DEBATT
Tina Jeanette Olsen Reime er barne- og ungdomsarbeider og har selv ADHD.
GettyImages/privat
– ADHD må løftes frem i lyset, ikke gjemmes bak de mørkeste fargene du finner i malerskrinet ditt
– Barn med ADHD kan være den mest kreative og morsomme i leken. Men det er vanskelig å være sin beste utgave i en stor gruppe, skriver forfatteren av innlegget.
Han slår alle!
Han biter!
Han klyper!
Han er slem!
Han kan ikke leke!
Han plager alle!
Foreldre klager i barnehagen!
Foreldre ber barna sine holde seg unna!
Han klarer ikke være stille!
Må han lage alle de lydene hele tiden?
Han klarer ikke sitte stille!
Herregud, han spiser jo bare usunt!
Hvordan skal det gå med han på skolen?
Herregud, det må jo være noe alvorlig galt hjemme?
Bildet av ham blir malt i negative farger, negative handlinger og negative utsagn.
Men dette er feil! Det er så feil!
Hvor er hjelpen hvis andre foreldre og ansatte i barnehagen maler bildet hans sort?
Bildet av denne gutten bør være i de sterkeste fantastiske farger – for han kan! Han kan leke, han kan klemme, han kan vise omsorg, han har samvittighet, han har følelser!
Vær så snill, hjelp ham til å male de sterkeste farger!
Hjelp dine egne barn, enten det er hjemme, som barnehageansatt eller som lærer. Forstå utfordringene hos andre, forstå forskjellene og gi aksept!
Det er ikke greit å bli slått.
Det er ikke greit å være redd.
Jeg er 100 prosent sikker på at hvis alle maler barnets beste farger, vil forståelse, vennskap, omsorg, klemmer og lek være fremtiden!
ADHD må løftes frem i lyset, ikke gjemmes bak de mørkeste fargene du finner i malerskrinet ditt!
La oss se det fra den andre siden.
Et barn med ADHD klarer ikke tolke ansiktsuttrykk som andre. De går raskt i forsvar fordi de misforstår, eller ikke forstår i det hele tatt – dermed føler de seg utenfor. Da er det lettest å slå, bite, klype og si stygge ting for å overleve situasjonen selv. Eller distansere seg helt.
De kan leke. De kan faktisk være den mest kreative og morsomme i leken. Men det er vanskelig å være sin beste utgave i en stor gruppe.
Det tar tid å bli trygg på vennene. Det å lære seg å forstå og tolke andre barn fullt og helt tar tid. Hvis man i tillegg er i lek med én, og det kommer seks andre inn og ut av rommet som vil være med, for så å forsvinne ut av leken igjen. Samtidig som at noen vasker hendene på badet, i gangen leker noen med biler, på formingsrommet er det en nesten tom malingstube som «promper» mens den voksne trykker – gang på gang. En gråter i sofaen mens en voksen leser en bok for to som hopper i sofaen ved siden av. Du må vite at alt dette går rett inn i denne guttens hjerne, hvordan skal han klare å leke kreativt med alt dette servert inn i hjernen samtidig.
Hvordan skal han klare å ikke være på alle stedene samtidig?
Vil ikke du også slå om du mister kontrollen på alt rundt deg og blir overstresset i enhver situasjon?
Som voksen vet du at du ikke kan slå, du har lært deg strategier og løsninger for deg selv. Men disse barna som får dette inn daglig, de blir kjeftet på, misforstått, mistolket og trykket ned.
Kan du tenke deg hvor sliten dette barnet er?
Hvor lite du som voksen er til å stole på om du bare kjefter?
Disse barna skal passe inn i et stort A4-bilde som allerede er malt for dem, så har ikke de voksne tid til å hjelpe, men i stedet kjefte. Vil disse barna bli livsglade? Ha godt selvbilde? Få god selvtillit? Hva med livsmestring senere i livet? Vi må gjøre en endring for disse barna, alle rundt må hjelpe! Ikke kjefte!
Et barn med ADHD faller så lett i denne kategorien. Forskning viser at barn lærer best og mest fram til de er 4 år. Som ettåring blir de fleste plassert i en barnehage med andre barn og med altfor få voksne.
Hva gjør vi med de barna? Dette er skadelig for all videre utvikling.
ADHD må løftes frem i lyset, ikke gjemmes bak de mørkeste fargene du finner i malerskrinet ditt!
