– Det er ikke barnets ansvar å gjøre foreldrene lykkelige

– Jeg tenker at dersom man hadde klart å «røyke ut» tanken om at barnet kommer for å gjøre norske foreldre lykkelige, så ville vi kommet et langt steg videre. Det er ikke barnets ansvar å gjøre foreldrene lykkelige. Foreldrene må også ha en klar tanke om at «dette skal vi klare, dette skal gå». Tilknytning er en prosess som pågår hele tiden, det handler ikke bare om de første månedene. Foreldre, enten man har adoptert eller fått biologiske barn, må være flinke til å gi trygghet og gode rammer for barnet.

Familieterapeuten Øfsti kjenner godt til hvilke utfordringer familier kan få. Og med sin bakgrunn som adoptert vet hun også mer enn mange om hvordan en adoptivfamilie fungerer – og hvordan det er å vokse opp som adoptert.

– I min egen oppvekst ble jeg stadig påminnet at jeg var annerledes av omgivelsene. Det å adoptere fra utlandet var nytt, og i enhver situasjon ble det dermed fastslått at jeg hadde en annerledeshet ved meg. Dette både håper og tror jeg har endret seg noe med årene, ettersom adopsjon er vanligere nå enn det var den gangen. Samtidig merker jeg at jeg kjenner et intuitivt, språkløst fellesskap med andre Korea-adopterte. Vi har like erfaringer og vi ser annerledes ut.

Adopsjonskritiske miljøer

– Det har vært rettet kritikk mot internasjonal adopsjon – blant annet fra Korea-adopterte – hva tenker du om denne kritikken?

– Jeg så den danske dokumentaren «Adoptionens pris», og tenker at den på mange måter er et godt eksempel på hvor mye som kan gå galt. Her la man skylden på barnet for at det oppstod problemer, og man gav opp som foreldre. Men hvis vi ser til Danmark og Sverige, så ser vi at det er sterke grupperinger som er kritiske. Jeg skjønner argumentene deres, men jeg kjenner meg likevel ikke igjen i kritikken, sier Øfsti, og fortsetter:

– Jeg tror vi kommer til å få en debatt om adopsjon også i Norge, og det blir en debatt med skarpe kanter. På mange måter snakker vi om en forelder/barn-konflikt, der to grupperinger jobber for å fremme sin egen virkelighetsoppfatning. Jeg håper det skapes et rom hvor flere historier kommer frem, fra flere kanter. Det vil være godt for debatten.

• LES OGSÅ: Slik er idealforelderen
• LES OGSÅ: Ber foreldre tenke over alkoholvanene sine

Roman om adopsjon

Med romanen «Si at vi har hele dagen», som er hennes første, har Anne Kyong-Sook Øfsti slått gjennom som forfatter med et aldri så lite smell. Bibliotekarer på Deichmanske bibliotek har kåret boken til en av de beste i 2014, og Øfsti har fått mange lovord fra både anmeldere og bokbloggere.

I boken skriver Øfsti om adopsjon, sorg og eksistensielle kriser. Og hun kjenner problemstillingene godt. Selv ble hun adoptert fra Korea midt på 1960-tallet.

– Da jeg reiste til Korea på 2000-tallet var det på en måte som å komme tilbake til et barndommens paradis, til et glemt minne. Det var en lettelse å kunne oppleve det å gli inn i en mengde, å være en av flere. Samtidig fikk jeg en opplevelse at dette ikke lenger var meg og min historie, det var noe som har vært – ikke det som er nå, sier Øfsti.

Bokens hovedkarakter, Rebekka, reiser også tilbake til Korea – på jakt etter sin biologiske mor. Men det var ikke denne karakteren som kom først da Øfsti begynte arbeidet med romanen, det var en annen sterk kvinne.

– Den første karakteren som ble etablert i boken var I-Sook, en koreansk dame som måtte gi fra seg barnet sitt, sier Øfsti.

– Adopsjon begynner med et tap

Nettopp dette er et hovedspørsmål i boken – og for Øfsti: Hvordan er det å gi fra seg et barn?

– Jeg har ikke fått barn selv, men slik jeg tenker meg det må det være tungt, og det må være en sorg som kommer og går. Spesielt tror jeg det er vanskelig på fødselsdager og andre merkedager – da tror jeg at spørsmålet om hvordan barnet har det lettere dukker opp. Og jeg tror det er viktig å ha med seg at enhver adopsjon begynner med et tap. Tap av et barn, tap av omsorgspersoner, sier Øfsti – og fortsetter:

– Utgangspunktet er rett og slett at man er i en situasjon hvor man egentlig ikke ønsker å være. Foreldrene har kanskje sett for seg at de skulle bli foreldre på andre måter, og barna skulle ideelt sett helst ha vokst opp et annet sted. Samtidig er det vanskelig å se for seg andre løsninger enn adopsjon.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i magasinet Adopsjonsforum, nr. 2 2015.