanskje vil færre falle utenfor? Det vet man ikke før man prøver.

  • Artikkelforfatter Isabel Gundersen Løyning er barnehagelærerstudent ved Høgskolen i Sørøst-Norge på Notodden og jobber som vikar i barnehage.

Tags:

comments powered by Disqus

På forsiden