– Hadde det ikke vært for jobben, tror jeg psyken ville fått seg en knekk

– Det passa kjempedårlig å bli syk akkurat da. Jeg måtte ta permisjon fra studiene. Men allerede da satte jeg meg mål: Jeg skulle fullføre utdanningen, og jeg skulle jobbe i barnehage! 

Høsten for fire år siden var hun i full jobb i Rindal barnehage. Allerede utdannet barne- og ungdomsarbeider, og på det tidspunktet snart ferdig med barnehagelærerutdanningen, som hun tok på deltid over fire år ved DMMH. 

– Jeg ønsket meg mer kunnskap og å utvikle meg faglig. I tillegg er det vanskeligere å få seg jobb som barne- og ungdomsarbeider. Det var veldig lurt å starte utdanningen etter å ha jobbet i barnehage noen år, det ga meg veldig mange knagger å henge kunnskapen på. Det gjorde studiet lettere å skjønne. 

Men så begynte hun å få skikkelig vondt i leggen. 

På nyåret begynte den å hovne opp. Røntgenbildene var tydelige: Hun hadde en tolv centimeter lang svulst på leggbeinet.

«Break a leg»

Den neste tiden ble tøff, med en sjelden krefttype som krevde mange beinharde runder med behandling. Både operasjoner og cellegift. Et drøyt år etter at hun fikk diagnosen, måtte leggen amputeres. 

– Det siste jeg sa før narkosen tok meg var «break a leg», sier hun til avisen Driva (krever abonnement), som omtalte Lenas historie først. 

Og fortsetter: 

– Jeg er nok god til å tilpasse meg og akseptere realiteten. Selvsagt har hatt mine nedturer, og samboeren min har fått hørt diverse utblåsninger. Men jeg tenker at jeg ikke har noe annet valg enn å tenke positivt. Livet blir i alle fall enklere da.

Hun har også holdt fast ved sitt store mål: Å fullføre utdanningen, og komme tilbake til barnehagejobben. 

– Jeg var nok litt i tvil da jeg var på det aller sykeste, da det var såvidt jeg klarte å komme meg opp og gjennom dagen. Da måtte jeg skru om litt, og tenke at «dette er situasjonen akkurat nå, men det kommer til å bli bedre». Jeg var veldig klar over at jeg måtte ha planer for framtida, samtidig som de måtte være realistiske. Underveis skjønte jeg at å gå tilbake til hundre prosent jobb nok ikke ville være oppnåelig. Noe som var en sorg i seg selv; jeg har jobbet fulltid siden jeg var 17. 

Etter amputasjonen ventet ytterligere sju tøffe runder med cellegiftkurer. I januar 2022 ble hun erklært kreftfri. 

– Jeg har brukt tid på å bygge meg opp, trene styrke og bli kjent med protesen. Jeg måtte finne ut hvem jeg er med den, rett og slett finne identiteten min litt på nytt. Og bli så frisk som mulig. 

Den tøffe behandlingen har satt sine spor. Ikke bare protesen, men også fatigue, som gjør at hun blir fort sliten. 

– Jeg er nødt til å trene mye, for å være sterk i kroppen. Jeg bruker mye mer energi enn om jeg hadde hatt to friske føtter. Å jobbe i barnehage er en fysisk krevende jobb, man må bruke kroppen hele tiden. Det er fremdeles dager der jeg kjenner at jeg er sliten etter jobb, og det er godt å legge seg på sofaen. Men det hadde jeg før jeg ble syk også. Og jeg har aldri vært så sterk som jeg er nå!

Viktig tilrettelegging

I dag er hun 50 prosent ufør, og tilbake i halv stilling i samme barnehage. 

– Det krever en del tilrettelegging. At jeg har mulighet til å jobbe annenhver dag betyr for eksempel veldig mye. Det gir meg mulighet til å hente meg inn og ta vare på kroppen. Og så er jeg en del av en veldig åpen kollegagruppe, som gjør det enkelt for meg å si fra hvis jeg trenger å sitte litt, uten at jeg får dårlige tilbakemeldinger. Kollegene mine er gull! Sier hun, og fortsetter: 

– Hvis det er glatt, slipper jeg å være ute, og kan heller gjøre andre ting inne, som å passe på soverne for eksempel. Det er små ting, men som gjør en enorm forskjell for min del. 

Kommunale Rindal barnehage har én avdeling, ligger midt i sentrum og er samlokalisert med Rindal barneskole. 

– Jeg tror nok at det at det er en liten barnehage har hatt betydning for å komme tilbake i jobb igjen. At både barne- og personalgruppa er liten, gjorde meg fort trygg. I en større barnehage med mange ansatte og flere avdelinger tror jeg det er lettere å bli litt borte i mengden, og det ville blitt mer utfordrende å ytre meg om hvilke behov jeg har. Her fikk jeg en god og myk start. 

Hun er klar på hva jobben betyr. 

– Jeg føler aldri på at jeg er en byrde. Det at jeg på tross av mine begrensninger er med på å bidra til samfunnet, det er ekstremt viktig. 

– Det er stort fokus på høyt sykefravær, arbeidspress og utfordringer i sektoren. Hva tenker du om det? 

– Det har vært mye fokus på de negative sidene lenge, og det synes jeg er synd. Samtidig skjønner jeg jo hvorfor det blir sånn - det er også en del av virkeligheten. Men for min egen del, så berger jeg meg bra i barnehagejobben ut fra de forutsetningene jeg har. Hadde det ikke vært for jobben tror jeg psyken ville fått seg en knekk. Jeg tenker det er viktig å få fram også de positive sidene ved å jobbe i barnehage, for det er en god jobb, når man er interessert i og har lyst til å jobbe med barn. Og ikke minst er det en jobb med stor betydning for samfunnet, understreker hun. 

Og legger til: 

– Selv er jeg bare takknemlig for muligheten til å komme meg tilbake til jobben. 

Allerede da hun gikk på ungdomsskolen visste hun at det var dette som var drømmen, og hun fikk sitt første møte med barnehagejobben gjennom utplassering. 

– Jeg har alltid trivdes med å jobbe med og for barn. Det er alltid det jeg har hatt lyst til å gjøre. Da jeg ble protesebruker tenkte jeg at jeg kan ikke la det knuse drømmen min og de målene jeg har satt meg i livet. Det er en veldig givende jobb. Ja, det kan være tungt og krevende, men ungene gir så mye tilbake. 

– På hvilken måte kjenner du at det er mer fysisk krevende nå enn tidligere? 

– Vi skal jo ha minst mulig løft, men i praksis blir det jo en god del. Og ute blir det en del stilleståing, noe jeg kjenner går mer ut over rygg og hofte enn tidligere. Men jeg må bare være bevisst og ta riktige valg, og forsøke å unngå å ta de løftene. Jeg må ha en annerledes innstilling nå enn da jeg var 18 og frisk og rask. 

– Er det noe du ikke kan ta del i eller andre spesielle utfordringer i løpet av en arbeidsdag? 

– Altså, vinteren er en dårlig tid. Mye snø og holke setter litt begrensninger på hvilke uteaktiviteter jeg kan ta del i. Å gå i djupsnøen blir tungt. Men da slipper jeg det, og kan gjøre noe annet. 

– Å være ulik er helt normalt

Åpenhet overfor både kollegene og barna har vært sentralt når hun nå er tilbake på jobb. Spørsmålene som kommer fra nye barn blir gjerne tema for en samlingsstund eller samtale. 

–  Barna vet at jeg hadde en syk fot som måtte sages av. Da responderer de ofte med å svare: – Så kult! Jeg tar gjerne barna med på en reise der jeg forteller både om hva som har skjedd, og hvilken funksjon protesen har, sier hun, og fortsetter: 

– Det er godt forankret i rammeplanen, at vi skal ha et samfunn der vi godtar alle. Jeg som barnehagelærer kan ikke skjule eller la være å snakke om protesen. Det er meg, sånn ser jeg ut. Det å synliggjøre at jeg er en del av fellesskapet, og fungerer godt, vil kanskje bidra til en bedre hverdag for andre med funksjonsnedsettelser, både synlige og usynlige. Vise at det å være ulik er helt normalt. 

Samtidig som det å være alvorlig syk er en belastning i seg selv, blir gjerne usikkerheten knyttet til både framtidsutsikter og ikke minst økonomi en belastning i seg selv. 

Akkurat det har også Lena kjent på. 

– Jeg hadde ikke berga meg hadde det ikke vært for en samboer med grei inntekt. Jeg var også så lur at jeg tegna uføreforsikring som 18-åring. Det var et ekstremt lykketreff, og noe jeg anbefaler alle. 

Underveis har hun også opplevd mye usikkerhet. 

– Det er en slitsom prosess å stå i over tid, å ikke vite hvor jeg lander økonomisk. Det har vært en belastning. Det å få en uføregrad er en stor prosess, som involverer mange ulike instanser, der man skal kartlegge hva man kan og ikke. Det tar tid. Jeg skjønner godt at folk blir frustrerte når man er i en sårbar situasjon som syk, og må begynne å bale med for eksempel NAV, sier hun. 

– Men så ble jeg glad da jeg fikk vedtaket. Da kunne jeg lande litt, da var det greit. Nå er jeg 50 prosent ufør, da trenger jeg ikke at jeg og kroppen min skal hige etter å jobbe enda mer. 

I dag bruker hun mye tid på trening. I tillegg pusser hun og samboeren opp huset. 

– Hva er drømmen for framtida? 

– Jeg skal stå i jobben jeg har. Så lenge jeg klarer det, så er jeg fornøyd. Da tror jeg både jeg og kroppen min har det som best, og da skal jeg jobbe til jeg blir pensjonist.