Hopp til innhold
Det er ingen god idé å senke alderen for skolestart fra seks til fem år, mener Peder Haug. Foto: Istock
Istock

Fraråder skolestart for femåringer

Femåringene har det bedre i barnehagen, mener professor Peder Haug.

Av: Silje Wiken Sandgrind
28.05.2015

Politikerne etterlyser stadig mer kvalitet og læring i barnehagene. I en artikkel i Aftenposten fra januar 2014 gikk Høyres utdanningspolitiske talskvinne, Kristin Vinje, så langt som å foreslå å redusere alderen for skolestart fra seks til fem år. Et av hovedargumentene for en slik endring var tidlig læring. Forskning tyder nemlig på at tidlig læring kan motvirke sosiale forskjeller og frafall.

Professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda, Peder Haug, synes ikke forslaget om skolestart for femåringer er en god idé.

– Femåringene har det fint i barnehagen. Og de kan få det enda finere der om vi velger å bruke de ressursene det vil koste å redusere alderen for skolestart til fem år i barnehagen istedenfor, uttalte Haug i sitt innlegg under barnehagekonferansen Nordiske Impulser.

Peder Haug, professor i pedagogikk.
Silje Wiken Sandgrind

Reform 97

Haug var forskningsleder for Program for evaluering av Reform 97 for Norges forskningsråd. Reform 97 trådte i kraft 1. august 1997 og førte blant annet til at alderen for skolestart ble senket fra syv til seks år. Den obligatoriske skolegangen ble økt fra ni til ti år, og det ble innført en ny læreplan der det beste fra barnehage og skole skulle prege innhold og arbeidsmåter for de yngste barna helt opptil fjerdeklasse. Haug kaller denne delen av reformen for seksåringsreformen.

Formålet med seksåringsreformen var å gi elevene i skolen bedre og mer kunnskap enn det de fikk i den niårige skolen med skolestart som syvåringer.

– Tanken var at bedre kunnskap var nødvendig i den internasjonale konkurransen hvis Norge skulle kunne holde velferd og levekår på samme nivå som før. Norge hadde målt i tid mindre opplæring enn mange av de andre landene i OECD, og noen mente at ett år mer ville bøte på det. En annen viktig følge av tidligere skolestart var at skillet i kunnskap og holdninger mellom elever fra ulike sosiale lag ville bli mindre, forteller Haug.

Liten effekt

Rent organisatorisk var seksåringsreformen ganske vellykket. Den startet som planlagt i 1997 og det strukturelle gikk som på skinner.

De faglige ambisjonene har det derimot ikke gått like bra med, forteller professoren.

Resultater fra internasjonale undersøkelser som PISA, PIRLS og TIMSS viser ikke noen tydelig forbedring i norske elevers lese- og realfagskompetanse etter innføringen av tiårig skole.

– Mens vi holdt på med evalueringen av Reform 97, kom PISA-resultatene i 2001. I 2003 kom de første PIRLS-resultatene. Begge skapte debatt og uro. PISA viste at norske 15-åringer bare var gjennomsnittlige i lesing og realfag, mens PIRLS viste at fjerdeklassingene i Norge leste mye dårligere enn ungdom i de fleste andre land, og mye dårligere enn forventet, sier Haug.

–Ut i fra resultatene av disse undersøkelsene er det lite sannsynlig at det å øke obligatorisk skole med ett år, og senke skolestartalder med ett år, har ført til særlig stor effekt, legger han til.

Endringer i læreplanen

Læreplanen som fulgte med seksårsreformen, la vekt på at førsteklasse skulle ha et klart førskolepreg og at barnehagepedagogikken skulle være til stede til og med fjerdeklasse. Leseopplæringen skulle ikke skje før i andreklasse og førskolelærerne fikk lov til å undervise de fire første skoleårene.

De dårlige PISA- og PIRLS-resultatene førte imidlertid til mye synsing om hva som var forklaringen på norske elevers middelmådige leseferdigheter. Læringstrykket i den norske skolen var for lavt mente noen. Leseopplæringen burde ha begynt allerede i førsteklasse mente andre. Det at førskolelærerne ikke hadde god nok kompetanse i leseopplæring ble også trukket frem som en mulig forklaring.

Som en konsekvens av de skuffende resultatene endret statsråd Kristin Clemet (H) formuleringen i læreplanen for når leseopplæringen skulle begynne. Den skulle deretter begynne i førsteklasse. Hun la også sterkere restriksjoner på førskolelærernes mulighet til å jobbe i skolen.

– Dermed var det beste fra barnehagen og skolen i realiteten allerede borte fra seksåringsreformen, kort tid etter at reformen var satt i verk, sier Haug.

– Det finnes forskning som viser et brudd mellom barnehage og skole etter reformen. Samarbeidet mellom barnehage og skole ble en ikke-sak etterpå. Det var brudd mellom skolen og skolefritidsordningen, og det var brudd i leseopplæringen mellom første- og andreklasse, fordi førskolelærerne stort sett ble lærere i førsteklasse og så var det andre som tok over. Dette førte til mindre kontinuitet, forteller professoren.

En garanti for brutte ambisjoner

Ifølge Haug har seksåringsreformen ført til små endringer i skolen.

–Det er svært små endringer på tross av en veldig forskjellig type læreplan, sier han.

De uttalte ambisjonene om å få mer ut av befolkningens samlede talent og om å viske ut sosiale forskjeller er ikke nådd, mener professoren.

– En forklaring på dette er at vi fikk ett år mer av den samme skolen som vi allerede hadde. Ett år mer av det som ikke virket før 1997, virket sannsynligvis heller ikke etter 1997. Det er omtrent som å ta mer av en medisin som ikke virker. Barnehagepedagogikken ble sparket ut av Reform 97 tidlig på 2000-tallet og da fikk vi den samme skolen som vi hadde hatt, sier Haug.

Professoren påpeker at de politiske diskusjonene rundt hvorvidt man skulle innføre skolestart for seksåringer og tiårig skole, var preget av uenigheter og motstand. Venstresiden, med Arbeiderpartiet i spissen, var lenge opptatt av lek, myke overganger og førskole- og småbarnspedagogikk. De borgerlige, anført av Høyre, var på sin side mest opptatt av at skolen skulle gi økt faglig utbytte. Dette førte til mange omkamper da reformen skulle implementeres.

– Høyresidens synspunkt fikk stadig sterkere gjennomslag etter 1997, mens venstresidens innovative ideer kom i bakleksa.

Haug forteller at det slett ikke er uvanlig at utdanningspolitiske mål ikke nås.

– Den overordnede forklaringen er at politikerne vedtar politikken i nasjonalforsamlingen, mens det er lærere og førskolelærere som har ansvaret for å gjøre politikken om til praksis i barnehage og skole. Avstanden mellom Stortinget og den enkelte barnehage og skole er stor, og dermed er det vanskelig for Stortinget å vite hva som er gangbart der ute. Det fører ofte til at reformer blir oversolgte. Man lover mer enn man kan holde og mer enn det som er mulig å få til innenfor de rammene som er til disposisjon, sier han.

Å senke skolestarten ytterligere, fra seks til fem år, vil derfor være en dårlig idé, mener professoren.

– Det er ingen garanti for annet enn brutte ambisjoner, avslutter Haug.

comments powered by Disqus

På forsiden