Hopp til innhold

Royne K. Berget er daglig leder i Smedhusåsen barnehage i Rygge kommune.

Refleksjoner og ettertanke på tampen av et år - og drømmer for et nytt

2016 ga oss et engasjement vi ikke hadde sett fra barnehagesektoren før.

Av: Royne K. Berget, daglig leder i Smedhusåsen Barnehage
21.12.2016

Hvem kunne forutse at en så stor andel av de barnehageansatte skulle våkne til liv for alvor denne våren, i form av Barnehageopprør 2016? Plutselig dukket det opp mange høye stemmer som ga tydelige beskjeder til politikerne om hva som er greit og hva som absolutt ikke er greit, i kjølvannet av Stortingsmelding 19. Og hvem hadde trodd at et flertall på Stortinget faktisk ville lytte til det gryende opprøret? Ikke jeg, skal jeg være ærlig, men det er jo moro å bli positivt overrasket.

Flere politikere viste ei bratt læringskurve jeg knapt trodde var mulig. Endelig stod mange i barnehagesektoren opp for barna, for yrket sitt og for barnehagesektoren på en måte vi knapt nok har sett maken til før. Det var et friskt pust inn i barnehagedebatten og nærmest som en injeksjon til en «snill» og til dels passiv sektor, som bestandig har latt seg overkjøre utenfra. Jeg ble rett og slett stolt av å være en del av ei yrkesgruppe som tok til orde for viktigheten av jobben vi gjør.  

Dette skjedde rundt ett halvt år etter at Kunnskapsdepartementet (KD) hadde oversett 85 prosent av høringsinstansene i forbindelse med tilskuddsmodellen. Så hva kunne jeg egentlig håpe på når Stortingsmelding 19 skulle behandles? Hvem hadde trodd at høringen kun var spill for galleriet? Ryktene hadde riktignok versert på forhånd, om at KD allerede hadde bestemt seg for å beholde den gamle og urettferdige tilskuddsmodellen, men likevel. Hva skal en tenke når 85 prosent av de som svarer blir totalt ignorert?

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Noe sunnhetstegn kan det umulig sies å være. Tilskuddsmodellen har for min barnehage betydd at vi har vært nødt til å ta inn ett barn ekstra på alle fire avdelinger i 2016, noe som også må videreføres i 2017. Dette er i allerede for store barnegrupper. Alternativet var å si opp ansatte, akkurat som det hadde gjort bemanningssituasjonen noe bedre. Sånn er det det når du jobber i en «fattig» kommune, som kommer dårlig ut når det gjelder tilskuddskriterier til barnehager. Hva gjør det med ei personalgruppe, tror du? Det bidrar ikke til å dempe kamplysten i hvert fall, samtidig som beklagelig mye tid går med til frustrasjonsdiskusjoner og maling av fanden på veggen. Innimellom mister jeg egentlig litt trua som leder selv også, da alt for mye av tida mi går med til å dempe fullt berettiget sinne, frustrasjon og motløshet hos kollegaene mine. Men jeg kan jo bare ikke gi opp, da kan jeg like godt si opp jobben min og erklære yrkesfalitt, hvis det er noe som kan kalles det. Og det gjør jeg bare ikke!

Jeg skal ikke dvele noe særlig over det her og nå, men jeg innrømmer at erfaringen med tilskudds-høringen sitter godt i meg, nå som vi står midt oppe i en ny høring om ny rammeplan som skal tre i verk i august 2017. Blir vi hørt denne gangen, eller vil vi nok en gang oppleve en skinnprosess? I så tilfelle er jeg redd det vil kunne få mye større konsekvenser enn det går an å forestille seg.

Stikkord for verst tenkelig scenario: Barnehager som blir saksøkt av foreldre – krav som går på bekostning av hva du som profesjonsutøver mener er riktig – massedokumentasjon/kartlegging av barn og barnegrupper – stor makt til eiere – mer fokus på realfag/mer skoleliknende barnehager – en kneblet og passiv yrkesgruppe uten metodefrihet – flukt fra yrket.

Så står jeg her da, på terskelen til et nytt år, der nye utfordringer og muligheter står i kø. Optimisten i meg tror bestandig at et nytt år byr på nye muligheter, noe som for så vidt også stemmer. Problemet mitt er bare at den andre delen av meg, den som er litt mer realistisk anlagt, også ser mange humper i veien. Jeg velger nok å ha skeptikeren i meg liggende klar på vakt, samtidig som jeg håper at optimisten og drømmeren i meg får rett. Mulighetene våre er jo nærmest uendelige bare vi får sjansen til å utføre jobben vår med gode rammevilkår og på den måten vi erfarer er best for vår barnegruppe og våre enkeltbarn. Kan det være så vanskelig å forstå? Kan jeg tørre å håpe at politikeroppvåkningen fra i våres står sterkere enn høringsparodien fra i fjor høst?

I drømmene mine for et nytt år verner den nye rammeplanen om metodefriheten til de ansatte. Den fjerner all tvil om at massekartlegging ikke hører hjemme i barnehagene. Den nye rammeplanen åpner ikke opp muligheter for saksøking av barnehager fordi foreldre hevder at barnet deres ikke har fått venner i barnehagen. Leken har fortsatt hovedrollen og rammeplanen blir et godt verktøy, ikke ei tvangstrøye som hindrer profesjonen i arbeidet sitt. 

I 2017 tar PBL et tydelig standpunkt som er til barnas beste, de opptrer som barnas advokat. Organisasjonen går aktivt inn for at myndighetene skal fjerne utbyttemuligheten. De går i front for å luke ut alle useriøse eiere som drifter barnehagene etter lommeboka, i stedet for hva som er best for barn, foreldre, ansatte og for samfunnet på sikt. Den private delen av barnehagesektoren som drifter seriøst vinner masse tillit på initiativet, og PBL viser at de er på lag med barna, ikke med profittlykkejegere.   

Jeg drømmer om at seriøse eiere, som har bygd barnehagen sin for egne penger, og driftet den uten å ta ut ei krone i utbytte, ikke skal føle seg uglesett den dagen han eller hun selger barnehagen sin, og dermed sitter igjen med litt penger i den andre enden. Det skulle bare mangle.

I neste års drømmeland får vi på plass en bemannings- og pedagoglov som belønner de barnehagene som satser på høy pedagog – og ansatttetthet. De som forsøker å sluntre unna blir det sanksjonert mot.

2017 blir året politikerne forstår at dagens tilskuddsmodell bidrar til å skape forskjeller blant barn, ikke utjevne dem. Modellen blir derfor erstattet med en ny, som faktisk gir like rammebetingelser for alle barnehager.  

En drøm jeg har hatt i flere år, slår til for fullt neste år. Plutselig følger det med midler til barn med særlige behov. Barna som trenger ekstraressurspersoner, spesialpedagogisk hjelp og veiledning i barnehagen får det de har behov for. Dette gir gode ringvirkninger for alle parter. 

Dette var noen av de mest høystsvevende drømmene mine for et nytt barnehageår. Jeg har uendelig mange som går direkte på min egen barnehage også, men mange av dem vil gå i oppfyllelse bare politikerne på Stortinget har guts nok til å satse skikkelig på framtidens generasjoner. Kanskje kan nyheten regjeringen kom med i begynnelsen av desember, om at alle barn som fyller tre år i 2017, skal regnes som store først i august, være et signal om at de egentlig vet hva som skal til for å skape en bedre barnehagesektor med mindre rom for spekulasjoner. En bedre barnehagehverdag for alle barn, uansett hvor de bor hen i vårt langstrakte land.

Det må jo være lov til å drømme litt.

God jul og riktig godt nytt barnehageår!

Har du meninger om kronikken eller noe på hjertet du vil dele med andre? Kommenter under saken eller send til oss på red@barnehage.no.

comments powered by Disqus

På forsiden