Hege Eggen Børve er førsteamanuensis ved fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord Universitet. For en tid tilbake foretok hun og forskerkolleger en case-studie av to barnehager. Hensikten med prosjektet var både å se på likestilling og hvordan barnehagen kan utvikles til en mer likestilt arena. Personalet i de to barnehagene diskuterte også selv på hvilke områder de kunne tenke seg å gjøre utviklingsarbeid.
I startfasen av dette prosjektet så Børve blant annet på hva som skjer med arbeidskulturen når det kommer mannlige ansatte inn i barnehagen.
– Når et kjønn som er i mindretall entrer en arena som barnehagen, innebærer det gjerne at det skjer noen former for forhandlinger. Det skjer forhandlinger fordi det kommer inn noen aktører som setter spørsmålstegn ved det som er institusjonalisert, de tingene vi tar for gitt, sier Børve, som nylig var en av foredragsholderne under en konferanse om menn i barnehagen, i regi av DMMH.
Forhandlet om organisering og arbeidsoppgaver
Børve og kollegene intervjuet mannlige og kvinnelige ansatte i de to barnehagene og fant blant annet at det var to typer forhandlingsprosesser mellom arbeidstakerne i disse barnehagene; forhandlinger om organisering og forhandlinger om arbeidsoppgaver.
– Jeg har vært opptatt av å se på hva som skjer i disse forhandlingene når det gjelder forståelser, praksiser, normer, verdier og den tekningen man har om både organisering og arbeidsoppgaver. Og på hvordan dette utspiller seg i praksisen til de voksne i barnehagen, samt se på betydning av kjønn inn i disse forhandlingene, sier forskeren.
Ikke like opptatt av planer
Når det gjaldt forhandlinger om organisering, fant Børve at kvinnene og mennene som ble intervjuet inntok ulike posisjoner.
– Mennene var de som posisjonerte seg innenfor en tenkning om at de ville ha mer fleksible arbeidsdager. De ønsket ikke å ha så mye planer og rutiniserte dager, men heller løse opp for å ta det litt mer som det kom. Kvinnene, på sin side, posisjonerte seg med å si at planene de hadde – årlige, månedlige og ukentlige planer – måtte følges opp. Bakgrunnen for det hadde sammenheng med kvalitet. Det var på den måten en kunne sikre kvaliteten i barnehagen, forteller Børve.
Hun understreker at to barnehager er et lite utvalg og at funnene derfor på ingen måte kan sies å gjelde for norske barnehager generelt.
Distanserte seg fra noen oppgaver
Også i forhandlingene om oppgavefordeling inntok de mannlige og kvinnelige informantene ulike posisjoner.
– Barnehagen har tradisjonelt sett vært en institusjon der en er opptatt av å ha likefordeling. Vi gjør i stor grad de samme oppgavene, knyttet til rutinene og hvilke type skift vi har når vi er på jobb. Dette betyr også at når det kommer menn inn, forventes de gjerne å ta del i samme type tenkning. De skal også ta del i alle arbeidsoppgavene på lik linje med kvinnene, sier Børve.
Forskeren syntes derfor det var interessert å se at det syntes som om mennene i de to barnehagene hun og forskerkollegene var i, distanserte seg fra enkelte oppgaver.
– Å jobbe i barnehage betyr at en har sagt ja til å jobbe med omsorg og barn, så dette er på en måte ferdigforhandlet. Men når det gjaldt andre typer oppgaver, for eksempel å sitte og perle og enkelte andre små håndarbeidsaktiviteter, var dette oppgaver disse mannlige informantene var opptatt av at de ikke ville gjøre, sier forskeren.
– Dette viser er at det kan skje forhandlinger om oppgaver når menn kommer inn. Og forhandlingene var i vårt datamateriale, knyttet til oppgaver som i en eller annen forstand hadde noe med klebing av kjønn å gjøre. Det vil si at det har noen koblinger mellom oppgaver til kvinner eller menn.
Hadde utviklet seg en arbeidsdeling
De kvinnelige ansatte som ble intervjuet hadde en klar oppfatning av at de ansatte skulle dele på oppgavene og at selv om det kom menn inn, skulle det ikke bli dem som gjorde alle de praktiske oppgavene, opplyser forskeren.
– Det var intensjonen, men i praksis hadde det etter hvert utviklet seg en form for arbeidsdeling når det gjaldt arbeidsoppgaver, sier forskeren.
– Når det gjaldt måten en jobbet i hverdagen, snakket kvinnene også om at mennene var så aktive med kroppen, mens kvinnene i mindre grad var delaktige og synlige når det gjaldt kropp. I det lå det at de snakket om mennene som lå på gulvet, lekte med ungene og var veldig interaktive med ungene, mens kvinnene påtok seg mer av en observatørrolle. De var ikke delaktige i samme grad, men hadde overblikket, forteller hun.
Forhandlet om likhet
Børve oppsummerer funnene fra de to barnehagene slik:
– Mennene vi intervjuet kunne forhandle om arbeidsoppgaver. De distanserte seg til en viss grad når det gjaldt noen såkalte feminine oppgaver, og de var mer opptatt av å være interessestyrt (gjøre de oppgavene man er interessert i) og ha en fleksibel arbeidshverdag, sier hun.
– Kvinnene forhandlet om likhet, altså at alle skulle gjøre det samme og ha ansvar for de samme oppgavene – oppgavene som sto på planen. Og de var opptatt av at en hadde en form for standardisering av arbeidshverdagen. Det vil si at det var en form for forutsigbarhet i hverdagen, sier Børve.
Hun understreker igjen at dette er en liten case-studie med informanter fra to barnehager og at funnene ikke kan generaliseres.
– I andre barnehager kan det for eksempel hende man beveger seg mer mot at det er rom for å forhandle om å få gjøre hva man liker og hva man er god på, sier forskeren.
Flere menn – mer likestilt barnehage?
– Blir barnehagen automatisk mer likestilt ved at det kommer flere menn inn i barnehagen?
– Nei. Jeg tror faktisk at det kan bidra til å produsere og reprodusere en mer tradisjonell arbeidsdeling, sier Børve, men understreker samtidig at hun ikke er imot å arbeide for å få flere menn i norske barnehager:
– Det synes jeg er viktig. Men da må vi også diskutere hvordan vi skal gjøre det, slik at en ikke faller inn i en tradisjonell kjønnsarbeidsdeling, sier hun.
Hun påpeker at det finnes mange måter å være på, både som mann og kvinne.
– Det er dette jeg mener vi må passe på at ikke forsvinner, for det blir ikke mer mangfold i barnehagen gjennom en reproduksjon av en kjønnet arbeidsdeling, sier Børve, som mener det bør være rom for ulike praksiser i barnehagene som ikke er så klebet til kjønn.
– Jeg tror ikke det er mulig å få til kjønnsnøytrale kulturer. Kjønn vil alltid være en del av det vi er. Spørsmålet blir mer: Er det rom for ulike praksiser i barnehagen? Hvordan forstår vi disse praksisene? Og hvorvidt kleber praksisene og arbeidsoppgavene seg til kjønn? avslutter hun.
Litteratur:
Hege Eggen Børve (2016): Men in kindergartens: work culture and gender,
Early Child Development and Care, DOI: 10.1080/03004430.2016.1154853
