– For å forstå hva som har skjedd med
læringsbegrepet må vi se på hvordan styringen av barnehagefeltet har forandret
seg i løpet av relativt få år, sier Jan Kampmann som er professor ved Institutt
for mennesker og teknologi ved Roskilde Universitet og tilknyttet Center for daginstitutionsforskning.
Han var en av flere foredragsholdere
som delte sine tanker om lek og læring under barnehagekonferansen Nordiske
Impulser i forrige uke. Tema for konferansen som ble arrangert av
Utviklingsforum, var «læring på barnehagevis».
Kampmann understreket innledningsvis at
hans foredrag ville ta utgangspunkt i en dansk kontekst, men at det nok finnes
en del paralleller til Norge. Han trakk blant annet frem at Danmark, i likhet
med Norge, opplever barnehagelærermangel og en nedgang i søkertall til
utdanningen.
– Økonomiske
begreper
I mer 40 år har Kampmann forsket på barn og pedagogers
hverdagsliv i barnehagen. Han har lenge vært opptatt av
hvilken innvirkning økt styring har på det pedagogiske arbeidet.
– I løpet av relativt få år har det
blitt mer og mer utbredt i Danmark å snakke om at barnehager skal styres og
organiseres på samme måte som et marked. Det vil si at begreper som
konkurranse, effektivisering og individualisering har blitt en stadig vanligere
del av det pedagogiske språket, sa professoren.
Det pedagogiske språket er langt på
vei erstattet av et økonomisk språk, mener han.
– Dette har skjedd ganske langsomt,
over 10-15 år. Kanskje derfor har det har tatt så lang tid før man i Danmark
faktisk oppdaget at det var skjedd. De siste fire-fem årene har vi sett større
motstand blant pedagogene mot denne måten å snakke, forstå og tenke om
barnehagen på, fortalte Kampmann.
Måling, testing, kategorisering og
standardisering er ikke begreper som er oppfunnet av pedagoger, men av økonomer
og forvaltere, påpekte han under foredraget.
Innsnevret
læringsbegrep
Hva mener Kampmann er konsekvensen av
denne utviklingen?
– Jeg mener det bidrar til en
optimering av barndommen – av barnets utvikling – i form av økte forventninger
når det gjelder læring, utvikling og barnets prestasjon. Det er en oppfatning
av at alt kan måles og veies. Og når man kan gjøre det, så kan man også
igangsette forskjellige typer av påvirkninger på barnet med mål om å rette opp
mangler og øke tempoet i barnets læringsprosesser, sa han.
– Til grunn for denne tankegangen
ligger det en forståelse av barnet som noe uendelig formbart. At barnet er et
stykke leire vi skal forme. Men det er ikke vi som skal styre barnets
utvikling, da reduserer vi dem mer enn vi utvikler dem. Vi må ta utgangpunkt i
barnets egen motivasjon og hvor barnet er akkurat nå.
Kampmann mener det har blitt mindre
fokus på barns egen motivasjon etter hvert som pedagogiske programmer har fått
større innpass i barnehagene.
– På den måten blir det ikke bare en
intensivering og akselerasjon av barndommen, men også av pedagogikken. Vi skal
rekke mer og fylle på med mer på kortere tid. Dermed får vi et mer innsnevret
og instrumentalisert læringsbegrep, sa han.
– Jeg mener det er viktig at vi stiller
oss spørsmålet: Kan vi med denne intensiveringen av barndommen risikere å bidra
til mental utmattelse hos barn? Og på den måten bidra til skoletretthet før de
i det hele tatt har startet på skolen? Man kan også stille spørsmål om tap av
mening og mental utmattelse også er noe man kan se blant pedagoger, og om det
er dette som gjør det vanskelig å motivere folk til å ta utdanningen og bli
værende i feltet.
Skeptisk til
programmer
Fra 1990-tallet og frem til i dag har
det vært en intensiv utvikling i retning av mer statlig og kommunal styring av
den danske barnehagesektoren, fortalte Kampmann. Det har ført til økt
læringstrykk i barnehagene, mener han.
I Danmark har det eksistert læreplaner
for barnehagefeltet siden 2004.
– Akkurat som i den norske rammeplanen,
er det mange positive intensjoner i den danske læreplanen, så det er ikke den i seg selv som er problemet, sa professoren.
– Men som en konsekvens av læreplanen
innførte man også kvalitetsmålinger med henblikk på å sikre at man arbeidet
etter metoder og innhold som virket læringsoptimaliserende. Lek blir nevnt
ganske mange ganger i den styrkede læreplan (fra 2018), men oftest i sammenheng
med læring, slik at det reelt sett legges opp til styring av leken som «lekende
læring» eller «lek-og-læring», sa han.
Kampmann er bekymret for
utviklingen han har sett de siste årene, mot et ønske om å effektivisere og
optimalisere læring gjennom bruk av predefinerte programmer.
– Ofte er det en kommune eller en
privat eier som bestemmer seg for at alle deres institusjoner skal jobbe med et
bestemt program. Mange av dem kommer fra USA som har elendig barnehagekvalitet.
Det kan godt være at slike programmer vil styrke barnehagekvaliteten i USA, men
vil det styrke kvaliteten i nordiske institusjoner hvor man har velutdannede
pedagoger og rimeligere ressurser? Jeg er sterkt kritisk til det, sa han.
Kampmann mener denne utviklingen
bidrar til å overføre definisjonsmakten over hva som er riktige pedagogiske
metoder og innhold i barnehagen fra pedagogene til eksterne aktører.
– Må gjenerobre
den pedagogiske fagligheten
– Dere som jobber i feltet, og vi som
er opptatt av barnehagefeltet, må jobbe for en gjenerobring av den pedagogiske
fagligheten og en gjenerobring av den pedagogiske forståelsen av hva læring er,
sa Kampmann.
Han beskrev deretter hva han mener
læringsprosesser i barnehagen bør være preget av:
– Pedagogikk er alltid kontekstuell og
situert. Jeg vil si at den også alltid er lokalt forankret og avhengig av
hvilken barnegruppe man har: Hvordan har gruppa utviklet seg i løpet av det
siste året? Hvilke barn har kommet til etter sommerferien og hvilke har
sluttet?
– Pedagogikk er også alltid
relasjonelt fundert. Den er knyttet til de spesifikke relasjonene mellom voksne
og barn, men også relasjonene barna har innbyrdes, sa Kampmann.
Pedagogikk må videre være
omsorgsbasert, i form av at man hele tiden har som mål å skape trygghet – ikke
bare for det enkelte barn – men for barnegruppa som helhet, påpekte han.
– Det er altså snakk om et samspill
mellom individuelle hensyn, omsorg og felleskap som skaper trygghet for barna,
og som gjør det meningsfullt for dem å være i barnehagen.
– Leken skal ha stor
plass
Det grunnleggende i barns
barnehagekarrierer er, ifølge Kampmann, å finne ut hvem de er som
barnehagebarn.
– Man skal bli del av et
barnehagelandskap: Hvem er de andre barna? Hvordan kan jeg posisjonere meg?
Hvem kan jeg bli venner med? Hvem skal jeg spørre for å bli med i lek?
Veldig mye av barns læring i
barnehagen skjer gjennom å skaffe seg erfaringer, påpekte han.
– Hvordan kan vi bidra til at barna får
disse erfaringene? Blant annet gjennom lek og særlig rollelek. Leken skal ha stor
plass! sa Kampmann.
– I bredere forstand handler det om å
hjelpe barnet med å få varierte erfaringer med seg selv: Hva kan jeg, og hva
kan jeg ikke? Hvordan kan jeg utfordre grensene? Og hvor går mine grenser for
hva jeg vil, og hva jeg ikke ønsker å være med på? Vi må bidra til at barn får
denne typen erfaringer, og på den måten også får gjøre seg erfaringer med de
andre barna. Gjennom lek, men også gjennom å gjøre seg erfaringer med
de voksne – gjennom dialog og relasjoner. Vi må også hjelpe dem til å få
erfaringer med ulike materialer.
– Behov for å
trekke seg litt tilbake
Professoren understreket også viktigheten
av å tilrettelegge for at barn kan eksperimentere og utforske, samtidig som man
er oppmerksom på at barns læringsprosesser og eksperimentering hele tiden
foregår i det han kaller progresjons- og regresjonsbevegelser.
– Progresjon er når man har
nysgjerrighet og overskudd til å undersøke og prøve noe nytt. På et tidspunkt –
og vi vet ikke helt når – vil barnet gi uttrykk for at det har behov for å
trekke seg litt tilbake. Barnet trenger å lade batteriene for å igjen ha
overskudd og energi til å kaste seg ut i en ny progresjonsbevegelse, sa
Kampmann.
Hvis man ikke respekterer barns egne
bevegelser mellom progresjon og regresjon, men insisterer på at de hele tiden
skal være i progresjon, vil de tømmes for energi, påpekte han.
– Rekvisitør og
inspirator
Kampmann pekte avslutningsvis på den
komplekse rollen pedagogen har oppi alt dette.
– Man må være sensitiv overfor barnas
intensjoner og prosjekter. Være nærværende og omsorgsfull når det gjelder
barnas psykiske orientering, progresjon og regresjon. Man må også være en
rekvisitør som hele tiden følger med på hva barna trenger for å videreutvikle
leken, og være mekler i konflikter barn imellom ved å tre inn som dialogpartner.
– Som pedagog må man tilby
inspirerende opplevelser – også utenfor barnehagen – som barna kan ta med seg
inn i leken. Og man må være generøs i form av at når man kommer med et tilbud,
ikke blir skuffet hvis barna ikke ønsker å være med, sa Kampmann.
Skal man kunne oppnå alt dette er pedagogene
helt avhengige av å få bruke sin faglige dømmekraft, mener han.
– Derfor kreves det en kamp for det
pedagogiske språket. Det kreves en kamp for det faglig konstruktive i den demokratiske organiseringen av institusjonene. Og det kreves en kamp for tid og
ressurser for å gjenfinne mening og motivasjon i det pedagogiske arbeidet, sa Kampmann.
