Hopp til innhold

Barnehagen har egenverdi, ikke minst i forbindelse med helseperspektivet.

Foto: Istock

Hvem vurderer barnets beste?

Et barn er mye mer enn streker og kurver i et skjema, skriver Siren Risti i dette innlegget.

Av: Siren Risti, leder utvalg barnehage Utdanningsforbundet Bergen
16.03.2015

«Alle barn fortjener en god start i livet. Derfor er en god barnehage så viktig.»

Slik starter Torbjørn Røe Isaksen og Jana Midelfart Hoff sitt debattinnlegg i Bergens Tidende (BT) torsdag 26. februar. Dette er vi selvfølgelig enig i, men vi er likevel usikker om kunnskapsministeren er på rett kurs.

Siren Risti, Utdanningsforbundet i Bergen.
Privat

I debattinnlegget friskmelder kunnskapsministeren Bergen kommune sin massekartlegging av barnehagebarns språkutvikling fra to års alderen. Det er en interessant observasjon at kunnskapsministeren taler seg selv midt imot da han 19. februar i BT uttalte «Jeg er ikke for at man kartlegger alle barn. Gode barnehagelærere må først observere, og så kartlegge i de tilfellene der de ser at det er noe med språkutviklingen».

I denne uttalelsen leser vi tillit til barnehagelærerens kompetanse. Det er derfor ganske merkverdig at han 26. februar dreier sin uttalte tillit bort fra barnehagelæreren til barnehageeier.

I debattinnlegget vektlegger kunnskapsministeren barnehageeiers juridiske ansvar for barnehagens virksomhet og dermed retten til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte.

Kunnskapsministerens tolkning av dagens lovtekst må problematiseres fordi en slik praksis kan medføreføre alvorlige konsekvenser for barnehagen som pedagogisk virksomhet.

Metodefrihet er en viktig forutsetning for barnehagelærerens arbeid, og er godt forankret i dagens rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

I kapittel fire heter det at «den enkelte barnehage står fritt til å velge metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov».

Videre står det at «barnehagens styrer har et særlig ansvar for å iverksette og lede barnehagens arbeid med planlegging, dokumentasjon og vurdering. Pedagogisk leder har ansvar for planlegging, dokumentasjon og vurdering av arbeidet i barnegruppen han/hun har ansvar for. » (s. 31).

Videre skal det «legges til rette for bredest mulig medvirkning fra barn, foreldre, barnehagens personale og eiere i planlegging, dokumentasjon og vurdering av barnehagens pedagogiske virksomhet».

Det primære ansvaret for dokumentasjon og vurdering er dermed etter rammeplanen lagt til styrer og pedagogisk personale og ikke til barnehageeier.

Ved å gi eier retten til å treffe svært viktige pedagogiske beslutninger fratas profesjonen nødvendig handlingsrom for å kunne utføre det pedagogiske arbeidet. Dette strider mot vår forståelse av hvem som har det pedagogiske ansvaret i barnehagen.

Eiers ansvar er å se til at barnehagen drives innenfor rammen av gjeldende lovverk.

Den «nye» tolkningen av barnehageeiers ansvar kommer i kjølvannet av forslag til endringer i barnehageloven som blant annet inneholder en presisering av barnehagens arbeid med dokumentasjon og vurdering. Når regjeringen ønsker endringer i barnehageloven bør endringene innebære en forbedring av gjeldende lovverk.

Det er en forventning i fagmiljøet at en ny barnehagelov fører til et bedre pedagogisk barnehagetilbud, for alle barn. Gjeldende barnehagelov stadfester barnehagen som en pedagogisk virksomhet, og en ny barnehagelov må sikre at barnehagen forsetter å være akkurat det - en pedagogisk virksomhet.

Vil så bruk av TRAS på alle barn fra to års alderen føre til en god barnehage, slik kunnskapsministeren og byråd for barnehage og skole i Bergen hevder?

Utvikling av barnets språk er et sentralt utviklingsområde i barns liv. Når et barn henger etter i sin språkutvikling får dette også ofte konsekvenser i forhold til andre utviklingsområder.

Når grunnleggende språkkompetanse mangler kan dette vanskeliggjøre sosialt samspill, lek og læring.

Det er viktig at disse barna fanges opp og får den hjelpen de trenger. Tidlig innsats er svært viktig for å hindre at negativ utvikling får feste seg. En barnehagelærer vurderer det enkelte barn på bakgrunn av kompetanse og erfaring, og TRAS bør benyttes i de tilfeller der det er hensiktsmessig, og ikke som ett «sikkerhetssystem» slik at ingen glipper.

Barnehagelæreren skal ha tid til å følge opp det enkelte barn, utfordre barnet språklig, se til at alle barn er i sosialt samspill og arbeide for ett godt språkmiljø i barnegruppen. Dette er en av kjerneoppgavene til barnehagelæreren. Barnehagen har knapp personalressurs, vi mener at det da er viktig at minst mulig av denne ressursen går til uhensiktsmessige oppgaver, som å kartlegge barn som ikke trenger det. Jana Midelfart Hoff hevder at alle barn må kartlegges for å sikre gode barnehager.

Hva er grunnen til at byråden for barnehage og skole har større tillit til et kartleggingsverktøy enn barnehagelærerens evne til å vurdere når et barn er i faresonen?

Kunnskapsministerens vektlegging av barnehageeiers rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte vitner om stor tillit til eiers kompetanse og mindre tillit til profesjonelle pedagoger.

Dette er urovekkende.

Et faktum er at enkelte barnehageeiere har begrenset kunnskap innen barnehagepedagogikk. Det er styrer og barnehagelærer som har denne kompetansen.

Disse forholdene må vektlegges når endringer i barnehageloven blir vurdert. Barnehageloven må sikre det pedagogiske tilbudet uavhengig av eiers kompetanse.

Det er viktig med kjennskap til barnet og barnegruppen når man skal velge hvilke metoder og verktøy som er hensiktsmessig.

Vi hevder at barnehagelæreren i samarbeid med styrer er mest kompetent til å ta disse valgene. Hvordan kan eksempelvis et menighetsråd bestående av tilfeldig valgte representanter fra menigheten valgt for en fire års periode kunne vurdere hvilken metode som er hensiktsmessig?

En ny barnehagelov må ivareta barnehagelærerens metodefrihet.

Barnehagelæreren må få tillit på bakgrunn av sin kompetanse og kjennskap til barnet og barnegruppen. Hvis barnehageeier mangler tilstrekkelig kompetanse kan de i verste fall få tillit til et standardisert verktøy heller enn til barnehagelærerens faglige vurdering. Det er store variasjoner mellom de ulike pedagogiske program som utvikles. Kompetanse til å vurdere kvaliteten på bakgrunn av faglighet er nødvendig.

Et verktøy kan på ingen måte fange opp alle sider ved et barn.

Det skal brukes med vett og omhu. Et barn er mye mer enn streker og kurver i et skjema. Barnehagelæreren må derfor få autonomi til å vurdere hvilke verktøy som er hensiktsmessig i forhold til barnets beste.

Barnehagen har knapp personalressurs, vi mener at det da er viktig at minst mulig av denne ressursen går til uhensiktsmessige oppgaver, som å kartlegge barn som ikke trenger det.

comments powered by Disqus

På forsiden