Kommunene svikter de mest sårbare barna – hvor er regjeringen?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barn med nedsatt funksjonsevne har en lovfestet rett til et individuelt tilrettelagt barnehagetilbud. Likevel ser vi at flere kommuner skyver ansvaret over på private barnehager – uten å dekke kostnadene. 

Resultatet? Barnas rettigheter blir svekket, og private barnehager tvinges til å betale regningen for en kommunal plikt.

Ifølge Utdanningsdirektoratet gikk det 5 394 barn med nedsatt funksjonsevne i norske barnehager i 2022. Disse barna har rett til individuell tilrettelegging etter barnehageloven §37 for å sikre likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter. Retten innebærer at barna ikke bare skal ha en barnehageplass, men også et tilbud de faktisk kan få utbytte av.

Hvem tar regningen?

Kommuner håndterer tilrettelegging på ulike måter. Noen stiller selv med støttepedagoger, mens andre pålegger barnehagene å ansette personale og gir økonomisk støtte for dette. Likevel ser vi at private barnehager i økende grad må finansiere en rekke kostnader knyttet til individuell tilrettelegging etter §37 – uten at kommunen kompenserer for dette. Dette inkluderer utgifter til vikarer, administrasjon, pensjon og rekruttering.

Ifølge Utdanningsdirektoratet skal det kommunale tilskuddet som private barnehager mottar etter forskrift om tilskudd til barnehager, ikke brukes til å dekke utgifter til spesialpedagogisk hjelp. Likevel må private barnehager ofte finansiere en betydelig del av kostnadene til individuell tilrettelegging innenfor det ordinære kommunale tilskuddet. Dette skjer til tross for at tilrettelegging er kommunens ansvar – i praksis skyves utgiftene over på barnehagene.

For enkelte barnehager utgjør ansatte i individuell tilrettelegging en betydelig del av bemanningen – opptil 3 til 5 årsverk. Når lønnsmidlene fra kommunen ikke dekker faktiske kostnader, kan det føre til store underskudd, og i verste fall må barnehagen dekke inn manglende midler ved å kutte i andre viktige poster på budsjettet.

Når kommunen ikke betaler

I en kommune tildelte kommunen vedtaksbrev med en årslønn lavere enn det en ufaglært ansatt med null til tre års ansiennitet tjente etter tariffavtalen vår. Kommunen hevdet først at utregningen var basert på gjennomsnittslønnen til kommunens assistenter, men dette viste seg å være feil. Etter kritikk fra barnehagen ble kommunens praksis endret, og kommunen benytter nå PBLs lønnsstige for ansatte uten særskilte utdanningskrav med 10 års ansiennitet.

Selv om kommunen innså at tilretteleggingstilskuddet var for lavt, valgte den kun å endre praksis for fremtidige vedtak. Ved å anerkjenne at satsene var for lave, men ikke rette opp økonomisk, sparer kommunen penger på private barnehagers bekostning.

I en annen kommune ble et barns vedtak nedjustert med kun 13 dagers varsel, uten hensyn til ansettelsesforholdet eller behovet for omstilling. Slike praksiser skaper store økonomiske utfordringer og kunne vært unngått med bedre dialog og planlegging. Igjen er det den private barnehagen som sitter igjen med det finansielle tapet – uten noen form for kompensasjon fra kommunen.

Utdanningsdirektoratet har vært tydelige på at kommuner ikke kan pålegge private barnehager å gjennomføre tilrettelegging uten en avtale. Likevel tvinges barnehager i praksis til å akseptere underfinansierte ordninger, fordi alternativet er at barnet mister tilbudet sitt. Når kommunen ikke sørger for en reell alternativ løsning, blir barnehagen sittende med ansvaret – enten ved å dekke deler av kostnadene selv eller la barnet stå uten nødvendig tilrettelegging. Dette er ikke et fritt valg, men et press som setter både barnehagen og barnets familie i en umulig situasjon.

Et etisk dilemma

Flere kommuner ser ut til å kutte kostnader ved å sette urealistisk lave tak på tjenesten eller kun betale for laveste lønnstrinn – selv når det er behov for at erfarne ansatte med høyere kompetanse utfører arbeidet. Når kommunen ikke dekker de faktiske kostnadene, må barnehagene ta regningen selv.

Dette setter barnehageledere i et etisk dilemma: Skal de akseptere en underfinansiert avtale for å sikre at barnet får bli i sin nåværende barnehage, eller risikere at barnet må bytte barnehage fordi kommunen ikke tar ansvar for en reell alternativ løsning? Uansett hva de velger, svekkes det allmennpedagogiske tilbudet – enten ved at barnehagen må kutte i andre utgifter som vikarbruk og driftskostnader, eller ved at barnet opplever et unødvendig bytte av barnehagemiljø.

Kommunen må akseptere at individuell tilrettelegging gir økte kostnader, og den kan ikke skyve ansvaret over på private barnehager uten full finansiering.

Hvor er regjeringen?

Denne utviklingen er ikke bare i strid med barnehageloven, men også med FNs Barnekonvensjon artikkel 3, som slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barn.

Kunnskapsministeren kan ikke lukke øynene for at flere kommuner underfinansierer individuell tilrettelegging og overfører kostnaden til private barnehager. Dette undergraver likebehandlingsprinsippet i barnehageloven §11 og setter barn med nedsatt funksjonsevne i en sårbar situasjon.

Vil kunnskapsministeren gripe inn for å sikre at loven etterleves – eller vil hun tillate at barns rettigheter undergraves for at kommunene skal balansere budsjettene sine?