Hopp til innhold

Barnehagen har egenverdi, ikke minst i forbindelse med helseperspektivet.

Foto: Istock

– Et brudd med norsk barnehagetradisjon

Et tilbakeblikk på tidligere stortingsmeldinger om barnehagen viser at kampen om innholdet ikke er av ny dato, skriver Tora Korsvold og Mette Nygård ved Dronning Mauds minne høgskole.

Av: Professor i førskolepedagogikk Tora Korsvold og Phd-stipendiat Mette Nygård, DMMH
31.05.2016
Phd-stipendiat Mette Nygård, DMMH.

Etter utbyggingen av barnehagene gjennom de siste to tiårene har den siste stortingsmeldingen St. meld. 19 (2015-2016) Tid for lek og læring viet hele oppmerksomheten til barnehagens innhold, eller med dens egen terminologi, barnehagenskvalitet. Som stortingsmeldinger flest inneholder den flere krevende balanseøvinger og flere spenningsforhold.

Et tilbakeblikk på tidligere stortingsmeldinger om barnehagen viser at kampen om innholdet ikke er av ny dato. Denne stortingsmeldingen representerer likevel en ny dreining fordi den i sterkere grad enn tidligere ser på barn og barndom som en

Professor i førskolepedagogikk Tora Korsvold, DMMH.

framtidsinvestering. Den vil blant annet innføre en språknorm i barnehagen.

Barns hverdagsliv, og barndom som framtidsinvestering

Da Norge fikk sin første barnehagelov i 1975 (barnehageloven) uttalte departementet som forberedte loven at småbarnsalderen har sin egenverdi og er grunnleggende for langt mer enn skolegangen.

En stortingsrepresentant tok til orde og sa: «Det er vesentlig å utvikle følelseslivet, solidaritetsfølelsen, evnen til samarbeid, skapende evner og selvstendighet. Det er denne typen læring en ønsker barnehagen skal fremme.» (St. forh. 27. mai 1975 s. 523).

I en stortingsmelding om barns oppvekstsvilkår som ble langt fram to år senere, i 1977, var igjen solidaritet og demokrati verdier som skulle fremmes og ivaretas i barnehagen (St.meld.nr. 17 (1977-78) s. 15-16).

«Gjennom barnehage, skole og massemedia er det viktig at barn lærer å se sin egen hverdag i en mellomfolkelig sammenheng, med vekt på det ansvar vi har som et rikt land ovenfor barn og andre folkegrupper i fattige land» (s. 15-16). Eller: «Oppdragelse til solidaritet innebærer også oppdragelse til demokrati, noe som innebærer å gi barn mulighet til medinnflytelse over egen livssituasjon» (s. 15-16).

I disse sitatene er det de kollektive verdiene som vektlegges, som solidaritetsfølelsen, samarbeid og medinnflytelse. Det er barnehagens felleskap som utgjør rammen, og som legitimerer de begrunnelser som skrives fram. Ved inngangen til det nye årtusenet stod fremdeles både oppdragelse til demokrati og utjevning av sosial ulikhet som grunnleggende verdier i utdanningssystemet.

Nytt fra tidligere er likevel at tidlig innsats blant annet gjennom et sterkere fokus på språk og språkopplæring oppfattes som midler til å nå de overordnede målene på, samt som et tiltak som skal hindre frafall i videre skolegang. Det skal derfor satses stort på språk, både gjennom språkkartlegging, språkopplæring og språkstimulering i barnehagens hverdagsliv, samt gjennom en økning av personalets kompetanse og en styrking av kommunens innsats (Nygård 2016, under utgivelse).

Med de nye stortingsmeldingene som ble utgitt på løpende bånd etter årtusenskiftet, endres derfor måten læring omtales på samtidig som at det bedyres at den norske barnehagetradisjonen skal stå sterkt. Også stortingsmelding «Tid for lek og læring» forsikrer at «Ny rammeplan skal bygge på det beste i norsk barnehagetradisjon, (….) (s. 29). Den skal i tillegg være både «oppdatert» og «forskningsbasert». Vil St. meld. 19 videreføre den norske barnehagetradisjonen, i betydning å vektlegge barndommens egenverdi og en barnesentrert pedagogikk?

Det problematiske med denne meldingen er at forståelsen av barns hverdagsliv i barnehagen, barns handlingsevne og subjektposisjon, og betydningen av barnehagens fellesskap er underkommunisert. Barndommens egenverdi og et helhetlig læringssyn er sentrale kjennetegn ved utformingen av den norske barnehagen, både fra et politisk perspektiv og et profesjonsperspektiv.

Å ta vare på barndommens egenverdi er nedfelt i barnehagelovens paragraf 1. Lek, vennskap og barns trivsel har vært et gjennomgående tema i politiske dokumenter om barnehagen i dens framvekst i den norske velferdsstaten (Korsvold 1997, 2008). Barnehagen har mer enn noen annen institusjon representert en viktig endring i småbarns liv i velferdsstatens epoke, og barnehagelærerprofesjonen har vært en pådriver i skapningen av det moderne velferdsbarnet (Gulløv og Gilliam 2015, Korsvold 2016). Barns hverdagsliv i barnehagen og betydningen det har hatt som er en verdi i seg selv har blitt løftet frem, og ikke nødvendigvis som en nyttefunksjon for skolen eller for det senere voksenlivet.

Språk og barnehagens mangfoldige fellesskap

I den nye meldingen fremmes det imidlertid et forslag om å innføre en språknorm som skal være førende for hva og hvordan barnehager skal jobbe med språk. Støtte til minoritetsspråklige barns utvikling av norsk språk er essensielt i St. meld. 19. Det skal likevel ikke utformes spesifikke krav til barns måloppnåelse. Normene skal derimot formuleres som mål for hva barnehagelærere skal arbeid med. Paradoksalt nok opererer en likevel med utbyttebeskrivelser. En språknorm med utbyttebeskrivelser postulerer barn som kommende skolebarn som skal beherske det norske språket. Igjen: Språk og språkopplæring har fått et sterkt fremtidsfokus.

Mellom investering i menneskelig kapital og barndommens egenverdi

Med den sterke satsningen på språk- og språkopplæring, samt innføring av en språknorm, står vi i fare for at språk blir normativt og universelt og at det ikke tas høyde for kultur, kontekst og individuelle forskjeller. Til forskjell fra den helhetlige tilnærmingen til læring og den sosiokulturelle læringsforståelsen som var rådende frem til 2000-tallet, blir kunnskap noe gitt og bestemt (Nygård 2016, under utgivelse). Spørsmålet er om dette er en ønsket utvikling på barnehagesektoren sett på bakgrunn av norsk barnehagetradisjon og den nordiske barnehagemodellen, eller om utviklingen bryter med selve barnehagelovens formålsparagraf: Å ta vare på barndommens egenverdi.

Kilder:

  • Gilliam, L. og Gulløv, E. (2015). Siviliserende institusjoner. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Korsvold, T. (1997): Profesjonalisert barndom. Statlige intensjoner og kvinnelig praksis på barnehagens arena 1945-1990. Dr. avh. Hist. inst. NTNU: Trondheim.
  • Korsvold, T. (1998): For alle barn! Barnehagens framvekst i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt.
  • Korsvold, T. (2008): Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Korsvold, T. (2016): Perspektiver på barndommens historie. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Nygård, M. (2016, under utgivelse): Pedagogiske identiteter i norsk barnehagepolitikk fra 1970-årene og fram til i dag.
comments powered by Disqus

På forsiden